MLB 17: The Show

Utvikler Sony San Diego har siden 2006 gitt oss The Show-serien på Playstation-konsollene. Selv om serien har utviklet seg siden starten, ligger man fremdeles langt bak sine sportskonkurrenter på mange områder. I MLB 17: The Show har de tatt nye steg for å korte inn dette forspranget, men har de lyktes?

Som navnet tilsier, er det Road to the Show som er hovedelementet i disse spillene. Dette er spillets svar på Be a Pro hos EA og My Career hos 2K Sports. Man styrer en spiller gjennom en karriere, og man følger utviklingen etter hvert som man spiller seg opp fra de lavere ligaene, og opp til å spille med proffene.

Ettersom Sony San Diego var først ute med denne spillmodusen i 2006, forventer mange, deriblant jeg, at de skal være ledende på området. Dette er dessverre ikke tilfellet. Selv om årets utgave er forbedret med en form for kommunikasjon, er det langt under hva man kan forvente av et spill som har dette som hovedfokus.

Dialogen består av en fortellerstemme som opplyser om alt som skjer til enhver tid. Man hører aldri treneren, agenten eller spilleren selv snakke i løpet av spillet. Den responsen man får er skriftlig og vagt gjengitt av en noe kjedelig tredjepart. Valgene man gjør i disse dialogene kan ha stor innvirkning på hvordan det går videre i spillet, men samtidig er flere av situasjonene meget oppdiktet og ville aldri skjedd i virkeligheten.

Et godt eksempel på akkurat dette er da jeg ble draftet av Tampa Bay Rays etter å ha vist meg frem på noen showcase-kamper. I utgangspunktet hadde jeg valgt å være en såkalt 2B, altså en mann som står og har ansvar for base nummer to på banen. Etter kort tid i de mindre ligaene får jeg beskjed fra min daværende trener at de ønsker å flytte meg til 3B, altså tredje base. Dette begrunner de med at organisasjonen mangler en stjernespiller på denne posisjonen, slik at det er der det er lettest å komme seg opp til de store gutta i Major League Baseball. Dette kan høres veldig fint og flott ut, men jeg som kjenner dette laget godt fra før, innser fort at det er ting spillet ikke har tatt høyde for. Den eneste posisjonen hvor Tampa Bay Rays har en stjernespiller, er nemlig akkurat denne, i Evan Longoria.

Klarer man derimot å se bort fra slike småfeil, er Road to the show mest sannsynlig det man kommer til å spille mest i dette spillet. Ikke fordi det er så fantastisk flott, men fordi det er hva man kan kalle det beste av flere onder.

Fra de tidligere nevnte spillseriene fra blant andre EA, er man blitt kjent med konseptet Ultimate Team (FUT, MUT og HUT). Sony San Diego har i år kommet med sin egen vri på denne modusen også, uten å lykkes helt. Et rotete oppsett og altfor vanskelige begrep og nye uttrykk, som selv ikke en hardbarket baseballfan forstår, gjør hele opplevelsen med Diamond Dynasty til en dårlig opplevelse.

Men nok om det negative. Det som virkelig gjelder i de aller fleste spill, er hvordan det fungerer å spille det. Her leverer MLB 17: The Show langt over forventningene. Mannen i gata kan kanskje føle at det virker likt som de andre spillene som er kommet de senere årene, men går man nøyere inn på detaljene ser man et helrenovert spill. Nye kommentatorer, ny ballfysikk og ikke minst ny og forbedret kunstig intelligens er nøkkelordene for årets utgave.

Grafikken gjør at det nærmest er vanskelig å se forskjell på om dette er et dataspill, eller om det er en virkelig TV-sending. Det er flott grafikkmessig, presentasjonsmessig og nå også prestasjonsmessig.

Presentasjonen er nemlig slik man finner den på MLB Network om man slår på TV-en for å følge en MLB-kamp live. Med grundig statistikk på hver spiller og informasjon om spillere man ikke trodde man hadde bruk for, før man faktisk hørte det og tenker at; det var litt kult å vite. Jevne og fine bevegelser hjelper på realismen og spillet flyter stort sett meget godt. Selv når ballen kommer mot deg i 160 kilometer i timen, er det fullt mulig å holde følge med den hele veien. Det er dog ikke like enkelt å treffe den hver gang.

Til dags dato har jeg dessverre til gode å overvære en baseballkamp live, slik at jeg ikke kan fortelle deg som leser dette om lydene høres realistiske ut, da alt dette ikke kommer like godt frem gjennom TV-skjermen min. Det jeg derimot kan fortelle er at det høres veldig realistisk ut, og jeg blir ikke overrasket om alt fra hvordan ballen treffer balltreet til hvordan lyden av grus som dyttes bortover er da en spiller kaster seg for å nå basen, er mye likt som i virkeligheten.

Den eneste lille tingen jeg har å utsette på presentasjonen og kampopplevelsen er reaksjoner blant publikum. Her har man igjen blitt bedre enn tidligere år, men man har fortsatt et godt stykke å gå. Det kan se litt dumt ut at publikum er rettet mot motsatt ende av banen hvor spillet foregår og jubler som gale.

Personlig spiller jeg så og si alle sportsspill på nett med eller mot andre. Dette har til nå vært vanskelig med baseballspill, i likhet med amerikansk fotball. Grunnet begrenset med europeiske motstandere opplever man gjerne en forsinkelse som man ofte gjør da man skal sende signaler over Atlanteren. Dette er kritisk i forhold til timingen man trenger i baseball, og har gjort det umulig å spille noe særlig på nett tidligere. I årets versjon virker det derimot som de har fått gjort noe med dette. Ett titalls kamper på nett gikk så og si smertefritt gjennom, og da fikk jeg også flere bekreftelser på at det var motstandere både fra USA og Canada i den andre enden. Det lover godt for fremtiden min med dette spillet.

Oppsummert er MLB 17: The Show uten tvil den beste utgaven av serien. Det har kraftige forbedringer der det gjelder som mest, og selv om det finnes mye å pirke på ved spillmoduser blir dette spillet jevnlig fyrt opp på maskinen til undertegnede utover sommeren. Med det som kan virke som en oppgradert online-funksjon for oss på denne siden av dammen, kan dette bli riktig så moro.