Møte på valmueåsen

Man kan ikke la være å synes litt synd på Goro Miyazaki. Det kan ikke være så enkelt å være sønn av Hayao Miyazaki, mannen som har regissert mesterverker som Chihiro og heksene, Det levende slottet eller Prinsesse Mononoke. Når han i tillegg har valgt å følge i farens fotspor og entre filmbransjen, må det føles omtrent som å hoppe etter Wirkola, varme opp for Dream Theater med banjo og brekke begge stavene i samme løp som Oddvar Brå - samtidig.

Men Goro lar seg likevel ikke skremme av de enorme skoene han skal fylle, og har nå regissert sin andre film for Studio Ghibli. Og selv om Møte på valmueåsen er en noe annerledes Ghibli-film, lover det godt for fremtiden dersom det er mer av dette vi har i vente.

Vi befinner oss i havnebyen Yokohama anno 1963. Japan lader opp til Tokyo-OL i 1964, noe som medfører mye byggeaktivitet og forandringer. Blant alle de gamle og slitte byggene som er klare for riving under det nasjonale oppussingsprosjektet finner vi Quartier Latin, klubbhuset ved en skole i Yokohama. Men dette finner ikke elevene seg i uten videre. Fremst i protestaksjonen mot rivingen av latinerkvarteret finner vi Shun Kazama, en idealistisk og kjekk ung mann. De andre gutta ser opp til ham, og jentene drømmer om ham. Det vil si, alle unntatt hovedpersonen Umi Matsuaki, ei ung og selvstendig jente med bein i nesa. Slikt må det selvsagt bli søt musikk av.

Den som er vant til klassiske Ghibli-temaer som samspillet mellom natur og menneske, det overnaturlige og hekser, vil nok bli forundret av Møte på valmueåsen. Filmen er helt og holdent umytisk, og har sånn sett mer til felles med Ghibli-filmen Whisper of the Heart enn de andre studioets filmer. Her er det ungdomsforelskelsen i en svunnen tid som står i sentrum. Likevel klarer filmen seg svært godt. Historien har en engasjerende progresjon, og noen overraskelser underveis hjelper selvsagt på. Det som likevel i hovedsak bærer filmen, er de sterke personlighetene vi møter i hovedrollene. Sterke kvinneskikkelser er slettes ikke uvanlig for Ghibli-filmer - faktisk er det et av de mest karakteristiske kjennetegnene - og også her er det Umi som bærer mye av filmen.

Selv om ungdomsforelskelsen og kampen for et klubbhus er tematikken som bærer historien, er det forholdet mellom fortid og fremtid som er det underliggende hovedtema. En av de store diskusjonene i forbindelse med rivingen av klubbhuset, er hvorvidt rivingen representerer å kvitte seg med fortiden eller bevege seg mot fremtiden. Spørsmålet om hvordan man kan gå inn i fremtiden uten å kjenne fortiden står sentralt. Samtidig er det også et spørsmål om hvorvidt man binder seg såpass opp i fortiden at det hindrer en i å gå inn i fremtiden. Dette ser vi særlig hos Umi.

Ellers inneholder filmer alt det vi har lært å elske ved Studio Ghiblis filmer: Vakre og håndtegnede bilder, stemningsfull atmosfære og avslappende bakgrunnsmusikk, som denne gangen er komponert av nykomlingen Satoshi Takebe.

Filmen kan for noen kanskje føles som en idyllisert oppveksthistorie fra regissørens side, men... åh, blås i det, det er en vakker og severdig film!

Ah, den som bare hadde vært ung i Japan i 1963...