Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
anmeldelser
Ori and the Will of the Wisps

Ori and the Will of the Wisps

Det er passende at det livlige og fargerike og vakre Ori and the Will of the Wisps innleder spillvåren etter en lang og død spillvinter.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Denne anmeldelsen ble skrevet før lanseringspatchen var tilgjengelig, men vi har valgt å publisere anmeldelsen likevel fordi selv om de tekniske problemene er der, har det ikke vært nok til å ødelegge opplevelsen, og de har heller ikke påvirket scoren. I følge Moon Studios vil lanserinspatchen rette opp i feilene, og en liten oppdatering vil dukke opp i kommentarfeltet så snart Ingar har testet spillet etter at det har blitt patchet.

Ori and the Blind Forest var en umiddelbar innertier og personlig favoritt da det kom ut i 2015. Dette fantastiske 2D-metroidvaniaspillet om den lille Stitch-lignende skapningen Ori har et unikt særpreg som få andre spill kan klare å måle seg opp imot, og med et presist kontrollsystem og utsøkt nivådesign satte spillet en ny standard for sjangeren. Med sin mesterlige musikk og vakre grafiske stil har spillet også en melankolsk sårbarhet over seg som sitter igjen i deg lenge etter at spillet er ferdig.

Forventningene til Ori and the Will of the Wisps har dermed ikke vært små. Vil utviklerne i Moon Studios klare å sette standarden på nytt, eller ser vi på en enkel videreføring av de samme mekanikkene som bare gir mer av det samme, men ikke stort mer enn det?

Det hele begynner med et gjensyn med de vakre og fargerike skogene i Nibel, hvor våre venner Ori, Naru og Gumo får et nytt familiemedlem i form av ugla Ku. Takket være hjelp fra sin surrogatfamilie lærer Ku seg sakte men sikkert å fly. Under en flytur forviller Ku og Ori seg inn i en storm som sender dem hodestups ned i nabolandet Niwen. Ori og Ku blir adskilt i stormen, og Ori må begynne letingen etter sin venn. Det tar ikke lang tid før Ori oppdager at Niwen er et land der det store voktertreet har dødd, og hvor skogen og landet er i ferd med å dø og bli hjem til skumle skapninger. Oris leting etter Ku blir dermed også en kamp om å redde landet Niwen fra forråtnelse, mørke og undergang.

Ori and the Will of the Wisps

Allerede fra åpningssekvensen er det åpenbart at Moon Studios nok en gang har snekret sammen et stemningsfullt og følelsesladet spill. Den vakre naturen og den mesterlige musikken fra Gareth Coker treffer midt i følelsesregisteret allerede fra første sekund, og å se det fargerike og varierte landskapet i Niwen slutter aldri å imponere. Denne gangen byr studioet på mer variasjon i områder og lokale klimaforhold, og resultatet er et spill som maler med enda bredere pensel og fargepalett enn tidligere. Her får man en reise gjennom høstkledde skoger, mørke tunneler, tørre ørkenklima, våte myrlandskap og snøkledde fjell. For hvert nytt område man kommer til kan man vente seg et nytt og særegent mikroklima med påfølgende valg av farger, og det er like imponerende hvor vakkert det er hver eneste gang. Spiller man det hele på en skjerm med HDR-funksjon er dette virkelig spillet hvor man får valuta for pengene, og det er på dette området at Ori and the Will of the Wisps utmerker seg mest grafisk sett i forhold til forgjengeren.

Fellesnevneren for alle områdene man møter på er at fargene, designet og lydsporet er med på å ramme inn en helhet som oser av skjønnet og mystikk, men også av sårbarhet og melankoli. I Ori and the Will of the Wisps er det ikke langt mellom øyeblikkene hvor man får et koselig møte med de lokale skapningene for deretter å se hvordan skogens forråtnelse og mørke rammer dem. Kontrasten mellom det hyggelige og det nitriste kan noen ganger komme så umiddelbart at det nesten føles som et slag i magen, og det er ikke rent sjelden at spillet er på nippet til å få tårekanalene til å renne av full guffe. Likevel klarer Moon Studios å gjøre dette til en opplevelse man fortsatt vil få med seg til siste slutt. Det er ikke lett å gjøre sorg og sårbarhet til en vakker og underholdende opplevelse, men det er nettopp det Ori and the Will of the Wisps er i stand til.

For å bygge ytterligere opp under den emosjonelle undertonen i spillet har Gareth Coker nok en gang bidratt med sine nydelige toner til Oris eventyr. Cokers arbeid med musikken i Ori and the Blind Forest var en eventyrlig opplevelse, og er kanskje ett av de beste lydsporene fra denne konsollgenerasjonen. Denne gangen bygger han videre på arbeidet, hvor man kjenner igjen noen av ledemotivene fra forrige spill i videreutviklet form. Klassiske tema kombineres selvfølgelig med nye toner tilpasset de nye omgivelsene og situasjonene, og selv om lydsporet totalt sett føles som en litt trygg videreutvikling av 2015-materialet er det mer enn nok å hente på lydfronten. Å spille dette spillet uten lyd bør være en utenkelig tanke.

Ori and the Will of the Wisps

Med langt større variasjon i omgivelser sier det seg også at spillet byr på et større kart enn forgjengeren. Utviklerne har i forkant hintet om et kart tre til fire ganger så stort som forgjengeren, og det er nok ikke langt ifra sannheten. Med et slikt tall i hodet er det fort gjort å tenke at man kan bli matt av spillopplevelsen, men her kommer Moon Studios sanne talenter til syne. Spillet er nemlig mesterlig designet, hvor man hele tiden drives frem til å utforske stadig mer for å se hva som skjuler seg litt lengre fremme. Det er ikke ofte man spiller et spill hvor man alltid vil spille «bare litt til» i flere timer uten stans, men Ori and the Will of the Wisps er et slikt spill.

Som nevnt innledningsvis er dette et spill i metroidvania-sjangeren, som kort forklart innebærer at man i starten av spillet har begrensede evner og dermed tilsvarende begrensninger på hvor man kan gå i landskapet. Etter hvert som man tilegner seg flere evner og egenskaper kan man reise til stadig flere områder. Spillet skiller mellom aktive evner og passive egenskaper. Egenskapene (i form av Spirit Shards) kan man sette i pausemenyen og innebærer for eksempel muligheten til å gjøre og ta mer skade, trekke til seg energikuler automatisk eller skaffe seg mer helse eller energi. Evnene kan man når som helst bla gjennom ved hjelp av et knappetrykk, og man kan ha tre av dem aktivert til ulike knapper til enhver tid. Dette inkluderer en rekke nyttige funksjoner man trenger for å komme seg videre i spillet, som bueskyting, ildkuler eller en spektralklubbe. Noen evner som det å bruke fiender og lyskuler som hjelp til å slenge seg høyere opp i lufta er permanent knyttet til kontrollsystemet.

Ikke bare er utvalget av evner variert, det er også en fantastisk god flyt i spillet når man bruker dem. Ori er en liten og smidig skapning, og uansett hva han gjør går det unna. Heldigvis sitter kontrollsystemet som et skudd, noe som skaper en hurtig, god og kjempeengasjerende flyt i spillet, enten man utforsker neste område eller er i kamp mot en av de mange fiendene spillet har å by på. Skulle man ha behov for å terpe litt mer på kontrollsystemet kan spille by på et par kampaltere hvor man må kjempe mot horder av fiender. Alternativt kan man utfordre seg selv på noen kappløp for å låse opp en belønning. I tillegg kan spillet også by på noen sideoppdrag hvor noen av skogens hyggeligere og usedvanlige skapninger trenger din hjelp til det ene eller det andre. Disse kan imidlertid bli litt like i strukturen i lengden, og her kunne spillet gjerne bydd på litt større variasjoner, men flere av dem er såpass velskrevne at det veier mer enn nok opp for det.

Ori and the Will of the Wisps

Det er unektelig en fordel at kontrollsystemet sitter i fingrene mens man spiller, for Ori-spillene kan nemlig bli temmelig utfordrende til tider. Denne gangen består ikke bare utfordringen i å forsere vanskelige omgivelser, man har også flere varierte, store og tøffe bosskamper i vente. Mens det nærmeste man kom i forrige spill var å flykte fra enorme vannmasser eller den skumle fuglen Kuro, har man denne gangen et langt mer variert spekter av bosskamper som står klare til å utfordre spilleren. Den helhetlige utfordringen i spillet ligger kanskje noe under forgjengeren, men variasjonen man får servert veier opp for dette. Dør man i spillet blir man alltid gjenopplivet, men akkurat her har spillet en liten svakhet, for ved et par anledninger kaster spillet deg ganske langt tilbake når du dør. Det kan føles blodig urettferdig og frustrerende, og setter en demper på den ellers fantastiske stemningen og mestringsfølelsen spillet har å by på. Heldigvis er dette et nokså sjeldent problem, men det er surt de gangene det inntreffer.

Spiller man Ori and the Will of the Wisps på PC er man garantert en smidig og smertefri opplevelse. Spillet ser helt fabelaktig ut, animasjonene er smidige og flyter praktfullt over skjermen, og bildehastigheten dipper aldri under 60 bilder i sekundet, noe som er helt avgjørende i et spill hvor eleganse og smidighet står i sentrum. Ytelsen er plettfri og uten problemer å melde. Spiller man på en Xbox er situasjonen imidlertid annerledes, i hvert fall i testfasen før spillets offisielle lansering. På en Xbox One S har spillet slitt kraftig med ytelsen, noe man merker i både bildekvaliteten og bildehastigheten. Enkelte bugs har medført at spillet måtte restartes, og ved én anledning krasjet også spillet. Fra Microsofts side loves det at problemene skal bli løst med en patch klar ved lansering, men selv med denne er det en viss sjanse for at både PC- og Xbox One X-spillere kan vente seg en bedre opplevelse enn de som kun har en Xbox One S til rådighet.

Ori and the Will of the Wisps

Er Ori and the Will of the Wisps mer av det samme som sist? På en måte kan man svare ja, men det rette svaret er heller at spillet er en ytterligere blankpolering og perfeksjon av et allerede praktfullt konsept. Ori and the Will of the Wisps er et spill du vil fryde deg over på grunn av dets skjønnhet og praktfulle spillmekanikk, og som muligens kan få deg til å gråte over dets sørgmodighet og melankoli. Det er et spill som byr på enda mer variasjon enn forgjengeren, og spiller man på PC er man også garantert et spill som flyter godt og aldri slutter å overraske deg når det kommer til den visuelle presentasjonen. Hvorvidt Xbox-eiere kan si det samme gjenstår å se etter at lanseringspatchen er ute, men selv en hakkete Xbox One S-utgave klarer ikke å spolere denne fantastiske opplevelsen. Kanskje er det på tide å oppdatere begrepet metroidvania til å inkludere Ori også (Orivania? Metroidori? Metrorivania?), for Ori and the Will of the Wisps kommer til å stå som en standard for sjangeren i mange år fremover.

10 Gamereactor Norge
10 / 10
+
Hjerteskjærende melankolsk og vakkert, mesterlig musikk og grafikk, utmerket kontrollsystem, en stor og åpen verden man alltid vil utforske videre, store og utfordrende bosskamper.
-
Gjenopplivingspunktene kan være dårlig plassert, sideoppdragene kunne vært litt mer varierte, ytelsesproblemer på Xbox One S.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content