Octodad: Dadliest Catch

Jeg elsker overdreven humor av den typen hvor all logikk er forkastet til fordel for ren og skjær galskap. Jeg dør av latter når Ron Burgundy skriker at ereksjonen hans kun er en optisk illusjon, og at bukseparet umiddelbart må returneres til butikken hvor det ble kjøpt. Jeg ler enda mer av Austin Powers Goldmember når han uten forvarsel sparker Mini Me inn i et kjøleskap. Reinspikke humorgalskap, og jeg liker det. Nettopp derfor (og av flere grunner som jeg skal nevne senere i teksten) har jeg forelsket meg en smule i den nedlastbare perlen som Octodad: Dadliest Catch faktisk er.

Octodad er en kanarigul blekksprut forkledd som en helt vanlig mann. Han må ta vare på familien sin og verne om blekksprutbarna uten å bli oppdaget av menneskene i dette gjennomrare, koselige spillet. Det er like absurd som det er fiffig utført, og jeg forstår nå i etterkant hvordan teamet har klart å samle sammen penger til produksjonen på Kickstarter så fort. Alt handler om ikke å bli oppdaget. Om å forbli forkledd og fortsette å lure omverdenen til ikke å skjønne at du er en sleip blekksprut, og i den korte tiden spillet varer er det faktisk ganske så underholdende.

For å lykkes med å holde på hemmeligheten må blekksprutpappa gjennomføre en rekke hverdagslige ting med forholdsvis god presisjon. Det kan selvfølgelig by på litt utfordring å skulle klippe gresset når man har en haug med tentakler på slep, og noe så trivielt som å pakke ned matpakken til barna ender ofte med at jeg har revet ned halve huset. Alt er fysikkbasert, og med tunga rett i munnen gjelder det å styre Octodads fire tentakler (to fungerer som armer, og to fungerer som ben) etter beste evne.

Spillet begynner på Octodads bryllupsdag, en slags smidig utformet opplæringsdel hvor spilleren kastes rett inn i alvoret. Et forsøk på å spray blekkspruten med litt velduftende herreparfyme endte med at jeg rev ned alt som sto på sminkebordet i garderoben, for ikke å nevne alt som befant seg i hyllene fire meter unna. Dette fikk meg til å gapskratte, en tilstand som knapt avtok før rulleteksten passerte over skjermen.

Alle som har sett den glimrende musikkvideoen til Fatboy Slim-låta «Push the Tempo» forstår nok hvordan det ser ut når jeg raver rundt som en spastisk blekksprut med samme finmotorikk som en elektrosjokket selskapshund. Humoren er tilstede hele tiden, men likevel blir det aldri for mye av det gode i Octodad: Dadliest Catch og moralen blir så følsomt presentert at jeg faktisk ble rørt. I bunn og grunn handler spillet om en som hverken er eller ser ut som andre, men likeveld forsøker å passe inn for familiens skyld. Et poeng som lett kunne blitt borte i et hav av ukontrollerte blekksprutarmer.

Til forskjell fra andre helskrudde indiespill som også baserer seg på tullete fysikkatastrofer (Surgeon Simulator 2013, blant andre) er Octodad: Dadliest Catch ikke spesielt vanskelig, heller det stikk motsatte. Det tok meg omtrent tre timer å le meg gjennom eventyret, og på den tiden rakk jeg å bli ganske mett på spillmekanikken, figuren og de ulike utfordringene man møter underveis.

Som seriøs konkurranse til indiesjangerens fremste innslag blir dette spillet litt for sprøtt, men som koselig, morsom og original avkobling i påvente av sommerens og høstens storspill er Octodad: Dadliest Catch en selvsagt anbefaling. Det skader heller ikke at designet og lydbildet holder høy klasse.