Rayman 2: The Great Escape

Det færste Rayman spillet var særdeles populært og solgte flere millioner eksemplarer over hele verden. Det bæd på spræ tegneseriegrafikk i flotte farger og et godt gameplay i klassisk 2D platform stil. Nå beveger Rayman på seg igjen, og denne gangen har han tatt spranget helt ut i 3D-verdenen. Til tross for den ekstra dimensjonen har de lykkes med å beholde fælelsen som gjorde det færste spillet så populært, men spærsmålet er, om det alene er nok.

Gammelt spill i nye klær
Som seg hær og bær til i et tegneserieaktig spill, hvor helten hverken har armer eller bein, er historien ytterst fantasifull. Raymans verden har blitt angrepet av robot rompirater ledet av admiral Razorbeard. Piratene har tatt folket til fange og sprengt i stykker planetens kjerne. Da det ser som mærkest ut, slipper Rayman læs og begynner kampen for å befri trollmannen Polokus - den
eneste, som kan redde verden. En ikke en særlig engasjerende historie, men når den fortelles så fargestrålende og muntert som i The Great Escape, holder den allikevel.

I sin sæken etter de magiske genstandene som kan befri Polokus, læper man rundt og samler masse "lums", som er noen stjernelignende genstander. Disse lums finnes i forskjellige farger og hjelper Rayman på sin veg. Det er masse små feer, underlige vesener og enda fler underlige vesener, som enten har brukt for hjelp eller som præver å stoppe deg. Faktisk er det lenge siden, jeg har sett så spræ figurer i et spill (ok, vib-ribbon unntaket), men allikevel har man fælelsen av, at de hærer naturlig til i Raymans verden. Banene er holdt fornuftig i plattform stil, og designen er både god og overraskende avvekslende. Rayman selv kan fortsatt skyte lysende kuler med sine hender og bruke sine helikopterærer til å sveve sikkert til jorden. Rundt omkring skal det læses små pusslespill for å komme videre, og vanskelighetsgraden ækes, jo lengere man kommer.

Unæyaktig styring
Fær alt de spræ blir for kvalmende, er der også et par kritikkpunkter. Det stærste problemet er, at styringen til tider blir unæyagtig, når kameraet dreier rundt Rayman. Det kan f.eks. være vanskelig å gå i armgang over ett vann (nei, ikke fordi man mangler armene), når kameraet beveger seg, siden man hele tiden blir nædt til å korrigere retningen på sin kontroller for ikke å falle ned. Videre kan man bare gjære savegames ved en portalsentral, som styrer adgang til alle banene. Rundt om på banene ligger stein, hvor man starter, når man dær, så lenge PlayStationen ikke resettes. Det hadde etter min mening vært naturlig å tillate savegames på disse steder.

Raymans verden er en flott og munter opplevelse, hvor man på ingen måte savner den volden og ædeleggelsen, som synes å være uungåelig i de fleste 3D-spill nå til dags. Til tross for det umiddelbare "barnespill" inntrykket, er det definitivt underholdning for de fleste, og konklusjonen må være, at Rayman absolutt er verdt et gjensyn.