Pokémon: Detective Pikachu

Da Pokémon først så dagens lys på slutten av nittitallet var jeg midt i målgruppen for det japanske spillkonseptet. Det kommer derfor kanskje ikke som en overraskelse at min største drøm som 10-11-åring var at verdens vitenskapsmenn skulle legge all unødvendig forskning til side og heller fokusere på én ting: Å lage ekte Pokémon som kunne vandre rundt i den ekte verden iblant oss. Det ga ikke mening for en ung gutt at man skulle forske på krig, våpen og ting som bare ødela verden når man i stedet kunne bruke ressursene på å skape noe koselig og morsomt i stedet.

Drømmen min så aldri dagens lys, forståelig nok. Vitenskap og realfag fungerer ikke helt sånn, men jeg synes fortsatt at barndomsdrømmen har noe for seg (slutte å bruke ressurser på krig og sånt hadde jo vært fint). Å blande den virkelige verden og Pokémon kunne fort blitt morsomt. Det synes tydeligvis regissør Rob Letterman og Warner Bros. også. Resultatet er en spillefilm hvor Pokémon er brakt til live gjennom dataanimasjon, og konseptet hvor mennesker og Pokémon lever side om side er selve nøkkelen i Pokémon: Detective Pikachu.

Spillet Detective Pikachu som kom på 3DS i fjor fikk ikke verdens beste anmeldelser, men konseptet om en snakkende Pikachu med kaffeavhengighet som løser kriminalmysterier er absolutt et godt utgangspunkt for en film. At Ryan Reynolds skulle takke ja til en slik filmrolle var derimot langt mindre logisk til å begynne med, men etter Reynolds fabelaktige innsats i to Deadpool-filmer har canadieren vist et humortalent som passer godt overens med konseptets natur. Det kommer godt med, for en film trenger mer enn et godt utgangspunkt for å heve seg over mengden.

I Pokémon: Detective Pikachu møter vi den unge Tim Goodman (Justice Smith), som må reise til den spesielle byen Ryme City på grunn av farens tilsynelatende dødsfall i en bilulykke. Ryme City skiller seg ut fra andre byer i Pokémon-universet, ettersom hele byen er bygget opp rundt konseptet om sameksistens mellom mennesker og Pokémon, hvilket betyr at tradisjonelle Pokémon-elementer som Pokéballer og Pokémonkamper er forbudt. Tim har på sin side ingen interesse av å skaffe seg et lommemonster som en følgesvenn, men blir brått prakket på en når han undersøker farens leilighet og oppdager en Pikachu (Ryan Reynolds) som har hukommelsestap og kan snakke. Ulempen er at det bare er Tim som forstår Pikachu, og en uventet allianse oppstår mellom dem for å komme til bunns i mysteriet om farens forsvinningsnummer.

Filmen er unektelig myntet på et yngre publikum og bærer absolutt preg av dette. Det er ikke en ulempe i seg selv, men dette er trolig noe av årsaken til at filmens plott sakte men sikkert blir mindre og mindre sammenhengende og kreativt. Ved filmens tredje akt lirer filmen av seg den ene klisjeen etter den andre, med plotthull, slemminger med en ekstrem forkjærlighet for monologer (selv femten år etter at The Incredibles forklarte oss at dette er ekstremt banalt) og et komplott som ikke gir særlig mening. Man går etter hvert ut ifra at publikum ikke vil bry seg om den slags og bare er i kinosalen for å se søte Pokémon brakt til live. Det er nok for så vidt sant for noen, men det er synd at filmen etter hvert faller litt fra hverandre, for det hele begynner svært lovende.

Filmens visjon om å skape en setting hvor Pokémon og mennesker lever side om side fungerer veldig godt, og det er herlig å se hvordan skapningene får en realistisk look. Her finner vi alt fra søte sjarmtroll som Aipom, Charmander og Pancham, store og sterke Pokémon som Machamp, Blastoise og Gyarados og mer merkelige monstrene som Mr. Mime, Lickitung og Ludicolo. Spesialeffektene fungerer likevel ikke helt smertefritt gjennom hele filmen, og enkelte ganger kommer dataanimasjonen av monstrene dessverre noe til kort. Det er synd, for så lenge illusjonen opprettholdes er dette en verden jeg tror på og blir oppriktig nysgjerrig på å vite mer om.

Filmen har mange detaljer å ta inn over seg, og gamle fans vil nok observere flere ting i bakgrunnen og lignende. Samtidig kunne man trukket denne delen av filmen enda lenger og servert enda mer fanservice til fansen. Spesielt skuffende er det at filmen ikke tar i bruk mer av seriens ikoniske musikk, selv om den har et par scener som gjør dette til stor latter fra gamle fans. Her burde imidlertid komponist Henry Jackman hentet mer inspirasjon fra gamle klassikere, og siden mannen har komponert musikk til spill som Uncharted 4: A Thief's End vet han at spillmusikk har mye flott å by på.

Skuespillerprestasjonene er helt på det jevne uten å imponere, og mye av filmen bæres av det fantastiske arbeidet til Ryan Reynolds som Pikachu. Selv denne rolletolkningen er ikke like slitesterkt som jeg skulle håpe på etter to briljante Deadpool-filmer, men Reynolds sørger likevel alltid for å holde humøret oppe. Dette er en film man ler hjertelig og oppriktig av flere ganger, og det er lett å kose seg med denne filmen på tross av manglene den har.

Filmer basert på spill har ofte en tendens å floppe. Det gjør heldigvis ikke denne filmen. Faktisk er det heller sannsynlig at vi her snakker om et sjeldent tilfelle hvor filmen er bedre enn spillet det er basert på. Pokémon: Detective Pikachu er en festlig og sjarmerende film med en herlig visjon, en fascinerende verden og akkurat passe underholdning for store og små, uavhengig av hvor mye de kan om Pokémon fra før. Svake skuespillerprestasjoner og et plott som faller sammen i filmens siste del er selvfølgelig skuffende, men vil trolig ikke ha mye å si for de yngre seerne eller voksne som ønsker en god familiefilm som ikke er for masete og plagsom. Mest av alt viser Pokémon: Detective Pikachu at det går an å lage gode filmer basert på spill også, og det tar jeg gladelig med meg videre.