No More Heroes 2: Desperate Struggle

Man kan si mye om Suda51, men lat er han ikke. Blant de mange spillene han har laget kan vi nevne Flower, Sun and Rain, Killer 7 og selvfølgelig No More Heroes-spillene, der vi i alle tilfeller har inntatt rollen som en leiemorder.

Med varierende resultat har Suda51 stukket seg ut som en særing i spillbransjen, og til dags dato er det fremdeles No More Heroes-serien som er hans største suksess. I forbindelse med promoteringen av oppølgeren tok jeg turen til London for en forsmak og en snakk med sjefen sjøl.

Tre år har gått siden Travis Touchdown vant forrige leiemorderturnering og forlot Santa Destroy. Mye har forandret seg siden sist. Gatene er tommere, mafiavirksomheten tydeligere og leiemorderne flere. Ikke bare flere, faktisk - leiemorderrankingen har økt fra hele 11 til 51, og vi befinner oss nok en gang på bunnen av skalaen. Og det er bitterhet ute og går. Konkurransen har tatt seg kraftig opp, og på toppen sitter Jasper Batt Jr., leder av Pizza Batt-kjeden.

Men Travis er ingen feiging. Midt i en av Santa Destroys første vinternetter på flere år blir vi møtt av Skelter Helter, den hevngjerrige lillebroren til Helter Skelter fra det forrige spillet. Han skal ha hevn. Og det får han, til tross for at Travis sløyer hodet av han så det gjaller mellom snøfnuggene. Det tar nemlig ikke mange dagene før Travis får en mindre hyggelig overraskelse gjennom vinduet. I en brun papirpose ligger hodet til Bishop - Travis' eneste venn. Og med det er vi er i gang.

Det første som slår meg er hvor mye mer innskrenket verdenen er enn før. Forrige gang ble vi presentert for et univers med store sandkassetrekk, der det var mulig å gå ganske langt bort fra historien uten noen tidsbegrensning. Slik er det ikke lenger. Suda51 forteller meg at de har lagt fokuset sterkt til actiondelen av spillet denne gang, og for å forsterke dette har de blant annet fjernet den overdrevne bruken av kjøring i spillet til fordel for teleportering.

- Fordi vi har forsøkt å bli mer sjangerbevistte måtte vi kutte noen ting. Jeg følte ikke at kjøringen gjorde noe for actionfokuset, og spillerne får mer ut av historien ved å dra fra sted til sted automatisk. Det hjelper på tempoet, og de får slåss mer, forklarer utvikleren.

Og det går kjapt for seg. Slåssingen er ganske lik den den i forgjengeren, med unntak av ulike slåssmoduser. I No More Heroes hadde vi Dark Side-modusen, hvor en enarmet banditt ble slått opp på skjermen etter en skikkelig death blow. Denne gang har skaperen byttet den ut med en tiger- og en robotmodus hvor vi blir omgjort til en tiger eller en robot hvis du har nok utfører nok kombinasjonsangrep.

Som forrige gang går verdenen rundt i sakte film mens du dreper og ødelegger alt rundt deg. Det er mer episk enn forrige gang, og du kan ikke gjøre annet enn å måpe når du plutselig blir omgjort til en Saber Rider-lignende skapning på null komma niks. Man får frysninger av mindre.

Som de fleste har fått med seg har minispillene gått gjennom en ny designprosess. Fra å være designet i samme stil som resten av spillet har Suda51 endret dem til 8-bit, som en referanse til disse spillenes storhetstid. Ifølge Suda51 ville de denne gangen satse på å integrere 8-bit som en spillbar del. Til tross for at det er en stor overgang fra Suda51s karakteristiske design gjør det skillet mellom de viktige leiemorderkampene og minispillene klarere, og handlingsmessig er det ingenting som ødelegger for den nye integrasjonen.

Det er likevel det store fokuset på historien som er rosinen i pølsa denne gangen. I motsetning til forrige gang får vi nå se mer av den mørke Travis, og hvordan han takler sorg, smerte og ektefølt aggresjon. Det er ikke ære som styrer ham lenger, men lysten til å hevne sin beste venns død. Vi får til og med se ham som hensynsfull - og det er noe jeg aldri i mitt liv trodde jeg skulle få se.

Travis er fortsatt karismatisk, frekk og kjepphøy som få, men det er i de mørke øyeblikkene jeg merker en tydelig endring i oppførselen hans. Han sitter heldigvis ikke med barberblad over håndleddet, men det er befriende å se nye sider av den ikoniske antihelten.

Historien blir fortalt med en strammere regi enn forrige gang. Karakterutviklingen, poengene og oppdragene er fortalt med humor og sylskarp presisjon, og den gjennomgående mørke stemningen er til å ta og føle på. Historien klinger i god rytme med designet, som er like genuint og slående som før. Suda51 er unektelig en annerledes historieforteller, og denne gangen ser det ut til at han har truffet ganske bra. Til tross for mange innlastingsskjermer og kjappe overganger ser det ut til at Grasshopper har silt ut de mindre viktige tingene til fordel for mer sjangerbestemte valg. Heldigvis.