Norsk
Gamereactor
anmeldelser
No More Heroes 2: Desperate Struggle

No More Heroes 2: Desperate Struggle

Suda51 tar opp igjen tråden fra No More Heroes, og gir oss et gledelig gjensyn med Travis Touchdown. Denne gang har han flere verktøy i lekekassen, og overrasker fremdeles med innholdet...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

No More Heroes 2: Desperate Struggle er oppfølgeren til 2008-suksessen fra samme eksentriske spilldesigner. For tre år siden fikk vi møte en arrogant jævel av en leiemorder som lekte seg i sitt eget katana-univers med hundrevis av tapte sjeler under beltet. Travis ble stående som den ultimate leiemorder, og hans identitet ble godt kjent i miljøet.

Den tiden er forbi. Travis forlot nemlig Santa Destroy etter blodsuksessen fra forrige UAA-turnering, og som resultat har han forblitt en legende blant hobbyleiemorderne i byen. Når han først vender tilbake får han seg en overraskelse som virkelig får blodpumpa til å gå: Bishop er drept. Hans eneste venn. Og det skal hevnes.

Denne gang har leiemorder-rangeringen vokst fra 11 til 51 plasser. Den store økningen skyldes en voksende interesse for yrket, og blant et skred av popkulturelle referanser finner vi nye fiender som alle har sine egne særtrekk. Sånn sett har det ikke skjedd store forandringen. Det er samme oppskrift nå som før, men med andre betingelser.

Historien får nemlig mer plass og styrke i oppfølgeren. Vi får se en Travis ute av sitt vante mønster, der en mer sårbar og hevnlysten skikkelse trer frem fra skyggen. Forrige gang var det et grådig æresspørsmål som skulle besvares i bosskampene; nå er det snakk om å utøve blind vold for å til syvende og sist forsvare det som en gang var ditt.

Dette er en annonse:

Selv har jeg alltid tenkt på Travis som en kjepphøy og aggressiv drittsekk, og det er å si det mildt. Det var vel ikke akkurat berettiget vold vi bedrev i forgjengeren. Men misforstå meg rett; han er fremdeles fyren som handler uten å unnskylde seg. Forskjellen er at man bedriver rettferdighetskamp fremfor en stråleturnering. Kall meg umenneskelig menneskelig, men det er hyggelig å se at det faktisk finnes en følelsesmessig avtrekker i Travis også.

Kampene er like raske og mekanisk gode å gjennomføre, da du som regel har to hovedfelt å benytte deg av. Går du tom for batteri på katanaen kan du benytte deg av et par Lucha Libre-inspirerte kampsporttrekk, men moroa skjer med sabelen i hånda. Det er hektisk og taktisk, og av den grunn er det ikke bare-bare å stå der uten noe annet enn ben og armer som ammunisjon. Katanaen har ikke den lengste batteritiden som er å oppdrive, og da blir du stående bak en søyle i fire-fem sekunder med et bevegelsesmønster som ville gitt 14-årige gutter problemer med høyrehånda.

Heldigvis er det mye du kan gjøre på tiden du blir gitt. Du får rask og enkel tilgang på de nye kampmodusene, som utløses i form av kombinasjonsangrep. Gjør du det riktig blir du plutselig forvandlet til en rabiat tiger, og da går det virkelig på helsa løs for de stakkars utfordrerne du står ovenfor.

Kontrollsystemet har (heldigvis) forblitt ved sitt vante mønster. Angrepene blir i hovedsak utført med A- og B-knappene, og det er ikke vanskelig å sette seg inn i mekanikken. På grunn av den hektiske angrepsstilen er det nødvendig med et enkelt kontrollsystem, noe Grasshopper ser ut til å ha hatt klart i bakhodet. Du må reagere momentant for å håve i land nye moduser, og det ville ikke fungert med avanserte kontroller.

Dette er en annonse:

Grasshopper har også gjort noen kloke valg i forhold til andre avskjæringer. Vi får ikke se Travis på den Atari-inspirerte sykkelen i like stor grad, da det har blitt byttet ut med teleportering og synking i stedet. Tidsbesparingen resulterer i en mer innskrenket verden, som absolutt ikke er negativt. Suda har selv bekreftet at de ville være mer sjangerbevisste, og actionelementene er riktig nok flere og klarere. Det spruter blod i en herlig orgie når du sløyer fem-seks menn samtidig, og jeg vil mye heller se det fremfor å kjøre rundt på en motorsykkel i en times tid uten verken mål eller mening.

Blant de nye elementene er det utvidede 8-bit-designet i sideoppdragene. Suda valgte å forme disse i ny drakt, da de skulle stå som retro-elskernes referanse til 8-bit-spillenes storhetstid. Kanskje ikke så merkelig, da Suda selv har erklært seg som ihuga 8-bit-fan. I forgjengeren var 8-bit-elementet integrert som en liten del av hoveddesignet, men nå er det altså omgjort til et spillbart format. Det glir perfekt inn med resten av utformingen, og skaper et fint skille mellom bosskampene og sideoppdragene.

Bosskampene er for øvrig en egen artikkel i seg selv. Noen av fiendene du må møte er usannsynlig vanskelige, og ofte er det små marginer som skiller seier fra tap. Fiendene har fått et større angrepsrepertoar enn tidligere, og det er ikke like lett å forutse hva som vil bli deres neste trekk. Du har også flere formater å forholde deg til denne gang, da du befinner deg i både robotdrakt og tigerkropp flere ganger i løpet av spillet. Variasjonen er større og vanskelighetsgraden har eskalert, og det var vel det som i hovedsak manglet i forgjengeren.

Noe av det som har forblitt er den dårlige kamerastyringen. Det er ikke alltid like lett å se hva som skjer på skjermen, og med så mye tempo i angrepsmekanikken avhenger man ofte av god kameraføring. Det får man dessverre ikke servert her, og for min del ødelegger det litt av rytmen i No More Heroes 2.

Det må også nevnes at det er vanskelig å anmelde et spill utviklet av denne eksentrikeren uten å si noe om den grafiske utformingen. For vante Suda-fans kan man ofte se en rød tråd i hoveddesignet fra spill til spill, og han unnviker sjelden fra den mørke oppskriften. Jeg kan med glede konstatere at han har beholdt sitt sanne jeg i oppfølgeren også. Det er rett og slett enda et hakk opp på Wiis grafikkbelte. Han maler en urettferdig og voldelig verden med verktøy få andre spillutviklere kan påstå å ha, da anime-inspirerte figurer hopper fra skjerm til skjerm med mørke fargebomber som bakteppe. Intet annet enn fantastisk i Wii-målestokk.

Men viktigst for min del er det nye fokuset på Travis som person. Alt fra design, kampoppsett og tankesett hos bossene er sentrert rundt hovedpersonens egne personlige tragedie, og summen er et godt sluttprodukt med grafiske elementer utenom det vanlige. Dette er det siste møtet vi får med Travis, og Suda har sørget for at det er noe vi ikke kommer til å glemme med det første.

No More Heroes 2: Desperate StruggleNo More Heroes 2: Desperate StruggleNo More Heroes 2: Desperate StruggleNo More Heroes 2: Desperate Struggle
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Fantastisk grafikk, god historie, utfordrende bosser, en skattekiste for referansejagere
-
Mange innlastingsskjermer, i overkant hektisk til tider, dårlig kamera
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • dr peace
    Goichi Suda, også kjent som Suda51, har i løpet av de siste tre årene blitt kjent som "Spillverdenens Tarantino". Hans unike stil, dype... 9/10

Relaterte tekster

7
Spillverdenens Tarantino

Spillverdenens Tarantino

ARTIKKEL. Skrevet av Line Fauchald

Line reiste til London for å snakke med sitt store idol, Suda 51, mannen bak de obskure No More Heroes-spillene. Les en utvidet reportasje fra besøket her...



Loading next content