Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Need for Speed: The Run

Need for Speed: The Run

Need for Speed: The Run forsøker å blande bilspill med actionfylte Hollywood-øyeblikk, men lykkes bare halvveis. Morten har kjørt fra kyst til kyst i Amerika...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det har gått 17 år siden Need for Speed-serien inntok asfalten for første gang, og gjennom årene har serien vært innom alt fra dragracing til realistiske baneløp. I Need for Speed: The Run har utvikler Black Box plantet alle fire hjulene solid i arcadelandskapet, på godt og vondt.

Jeg liker hva Black Box prøver å gjøre i Need for Speed: Need for Speed: The Run. Ved å sette fokus på menneskene bak rattene, mens de kjører om kapp fra San Franscisco til New York har de forsøkt å bygge opp en ramme rundt selve kjøringen. Alt for å skape en mer engasjerende og motiverende kjøreopplevelse. Det er en god tanke, men dessverre kommer selve historieformidlingen til kort i Need for Speed: The Run.

Du spiller som Jack. En uttrykksløs blautfisk som på tross av mangelen på personlighet har hisset på seg både mafiaen og det som verre er. Hva som har skjedd vet vi ikke. Alt vi blir fortalt er at Jack er på dypt vann og at eneste utvei er å vinne det livsfarlige gatebilløpet kjent som The Run. Historiebiten er farlig tynn og man klarer aldri identifisere seg med noen av personlighetene. Når utviklerne i tillegg har presset inn billige løsninger som lettkledde damer (ikke hiss deg opp, de er bare innom skjermen et minutt eller to) og en pinlig romanse mellom Jack og sponsoren Sam, ender det hele opp som et uengasjerende makkverk. Synd, for tanken er som sagt god.

Need for Speed: The Run
Dette er en annonse:

Heldigvis holder selve kjøringen et høyere nivå. Det er tydelig at Black Box har forsøkt å skape et fartsfylt og intenst kjørespill som åpenbart har hentet inspirasjon fra filmindustrien i Hollywood. Når det først klaffer har de truffet spikeren på hodet, og på sitt beste er Need for Speed: The Run et knakende godt kjørespill. Etappene som foregår under tøffe forhold, enten fordi du har et brummende snøskred i nakken eller blir beskutt av et helikopter, er herlig intense og du blir sittende klistret til skjermen fra start til slutt. Samtidig er Need for Speed: The Run en berg-og-dal-bane av et spill og kontrasten er stor mellom disse actionfylte løpene og de ordinære fartsetappene.

Utviklerne har prøvd å kompensere for denne variasjonen i intensitet ved å styre dynamikken i hvert løp ned til den minste detalj. Etter min mening har de dratt dette alt for langt, og Need for Speed: The Run er utvilsomt det mest regisserte bilspillet jeg har vært borti. For å gjøre hver forbikjøring så intens som mulig har man nemlig lagt opp til en hissig kjøreduell mot hver motstander du møter. Dette er på sett og vis også en god tanke, men når du raser forbi en motstander i det ene øyeblikket og blir tatt igjen av samme bilen i det neste, setter det en demper på mestringsfølelsen. Plutselig har Renaulten du suste forbi i stad fått rakettmotor, og nå har den plutselig ingen problemer med å holde følge med din blodtrimma Lamborghini. Politiet kan også glatt bryte fysikkens lover, og tar deg igjen uten problemer uanhengig av både deres og din biltype.

Likevel har jeg kost meg en del med Need for Speed: The Run. Fartsfølelsen er god, og både lyden og musikken bidrar i stor grad til å skape den filmatiske følelsen utviklerne har jaktet etter. Bilutvalget er en racingentusiast verdig og byr på en samling som strekker seg fra alminnelige hverdagsbiler til amerikanske muskelbiler og eksotiske fartsmonstre. Samtidig er det ikke all verden av forskjell mellom doningene, og informasjonen om hvert kjøretøy begrenser seg til toppfarten og tiden bilen bruker fra 0 til 100.

Need for Speed: The Run
Dette er en annonse:

Kjørefølelsen er også litt i tyngste laget og gjør det vanskelig å utføre presise justeringer i høy fart. Dette blir i tillegg ekstra frustrerende ettersom større justeringer gjerne sender deg rett i grøfta. Ender du her er heldigvis ikke alt håp ute, ettersom man har muligheten til å spole tiden tilbake og prøve på nytt. Til forskjell fra de utmerkede spolefunksjonene i spill som Codemasters Dirt-serie, der man kan spole bakover i sanntid, satser imidlertid Need for Speed: The Run på å frakte deg helt tilbake til det forrige lagringspunktet i løypa. Dette er et langt mindre elegant system, og fører til at frustrasjonen over å kræsje blir desto større. Etterhvert som du lærer spillet å kjenne venner du deg gradvis til kjøremønsteret, men det er ikke til å komme utenom at Need for Speed: The Run må se seg slått av mange andre spill når det gjelder kjørefølelsen, selv innenfor arcade-sjangeren.

Når det gjelder det visuelle strekker Need for Speed: The Run seg mellom det ypperlige og det fryktelige. Når du sitter bak rattet vil du kose deg med de varierte områdene på tvers av USA, der både søndekte fjell, vidstrakte sletter, dype daler og tette bygater er representert. Spillet kjører på Dices nye Frostbite 2.0-motor, og selv om det visuelle ikke briljerer like mye som i Battlefield 3 er det likevel et vakkert skue. Særlig røyk- og lyseffektene er av ypperste kvalitet, og etappene i motlys fra solnedgangen vil ta pusten fra deg.

Men én gang du beveger deg utenfor bilen, enten det er gjennom cutscenes eller de nye quicktime-baserte sekvensene til fots, får pipen en annen låt. Det er tydelig at man har kuttet hjørner for å få spillet ferdig i tide, og alt fra teksturer til ansikter og leppesynkronisering ser uferdig ut. Quicktime-sekvensene (der man må trykke de riktige knappene til rett tid) er ikke dårligere enn de vi har sett før, men samtidig er det begrenset hva man kan få til i slike sekvenser. Skal jeg være helt ærlig har jeg til gode å la meg engasjere av denne typen spilling, og jeg synes det er på tide at verdens spillutviklere også innser dette.

Need for Speed: The RunNeed for Speed: The Run

Heldigvis er det ikke så mange av disse sekvensene man må lide seg gjennom, det er det heller ikke plass til. Need for Speed: The Run er nemlig et kort spill. Hovedhistorien spiller du greit gjennom på maksimum fem timer, med en effektiv kjøretid på et sted mellom to og tre. Med effektiv kjøretid mener jeg den sammenlagte tiden for alle etappene, og ikke tiden man bruker på å prøve et løp på nytt eller spole tilbake. Desto raskere og bedre du kjører desto raskere er du framme i New York, naturligvis.

Når du er ferdig med hovedhistorien byr Black Box på både flerspiller og det de har kalt challenges. Challenges er essensielt tidsprøver der du kjemper om medaljer på etappene fra hovedhistorien, mens flerspilleren lar deg gå løs på landeveien med opptil svy andre spillere.

Flerspillerdelen byr ikke på noen dramatiske nyvinninger, men er et morsomt alternativ for de som er sultne på mer. De irriterende datastyrte bilene med superkrefter blir erstattet med menneskelige motstandere, og det føles tross alt bedre å slå syv illsinte sjåfører enn din egen konsoll.

Need for Speed: The RunNeed for Speed: The Run

Innholdet er fordelt over såkalte playlists. Disse bestemmer hva slags biler og etapper som står på menyen. Utover pallplass finnes det også både solo- og gruppemål man kan prøve seg på, og belønninger som nye biler og annet snadder strømmer inn etter nær sagt hver målgang. Det er nok å bite i for hardbarka Need for Speed-fans, men den gjennomsnittlige kjørefølelsen gjør at holdbarheten ikke vil være evig. De heftigste etappene der naturkrefter og hissige motstandere utfordrer ferdighetene dine mister også litt av slagkraften når du har spilt gjennom de flere ganger før.

Alt i alt havner Need for Speed: The Run omtrent på midten av underholdningstreet. Ideen om et historiedrevet og actionpakket bilspill er god, men selve historien blir alt for tynn i denne omgang. De mest intense etappene setter igang adrenalinpumpa, men de gjennomsnittlige mellompartiene og de slappe sekvensene til fots trekker ned helhetsinntrykket. Klarer Black Box å stramme opp disse delene i en eventuell oppfølger kan dette bli riktig så bra.

Need for Speed: The Run slippes den 17. november til Playstation 3, Xbox 360 og PC.

Need for Speed: The RunNeed for Speed: The RunNeed for Speed: The Run
Need for Speed: The RunNeed for Speed: The RunNeed for Speed: The Run
07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Kult konsept, bra musikk og lyd, god grafikk under kjøring, varierte baner, noen heftige etapper.
-
Syltynn historie, uengasjerende quicktime-sekvenser, dårlig grafikk utenfor kjøringen, slappe mellometapper,
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • thosol01
    Need for speed the run er et enestående spill. Denne gangen er det to personer som skal delta i the run hvor dem må slå paulo sandredi, men... 8/10

Relaterte tekster

Need for Speed: The RunScore

Need for Speed: The Run

ANMELDELSE. Skrevet av Morten Bækkelund

Need for Speed: The Run forsøker å blande bilspill med actionfylte Hollywood-øyeblikk, men lykkes bare halvveis. Morten har kjørt fra kyst til kyst i Amerika...



Loading next content