Oddworld: Soulstorm

Til tross for sin røffe og brutale natur leverer Oddworlds verden en varm nostalgisk følelse til mange spillere. Serien har vært iblant oss rundt 25 år og skapte en av de mest minneverdige rollefigurene innenfor spill, Abe. Oddworld: New'n'Tasty ga oss en nyversjon av Oddworld: Abe's Oddysee, og brakte den kjærlige Mudokon-skapningen med de vide øynene til live med nydelig og moderne grafikk. I 2021 har vi fått oppfølgeren til New'n'Tasty og nyversjonen av Oddworld: Exoddus, som har fått tittelen Oddworld: Soulstorm. Etter en helg med å utforske fortsettelsen til Abes reise på PlayStation 5, sitter jeg dessverre ofte igjen med en bitter smak i munnen.

Oddworld: Soulstorm fortsetter der New'n'Tasty slutter, og nok en gang følger vi Abe og Mudokonene som igjen skal flykte fra Glukkon-rasen. Etter å ha funnet midlertid ly i dype gruver der de har levd i skjul for fienden, må våre Mudokon-venner igjen flykte etter å ha blitt oppdaget. Med en farefull ferd over hardt og røft terreng foran seg er det nok en gang opp til Abe å føre dem og eventuelle slavebundne Mudokoner i sikkerhet, men med Glukkonene og de fryktelige maskinene deres hakk i hæl vil ikke reisen bli uten tap.

Før vi kaster oss over spillmekanikkene er det verdt å nevne at historiefortellingen i Soulstorm er fengslende fra start til slutt. Som med andre Oddword-spill har Oddworld Inhabitants gjort en utmerket jobb med å sørge for at historien engasjerer til enhver tid.

Med plattformspillstrukturen til grunn byr ikke bare Oddworld: Soulstorm på stressende utfordringer i miljøene du skal komme deg gjennom (for ikke å si løpe gjennom), men også plenty med gåter som skal løses underveis. Dette kan være å brygge en motgift til en stakkars forgiftet Mudokon eller finne ut hvordan du skal komme deg forbi tungt bevæpnede Sligs (fiender med et rart utseende som skyter Abe så snart de ser ham). Her krever spillmekanikkene at du bruker Abes evner og samleobjekter til din fordel.

For det meste krever plattformelementene i spillet at Abe løper, hopper, kryper og sniker seg over og forbi farer. Det meste her er nokså kjent, og mesteparten av tiden føles det litt stivt. Du kan også drive med rituell messesang som lar Abe sende en slags åndeball frem for å speide, slå på gongonger for å åpne dører eller til og med besette en Slig slik at du kan meie ned andre Sligs uten å skitne til dine egne hender.

Gjenstandene du kan bruke byr derimot på en rekke variasjoner når det kommer til å bruke dem med nærmiljøet. Det kan være så enkle ting som å kaste en flaske vann på et brennende område slik at ilden slukner og Abe kan krysse, men det kan også være å bruke litt hjemmebrent Soulstorm-brygg på et leirbål slik at man skaper et inferno som brenner opp alle stakkars levende skapninger uheldige nok til å befinne seg innenfor ildens radius. Du har mange muligheter til disposisjon for å komme deg gjennom denne brutale verdenen, og selv om du aldri behøver å ty til dødelige triks (du kan faktisk gjennomføre hele spillet uten å ta eller miste liv hvis du er skikkelig god) står midlene alltid til disposisjon om du skulle ønske det.

Dette bringer meg til utfordringene i Oddworld: Soulstorm. Selve spillet er ikke et brutalt spill som er designet for å øke blodtrykket ditt, men når de seige mekanikkene og den veldig farlige verdenen kombineres innebærer det at du vil dø en hel del. Når vi i tillegg tar i betraktning at du må begynne fra et sjekkpunkt når du dør og dermed må ta en hel del av banen på nytt igjen, blir det fort vanskelig å ikke la frustrasjonen renne over.

For å gjøre spillingen interessant har du en haug med samleobjekter du kan samle eller sideoppdrag å gjennomføre, sånn bortsett fra å nå slutten av hver bane selvfølgelig. Dette kan innebære alt fra å redde noen Mudokons til å finne Royal Jelly, plyndre oppbevaringsbokser eller kikke gjennom en kikkert, og hver bane er fullstappet med mål og oppdrag som oppfordrer deg til å utforske og spille dem på nytt. Enkelte utfordringer som å finne Royal Jelly vil til og med øke Abes helse, så det er verdt å ta seg tid til å utforske utenom den raskeste veien iblant selv om det snarere kan føles som en plikt enn moro.

For det meste har det vært vanskelig å sette fingeren på ett eksakt punkt hvor Oddworld: Soulstorm virkelig utmerker seg. Plattformingen kan være vanskelig å elske, og gjenstandene og evnene havner ofte i skyggen av det å bare løpe eller snike seg forbi noe. Ett område der spillet derimot faktisk skiller seg ut er det visuelle, særlig i filmsekvensene. Spillet i seg selv ser for det meste ganske bra ut - når du er ute er områdene spennende og ganske pene, men i grotter og gruver er spillet ikke like vakkert. Filmsekvensene får deg derimot til å lure på hvorfor spillet i det hele tatt har spillsekvenser i seg. Dette spillet blir markedsført som et "stort visuelt og cinematisk sprang" for serien, og på dette punktet leverer det så absolutt.

Så har vi DualSense-integrasjonen. På PS5 bruker Soulstorm adaptive triggere og haptisk vibrasjon for å øke følelsen av intensitet og kamp når Abe er under press, og i tillegg vil kontrollerens høyttalere spille av lyd når Abe messer. Når dette kombineres med de bergtakende filmsekvensene og den brutale men samtidig nervepirrende fortellingen, blir Oddworld: Soulstorm en herlig fortellingsfokusert opplevelse. Nettopp derfor er det synd at spillet ofte føles så utmattende og tafatt å spille.

Mellom de konstante dødsfallene, det trege kontrollsystemet og kjedelige sideaktiviteter, er det vanskelig å motivere seg til å gå tilbake og spille om igjen deler av dette spillet. De som er fans av Oddworld og deler et snev av nostalgi for universet vil uten tvil finne glede over det som tilbys, men nykommere vil få det tøft med å hoppe inn og oppleve en av de mest kjære spillseriene noensinne med dette spillet. Joda, det har sine gode kvaliteter, og noen av dem er til og med ganske gode, men i kjølvannet av suksessen med New'n'Tasty er det vanskelig å se hvilke forbedringer Oddworld: Soulstorm bringer til serien.