Det London-baserte utviklerhuset Slightly Mad Studios havnet i rampelyset med lanseringen av Need for Speed: Shift og oppfølgeren Shift 2: Unleashed, men studioet har røttene sine i simulatorsjangeren. Før de ble lettere gale jobbet nemlig teamet under Blimey Games-banneren og ga ut det kritikerroste GTR 2.
Med Shift-spillene forsøkte de å gjenskape følelsen av å sitte bak rattet i 200 km/t. Følelsen inne i bilen, inne i kjørehjelmen. Det klarte de på en god måte, men når det gjelder selve kontakten med underlaget, kontakten mellom gummi og asfalt, følte mange simulatorfans seg litt snytt. Det nådde ikke helt opp til de beste spillene i sjangeren, men følelsen fra førersetet ga mersmak. Drømmen om et spill som kombinerte denne følelsen med kjørefysikk av ypperste klasse var født.
Under arbeidet med Shift-spillene hadde Slightly Mad Studios EA stående bak seg, og som utgivere flest var de opptatt av å slippe et spill som appellerte til massene. Det er ikke tilfellet med Project CARS. I stedet er dette et slags idealprosjekt rettet mot den mest hardbarka simulatorfansen, der målet er å lage drømmespillet nevnt ovenfor. Det er også et prosjekt fritt for press fra en utgiver, da finansieringen kommer fra kronerulling med fansen som kollektiv investor. Man har med andre ord ikke den samme finansielle tryggheten, men det er ikke noe å si ambisjonsnivået likevel.
Snarere tvert imot har Slightly Mad lagt listen mektig høyt, og de ser for seg et simulatorspill som dekker alt som kan kalles motorsport. Alt fra Go-Kart til GT og Formel-1. Dessuten er spillet skapt i en banebrytende DirectX 11-spillmotor, som støtter varierende væreffekter, forskjellige tider på døgnet og en aldeles makeløs detaljrikdom. Ved siden av dette får teamet uvurderlige tips fra racersjåføren Ben Collins, som fylte rollen som The Stig (fra BBC-serien Top Gear) i syv år.
Likevel må jeg innrømme at jeg ble skuffet over den første versjonen av Project CARS. Siden spillet er folkefinansiert slipper utviklerne jevnlig nye såkalte builds, og i den første føltes styringen noe stiv. Dette er imidlertid flere år siden, og den nyeste versjonen, som ble sluppet i januar i år, byr på noe helt annet. Bilfysikken har tatt store steg fremover, og minner nå mer om GTR enn Shift, samtidig som grafikken stadig blir mer imponerende.
Som forventet i et simulatorspill kan man finjustere det meste man måtte ønske i Project CARS. Du kan stille inn vindusviskerne slik du vil ha dem, og det samme gjelder lysene og høyden til førersetet. I garasjen kan du sjekke lufttrykket til dekkene dine, og elementene i HUDen skal selvsagt skrus av og på etter ønske. Alt er på plass.
Når det gjelder selve kjøringen fungerer Project CARS bra med håndkontroller, men spillet kommer virkelig til sin rett når du kobler til et ratt. Spillet bruker force feedback-funksjonaliteten til et godt ratt veldig bra, og man kan virkelig kjenne G-kreftene og de små ujevnhetene langs banen mens man kjører. Du kan til og med kjenne motoren vibrere.
Ettersom Project CARS er folkefinansiert og ikke har ubegrenset med midler, er det ikke så mange lisenser å spore i spillet. Dette kan bli en potensiell akilleshæl for Slightly Mad, men de har i det minste forsøkt å omgå problemet. De fleste av verdens mest kjente baner er med, men de har andre og ofte mer humoristiske navn enn i virkeligheten. Blant annet blir Spa-banen kalt Belgian Forest, Suzuka kalles Sakitto, Silverstone er Northampton og Hockenheim heter Badenring. Brands Hatch kalles overraskende nok Brands Hatch. Uvanlige navn dukker også opp blant sponsorer og reklameskilt, men heldigvis er bilene i seg selv ekte vare. Her har Slightly Mad heldigivis sikret seg avtaler, slik at du får muligheten til å teste biler som Gumpert Apollo, BMW Z4 og Lotus 49.
Utviklerne har fortsatt et stykke igjen å gå før man kan kalle Project CARS det perfekte racingspillet, men de har absolutt kommet langt på veien. Mens grafikken er rålekker er eksempelvis den kunstige intelligensen fortsatt nokså ubalansert og varierende. Det forekommer også enkelte bugs og småfeil, ikke alle bilene har fått like mye tilsyn av designerne og programmererne enda, og skademodellen er foreløpig nesten komisk utdatert. I løpet av mine seks timer med spillet så jeg flere biler som tok til skyene etter selv de minste av kollisjoner, så her har Slightly Mad åpenbart mer å jobbe med fremover.
Likevel fremstår Project CARS som svært lovende for racingentusiaster. Utviklerne bak spakene er rutinerte nok til å rette opp feilene som oppstår, og de ser virkelig ut til å ha fokus på de rette tingene i en simulator. Jeg håper de velger å strukturere progresjonen i spillet på en mer åpen måte enn det som har vært normen i sjangeren, og jeg håper PCen min kommer til å takle det ferdige produktet. For teknisk krevende, det er spillet utvilsomt. Til gjengjeld er det også ufattelig pent, og formet med både kjærlighet og profesjonalitet.