Monster Hunter Tri

Det var satt opp tre TV-er og en stor prosjektor som alle var linket opp sammen for at vi skulle oppleve hvordan det er å samarbeide om monsterslaktingen. Spillet er tilsynelatende skreddersydd for den nye Classic Pro-kontrollen, som er en forbedret versjon av den gamle Classic-kontrollen med forbedringer av noen knapper og holdegrep (slik at den lignet litt på Sonys Dual Shock 3).

Det var tre forskjellige oppdrag vi kunne velge i, men jeg fikk dessverre bare prøvd en av de som var det middels vanskelige. Her måtte jeg sammen med tre andre jounalister slakte et stort hønselignende dyr. En tidsfrist på 15 minutter var satt, og etter veldig få instruksjoner ble vi kastet ut i et stort åpent landskap.

Jeg valgte en sterk sverdmann som hadde sitt fokus på kraftige, men trege angrep. Med lite informasjon i bakhånd gikk jeg meg fort vill i den åpne verdenen, og skjønte ikke helt hvor jeg skulle, noe som gjorde tidspresset for å slakte monsteret på under 15 minutter enda større.

Da jeg først fant ut hvor jeg skulle, var jeg visst et stykke unna, og her baller det seg litt på med veldig mye innlastningsskjermer og en figur som jeg kunne utkonkurrert med å krype. Monster Hunter Tri er nemlig bygget slik at det er et middels stort område å boltre seg på, med stier til andre steder som er like store, og når jeg går i de stiene må spillet laste før jeg kan gjøre noe igjen. For min del er det ikke veldig positivt å vente på at spillet skal laste når tidsfristen min fortsetter å tikke nedover.

Etter å ha vært over skog og fjell kom jeg endelig til stedet hvor monsteret befant seg. Her var det om å hakke i stykker det som kom mot meg. Det er lett å trekke linjer til Wordl of Warcraft spillmessig, med lange kamper og samarbeid med tre andre venner. For meg ble det litt rart siden jeg bare kjente en av de jeg spilte med, og med null kommunikasjon med de andre ble det vanskelig å få gjort noe med det store beistet, som jeg ikke har peiling på om vi var nære ved å drepe siden jeg så ingen status på hvor mye igjen av livet fuglen hadde.

Det stod sikkert et sted, men det føltes bare rotete å velge én av de mange søylene som var på skjermen. Kampsystemet fungerer veldig enkelt og kortfattet med enkle angreps- og forsvarsknapper, selv om det å velge utstyr og bruke det var gjort på en rar måte i forhold til resten av kontrolloppsettet.

Stemningen i Monster Hunter er derimot noe av det bedre jeg har vært borti. Det er vakre landskap med monstre av en helt annen verden, og den episke musikken i bakgrunnen setter bare prikken over i-en.

Monster Hunter Tri er en fin opplevelse som har sine problemer. Det hele er en blanding av Pokémon og World of Warcraft, og med gratis internettspilling i Europa åpner det seg for mye fin slakting av monstere.