Red 2

Actionkomedien Red fra 2010 var en festfilm. Ikke bare hadde den en herlig balanse mellom action og komedie som gjorde at man satt og lo gjennom så å si hele filmen, den hadde også samlet en gjeng skuespillere av den eldre garde som virkelig så ut til å kose seg på settet. Sånn sett var den ikke helt ulik The Expendables, bortsett fra at Red hadde langt høyere kvalitet.

Spørsmålet er om Red var god nok til at det rettferdiggjør en oppfølger.

Nok en gang følger vi den pensjonerte CIA-agenten Frank Moses (Bruce Willis), mannen som har gitt opphavet til akronymet RED - Retired, Extremely Dangerous. Forsøket på å etablere et rolig familieforhold med Sarah (Mary Louis-Parker) går alt annet enn strålende, noe Franks gale og eksentriske "venn" Marvin (John Malkovich) må ta deler av skylda for idet han forsøker å rekruttere Frank til et oppdrag. Snart blir det tydelig at noen igjen ønsker å se Frank og Marvin døde, og med en entusiastisk Sarah på slep må gutta ut på tur for å avdekke sannheten bak en gammel, hemmelig operasjon kalt Nightshade.

En oppfølger av denne sorten krever at man henter inn igjen veteraner fra forgjengeren, og sannelig får vi se folk som Helen Mirren og Brian Cox dukke opp igjen i sine respektive roller. I tillegg har man hanket inn en rekke nye roller fra gamle ringrever som Catherine Zeta-Jones, David Thewlis og Neil McDonough. Det er likevel en distré og sprø Anthony Hopkins som stjeler showet blant nykommerne. Felles for dem alle er likevel det som kjennetegnet forgjengeren: Eldre skuespillere samler seg, sprenger og skyter ting, og har det tilsynelatende utrolig festlig der de står foran kamera.

Det vil si, kanskje ikke like festlig som i eneren. Deler av sjarmen har forsvunnet i oppfølgeren, og særlig Bruce Willis virker sliten og lite motivert for filmen. Kan hende skyldes det at Bruces rollefigur egentlig ikke ønsker å være tilbake i felten, men for oss kinogjengere kan det virke like mye som at det egentlig er Bruce selv som ikke ønsker å være der.

Historien mangler også den samme driven man så i forgjengeren. Red fungerte godt fordi historien hadde en god progresjon, men i Red 2 føler man at man hopper fra by til by i Europa uten at det er noen helhetlig tanke bak det. Det føles oppstykket, og tidvis også kjedelig. Spektakulær action er det også lite av: Her er det få «bruke granatkaster som balltre»- eller «gå ut av en snurrende bil i fart for å skyte løs»-øyeblikk.

Heldigvis berges det meste av filmen av humor. Det mangler ikke på morsomme øyeblikk i filmen, og selv om man ikke sitter og gapskratter like mye som av eneren, er det mer enn nok humreøyeblikk til at man sitter og koser seg. Som i eneren er det Marvin som stjeler showet med sine eksentriske kommentarer og grimaser, men alle rollefigurene er likevel i stand til å få frem smilet hos seeren.

Red 2 ender opp som et underholdende stykke actionkomedie på sensommeren, men i motsetning til forgjengeren er det glemt idet rulleteksten er ferdig.