Rain of Reflections - Episode 1

Ved første glans er det tydelig at de moderne Deus Ex-spillene var en stor inspirasjonskilde utifra måten spillet strukturer seg rundt dialog, hacking og stealth. Rain of Reflections bytter på å være et tredjepersons point-and-click-eventyrspill, veldig likt de Telltale Games var kjent for i sin tid. Et topdown turn-based strategispill ala Wasteland og XCOM, og et hjernetrimspill. Det er et episodisk spill laget av svenske Lionbite Games, og episode 1 kom ut i slutten av september og skal være den første av 3.

I Rain of Reflections tas vi med til en futuristisk verden der alle har blitt sterile, hvordan unnlater spillet å fortelle. Du spiller som Wilona, en forsker på instituttet der de siste barna født på naturlig måte forskes på. Hun er datteren til lederen for dette forskningsinstituttet og en høytstående politisk leder, når du starter spillet får du vite dette og at hun og en kollega nettopp har blitt med i en rebelsk ekstremistgruppe som de skal redde og/eller kidnappe forskningsbarna for.

Spillet gir oss lite innblikk i hvorfor akkurat denne gruppen er de gode eller at staten og instituttet er onde, det bare forventes at vi skal godta at "establishment bad, rebels good" uten å vise oss noen grunn til at vi skal sympatisere med rebellene eller at regjeringsmakten driver med onde ting.
Det kan gjøres et argument for at karakterer du møter er redde for politikere moren eller forskerpappaen hennes mener har skjeletter i skapet. Men med unntak av at de utnytter stillingene sine for å være ekstreme helikopterforeldre for Wilona, er det ikke noe som tilsier at de er onde, med unntak av at spillet bare sier at de er det. Det motsatte gjelder for rebellene som vi aldri ser noe til i episoden, men som spillet likevel krever vi skal ha blind tillit til.

Det gjøres vanskelig for oss å sympatisere med Wilonas valg når vi ikke ser hva motivasjonen hennes er, vi kan derimot se hvor mye motivasjon hun har. Fremfor å ha en healthbar i XCOM-delene er det byttet ut med et barometer som viser hvor motiverte karakterene er for å fortsette kampen.
Når du taper en kamp fortelles du av en sort «game over»-skjerm at Wilona mistet motivasjonen. Det gir deg inntrykk av at Wilona, i en kamp om liv og død, bare reiser seg og går hjem fordi dette gidder hun ikke mer, som er et morsomt mentalt-bilde å flire av mens du laster inn siste checkpoint.

Motivasjon som en måte å måle hvor mye liv en fiende har igjen fungerer mye bedre, siden de vil forsøke å flykte når du slår de ned til 0% motivasjon. Det gir deg et ekstra moralske valg å ta; Vil du skyte den flyktende fienden eller la de gå i fred?
Motivasjon stiger og faller avhengig av blant annet hvordan du posisjonerer deg, hvor nære du er å bli angrepet og viktigst av alt, om du blir mobbet.

Rain of reflections fortjener applaus for å ha gjort smack-talk til en viktig del av kampen. Du kan bruke et action point hver runde på å enten si noe motiverende til lagkameraten din for å heve deres motivasjon, eller slenge dritt til de du kjemper mot for å gjøre dem demotiverte eller rasende, slik at de mister motivasjon fortere.

Så moro som det er å høre karakterene si stygge ting til hverandre så var det også dialoglyden som også sto bak de største problemene jeg opplevde med spillet. Det var flere ganger hvor bakgrunnsmusikken overdøver dialogen, dette skjedde også i mellomscener. Jeg fant og ut at dersom du går inn i innstillingene for å senke musikkvolumet vil spillet kutte ut all dialoglyd for resten av scenen.
Munnene som pratet var flere ganger ute av sync med det som ble sagt, dette så ganske merkelig ut og fikk det til å føles som om lyden var dubbet.
Flere stemmer hadde også veldig dårlig fremføring av dialogen sin, det er vanskelig å holde på innlevelsen når karakterene, i hva som skulle vært et viktig øyeblikk for dem, høres helt uinteresserte ut.
Mitt absolutte favoritt-dialoglydproblem var en bug som spilte av lydsporet med replikkene til karakteren som snakket tre ganger etter hverandre i rask rekkefølge, slik at det hørtes ut som om de spontant brøt ut barbershop-kvartett sang.

Spillets tredje spillmodus er hacking-minispillene. De går ut på å enten matche et objekt til et omriss eller finne en måte å få en ball fra A til B på et brett, uten å gå så sakte at brettet låser seg, men ikke så fort at ballen skyter av brettet. Disse var begge ganske morsomme og til tider tilfredsstillende utfordringer å bryne seg på.
Det er og en tredje type hacking-minispill hvor du skal lytte etter en metallisk lyd for å finne riktig rute på et brett, dette minispillet var verken moro, utfordrerne eller tilfredsstillende og kunne like gjerne vært droppet.

Spillet er på alle måter visuelt slående. Når du vandrer rundt i Telltale-modus opplever du at mye arbeid ble dedikert til å fylle verden med ting du kan samhandle med på en eller annen måte.
Grafikken og animasjon er silkemyk, spillverden er detaljert og variert, det har til og med sin egen versjon av populærmusikk for tidsperioden.
Spillet kunne hatt godt av litt mer polering med tanke på tekniske feil og "show don't tell", men er i bunn og grunn et greit nok spill.