Mortal Shell

Det var med ærefrykt og tvil jeg gikk inn i Mortal Shell. Ikke bare fordi det er en soulslike, men fordi jeg ikke lenger kan bruke veien andre har staket ut før meg. Jeg var lunken etter betaen, men fremdeles spent på å se hva slags soulslike Cold Symmetry ville servere. Laget kan skryte på seg utviklere fra Call of Duty og Ghost of Tsushima, og med en slik stamtavle blir forventningene vanskelig å plassere.

Er Mortal Shell det artistiske utløpet fra et lag som ønsker å prøve noe nytt, eller en filtrert og utvannet utgave av Dark Souls? For å gjøre det enkelt; hvis Dark Souls er tretti år gammel whiskey lagret på tønne, er Mortal Shell hjemmebrenten bestefar lagde i fjøset. Det er kanskje ikke behjelpelig for et uavhengig verk å gjøre konstante sammenligninger, men med en så etablert sjanger føles det som om Cold Symmetry spilte Dark Souls og gjenskapte det uten å forstå nyansene.

Spillets oppdragserklæring har en slags Zelda-aktig klang over seg. Dra til tre templer, hent en MacGuffin og kom tilbake. For å gjøre dette tar du over kroppene til karakterer som en gang tilhørte verdenen, og bruker skrotten deres som en kjøttrustning. De fleste av disse er sverd- og hammersvingende riddertyper, men du står fritt til å velge mellom våpen etter hvert som du finner dem. Hvem disse menneskene var utbroderes gjennom et oppgraderingstre som resiterer et dagboksitat fra livet deres hver gang du kjøper en oppgradering. Dette er kanskje det mest interessante fortellertekniske grepet spillet tar, men det er lunken lovnad i et lite spennende univers.

Det er veldig lite kult å se på, mye fordi spillets mest kjøttfulle partier foregår i lukkede lokaler; underjordisk krypt, frossen underjordisk krypt og en brennende kirke. De interessante stedene er kanskje skjermsparervennlig øyesnadder, men også i kolossalt mindretall, og de få iøynefallende detaljene leder ikke til noen spennende oppdagelser. Gjenstandsbeskrivelsene virker ikke til å ha tilhørighet i spillets verden - som om man plukker opp et grytelokk i Karasjok og blir fortalt hvem som lagde middagsserviset til sultanen av Brunei.

Det gjøres et redelig forsøk på å imitere nivådesignet til Soulsborne-spillene, men når templene oftest er lineære sekvenser med en og annen avstikker blir det mer rundkjøring enn utforsking. De eneste stedene hvor nivådesign-musklene vises er der man virkelig ikke trenger dem, som er i spillets hubområde. Jeg brukte mer tid på å finne ut hvor neste tempel var enn jeg brukte på å fullføre dem, noe som like gjerne geleider oss inn på hvor vanskelig Mortal Shell er.

Som nevnt løper du rundt og prøver klærne til andre dauinger, som en kleptoman i et dødsbo, og når helsemåleren din bikker null blir du kastet ut med et lite vindu på å komme deg tilbake. Etter dette fylles måleren opp igjen, og du kan prøve en gang til før det er game over. Du tildeles også evnen til å herde kroppen din mot innkommende slag, en utrolig tilpasningsdyktig evne du kan ta i bruk før, under og etter et slag, enten for å gjøre komboene dine effektive eller verne deg mot et uforutsett angrep. Du utstyres også med en parreringsevne, men jeg gadd ikke mestre den. Ikke bare fordi det ikke er nødvendig, men fordi jeg allerede hadde ødelagt spillets vanskelighetsgrad med dets egne regler.

For selvsagt kan du gå tilbake til stedet du døde og plukke opp all dritten du mistet, i tillegg til at helsemåleren din fylles opp på nytt igjen. Det stemmer, hvis du spiller kortene dine riktig har du ikke mindre enn tre ekstraliv! For å gjøre vondt verre hadde jeg allerede funnet en karakter jeg likte og utstyrt ham med en passiv oppgradering som gjorde at jeg tok mer skade for hver fiende jeg drepte. Her er spillet over. Alt fra loffere til siamesiske demontvillinger ble omgjort til min lille skopusserdreng, og resten av spillet var plankeføre.

Det eneste jeg virkelig slet med var spillets tekniske kluss. Hva som er for et treff å regne har alltid vært diskusjonsemne i soulslikes, men jeg finner meg ikke i å ta skade av et våpen som allerede har truffet bakken. Når dette ikke er tilfelle er man offer for tvilsom lydmiksing, som får skrittene i over- og underetasjen til å dukke opp bak deg - ikke så mye stemning som det er grunn til å flytte ut.

Om noe er jeg litt forbauset, både over hvor ufarlig Mortal Shell viste seg å være, og over hvor fort jeg ble ferdig. Kanskje er det et poeng å hente i at dette kommer av utviklernes kommersielle bakgrunn, men det føles ikke som om det er tilfellet. Jedi: Fallen Order er et utvannet Sekiro og kommersielt med stor K, men det er kun så vanskelig som du skal ha det til. Du kan ikke bruke Fallen Orders regler mot seg selv.

Det er vanskelig å skrive om spill i denne sjangeren uten å ta opp From Software, mye fordi de færreste tar spranget og gjør sin egen greie med soulslike-sjangeren. De finnes selvsagt. Remnant: From the Ashes og Blasphemous tyr til helt egne grep for å skille seg ut, men i den forstand ligner Mortal Shell på et mer kjedelig Lords of the Fallen. Det er definitivt noe her; måten vi får servert bakgrunnsinformasjon om karakterene på og herdemekanikken gjør at jeg definitivt vet at jeg spiller Mortal Shell, men det er ikke nok til å bære et ellers uinteressant spill.