Ubisoft gjør det meste riktig når det kommer til den leddløse krabaten og resten av Rayman-universet om dagen. Etter implementeringen av UbiArt Frameworks har de levert den ene gode spillopplevelsen etter den andre. Rayman Fiesta Run fortsetter i det sporet.
Alle som eier en smarttelefon eller et nettbrett bør ha stiftet bekjentskap med den løpende Rayman i det herlige Rayman: Jungle Run. Oppskriften var korte brett med mange utfordringer, en hovedperson som løp av seg selv og mye prøve og feile. Dette er uforandret i Rayman Fiesta Run.
Derimot har Ubisoft åpnet for å spille med flere av de sjarmerende vennene til Rayman - altså likt slik vi kjenner det fra eksempelvis Rayman Legends. Det tilfører riktig nok ikke noe til gameplayet, men det bidrar med litt friskhet etter å ha løpt gjennom hele Jungle Run i Raymans sko. Hvem lar seg vel ikke sjarmere av Globox?
Uansett hvilken figur du spiller med er oppgavene altså de samme. Du skal samle så mange looms som mulig (bare ta alle med en gang), noe som igjen åpner for veien videre. Jada, det er enkelt, men det er også vanedannende.
Som en slags endless runner gjør Rayman Fiesta Run det samme som forgjengeren sin, nemlig heller å gi meg følelsen av å spille et plattformspill. Det fungerer fortsatt glimrende, men det har heller ikke utviklet seg nevneverdig.
Det som derimot har utviklet seg er bruken av mikrotransaksjoner. Nå kan du nemlig kjøpe alle mulige hjelpemidler for å komme deg enklere gjennom brettene. Dette føles unødvendig i et spill hvor mye av gleden ligger i å prøve på nytt gang etter gang.
Dessuten føles vanskelighetsgraden en anelse lavere denne gangen. Det er for så vidt ikke noe som trekker ned karakteren, men jeg skulle ønske at Ubisoft våget å utfordre meg på flere brett enn bare noen utvalgte. Det gjør meg nemlig fint lite å bli testet, for både det visuelle inntrykket så vel som den herlige musikken gjør hver gjennomspilling til en lattermild affære. Det er jo så fordømt sjarmerende.
Jeg kritisert Rayman: Jungle Run for at det var i korteste laget, men dette ble bøtet på med gratisoppdateringer i øst og vest. I Rayman Fiesta Run ser jeg allerede fra start at det er stort. Bare hovedveien gjennom verdenskartet er lang, og etter hvert som jeg spiller dukker det stadig opp sidespor og bonusbrett. Her er det mye moro for penga.
Men til tross for flere spillbare figurer, flere sjarmerende låter og enda større spillverden kan jeg ikke tilkjenne Rayman Fiesta Run en høyere karakter enn forgjengeren. Det er uansett et bunnsolid spill, med nok sjarm og glimt i øyet til å underholde selv den sureste gameren.
Alle bildene er tatt på Nye iPad (tredje generasjon).