Overlord

Jeg har aldri vært den største tilhengeren av zombier. De har alltid virket en smule dovne. I stedet for å utstyre motstanderne med en smart AI i spill kan man alltid bare lage et zombie-spill og be figurene om å vandre hodeløst mot spilleren. På film har de ofte blitt brukt til å skape noen billige skrik, men det har sjeldent resultert i et godt sluttresultat. Zombier kan dog være utrolig effektive redskaper om man bare bruker dem riktig. The Last of Us er smart nok til å - som de beste zombiespill/filmene - å fokusere på karakterene som prøver å overleve, og ikke på zombiene som bare trasker rundt uten mål og mening. Train to Busan valgte noe lignende ved å fokusere på en lille håndfull overlevende som var fanget på et tog fyllt med de levende døde. Selv i komedienes verden har zombier fått lov til å utfolde seg, og her er det særlig Edgar Wrights zombie-mesterverk, Shaun of the Dead, som skinner. Det de alle har til felles er det ikke er zombiene som står i rampelyset, mens i stedet må nøye seg med å være effektive medspillere i et drama hvor det menneskelige dramaet står i fokus.

Overlord starter med å trykke gasspedalen til bunns, og holder den nede gjennom nesten hele filmen. Det er øyeblikk hvor vi får lov til å trekke pusten litt, men aldri slappe av. Alt starter i et C-47 transportfly fyllt til bristepunktet med uheldige unge menn på vei til krig. Året er 1944, og flyet er på vei til et Frankrike som på daværende tidspunkt var besatt av tyskere for å sprenge et viktig tårn i fillebiter. Bare sekunder går før filmen gjør det klart at dette ikke er et realistisk bilde på Andre Verdenskrig. I 1944 var hæren fortsatt raseinndelt, noe som ikke er tilfellet her hvor hvite og mørke soldater er stimlet i hop, noe som selvsagt ikke betyr noe som helst i en slik film. Til tross for at filmen til tider også beror seg på fakta.

Regissøren, Julius Avery, har tydeligvis ønsket å balansere på en syltynn linje mellom virkeligheten og fantasi, noe han lykkes veldig godt med. Et nazi-Tyskland-infisert Frankrike fremstår troverdig, og det gjør nesten zombiene også. Nazismen har alltid vært interessert i det okkulte og villige til å gå til umenneskelige ytterpunkter for å teste nye eksperimenter, noe som til en viss grad gjør zombier litt mindre urealistiske. Du vil få se sorte og hvite i samme fly og personer som står opp fra de døde, men filmen har faktisk begge beina plantet på jorda og går aldri til det ekstremt unaturlige.

Når filmens hovedperson, Boyce, på mirakuløst vis lander på fransk jord møter han tilfeldigvis en håndfull andre fra samme kompani, og den lille gruppen blir filmens bankende hjerte. I forhold til hvor mange soldater som først satt i flyet har flesteparten av dem allerede fallt av lasset, noe som utelukkende er til filmens fordel siden det gir oss mer tid til hver av personene som fortsatt lever. De søker tilflukt i en liten fransk landsby. Har du sett eller hørt noe som helst vet du at det ikke venter deilige bakevarer og søt musikk her, men i stedet det første tegnet på at noe merkelig befinner seg i nærheten. Lydene gir soldatene frysninger over ryggen, men de aner fortsatt ikke hva det er for noe. Dette fungerer egentlig som et symbol på filmen generelt. Overlord prøver aldri å overumple deg med overflødige CGI-zombier, men velger i stedet å la de lure i bakgrunnen, noe som bare gjør det ekstra skremmende når de først viser de groteske ansiktene sine på skjermen.

Overlord kunne lett endt opp som enda en doven zombie-film. Heldigvis er den alt annet enn det. Det er vanskelig å ikke bemerke skapernes vilje til å ta det ekstra steget for å gjøre hver sekvens så bra og atmosfærisk som mulig. Å se Boyce flykte fra en eksploderende byggning uten at kameraet kuttes en eneste gang er bare ett eksempel på de ekstra utfordringene filmlaget har tatt på seg for å gjøre historien og actionscenene mer intense og innlevende. Bland inn et fantastisk lydbilde og gode skuespillerprestasjoner - her fortjener Pilou Asbæk som motbydelig nazi-general en ekstra klapp på skulderen - så står du igjen med en effektiv zombiefilm.

Det kan godt være at zombier ofte er en doven motstander, men når de blir brukt så sparsomt og effektivt som i Overlord er det umulig å ikke la seg rive med.