Mission: Impossible - Fallout

Forhåpningene mine til Mission: Impossible - Ghost Protocol var ikke spesielt høye da den fjerde filmen i serien hadde norgespremiere i 2012, noe jeg vil argumentere med var velbegrunnet. Verken Mission: Impossible 2 eller 3 går inn i historiebøkene som de beste og mest standardiserende filmene i historien. De var heller aldri i nærheten av å oppnå samme nervepirrende nivå som den første filmen fra 1996. Heldigvis blir våre fordommer og forutinntatte forventninger noen ganger stilt til skamme. Ghost Protocol var akkurat det som skulle til for å revitalisere serien, takket være noen enkle men samtidig solide grep: Bunnsolid action, et godt skuespillergalleri, spioner som dobbelt- og trippelspiller til den store gullmedaljen, og ikke minst noen heidundrende gærne stunts som den tilsynelatende evig unge Tom Cruise er loco nok til å spille inn selv.

Rogue Nation, den femte filmen i serien fra 2015, fulgte noenlunde den samme oppskriften, og lyktes med det meste selv om den ikke maktet å innfri like sterkt som Ghost Procotol. Tilsynelatende gjorde den det likevel helt greit, for nå er den sjette filmen i serien tilgjengelig på det store lerretet. Takk og pris, får vi si, for Mission: Impossible - Fallout er etter all sannsynlighet den beste av seriens nyeste filmer, muligens også i serien i sin helhet.

To år etter begivenheten i Rogue Nation begynner Ethan Hunt (Tom Cruise) å kjenne på den mentale belastingen IMF-livet innebærer for ham. Da plikten kaller er han likevel ikke sent ute med å akseptere oppdraget i velkjent M:I-stil. En utbrytergruppe fra Syndikatet, som Hunt og hans IMF-venner kjempet mot i forrige film, har stått frem under navnet Apostlene, ledet av den enigmatiske John Lark. Apostlenes mål er intet mindre enn å føre verden ut kaos, og for å hjelpe dem på veien forsøker organisasjonen å skaffe til veie tre atomstridshoder med plutonium. Hunt tar på seg oppdraget med å stoppe Apostlene, og får med seg på gamle kjenninger som Benji (Simon Pegg) og Luther (Ving Rhames) på laget. CIA vil derimot også ha sin del av kaka, og sender muskelbunten August Walker (Henry Cavill) ut på oppdrag sammen med Hunt.

Filmens svakeste del er den første halvtimen, og selv om Norge er godt representert gjennom en liten birolle av Kristoffer Joner er denne delen av filmen noe forutsigbar og rotete. Et imponerende fallskjermstunt til tross er det her filmen imponerer minst, mye takket være litt småplukk i fortellerteknikken som gjør historien litt mer rotete enn den skulle vært. Her mangler noe av elegansen fra tidligere filmer i serien, for ikke å si konkurrerende spionfilmer.

Heldigvis varer ikke dette evig, og regissør Christopher McQuarrie har tydeligvis lært av sine feil med Rogue Nation. Dermed tar det ikke lang tid før filmen tar seg kraftig opp i andre akt, og deretter er det hele en actionfest uten sidestykke. Fallout er muligens noe svakere som spionfilm enn en skulle ønske, men som actionfilm med spionelementer i seg utvikler dette seg raskt til å bli gull. Filmens siste del understreker dette. Sjelden har en film klart å holde på intensiteten så bra og så lenge, og kommer man ikke til kinosalen for annet enn action og intensitet kan jeg love deg at filmbilletten din er verdt pengene. Merittlisten for actionscenene og stuntene er temmelig imponerende, og ikke minst overgår Tom Cruise seg selv i denne filmen med en rekke imponerende stunts (sjekk lista når du har sett filmen). Som kjent spiller Preikestolen i Rogaland en liten rolle i filmen, men stuntet ved Preikestolen er langt ifra det mest imponerende med denne filmen (hvilket sier sitt for de av oss med høydeskrekk som har besøkt området).

Actionfesten er heldigvis ikke det eneste filmen har å by på, for også denne gangen har filmen et solid skuespillergalleri å by på. Veteraner som Cruise, Pegg og Rhames dukker opp, men også nykomlinger som Henry Cavill markerer seg i denne filmen. Og for dem som skulle frykte at gullgutten Cavill ikke duger til annet enn å spille en semikjedelig Superman, kan frykten legges til side. Faktisk gjør filmen meg hakket mer positiv til Cavills ønske om å spille Geralt i den kommende Netflix-serien om The Witcher (jeg er fortsatt ikke overbevist, men han styrker sin sak etter denne rollen). Det er riktignok ingen av oss som vipper oss av pinnen med sine prestasjoner, men det er solide fremføringer av hele gjengen.

Like imponerende som cinematografien, actionscenene, stuntene og skuespillerne er også musikken. Dette er uten tvil Mission: Impossible-filmen med det beste lydsporet, og for den som er glad i musikalske detaljer er det utrolig mye å hente her. Komponisten Lorne Balfe har ikke bare komponert filmmusikk tidligere, men er også kjent for å ha komponert musikken til spill som Call of Duty: Modern Warfare 2, Assassin's Creed III og Beyond: Two Souls, og har uten tvil en sterk forståelse av hvor viktig et godt lydspor med lek og variasjoner over kjente tema er for publikums innlevelse. Filmen har ingen scener etter endt rulletekst, men dette er en av de filmene hvor man sitter igjen til rulleteksten er ferdig for å nyte musikken på det gode lydanlegget en kinosal kan stille med.

Mission: Impossible - Fallout makter det man ikke skulle tro. Den følger opp en noe svak film med den beste filmen i seriens moderne trilogi, og gir dessuten den første filmen knallsterk konkurranse om å være den beste i serien. Preikestolen ligger tydeligvis i Kashmir og Tom Cruise har etter alt å dømme nådd et thetannivå som gir ham superkrefter, men uansett er det ingen tvil om at Mission: Impossible er i bedre form enn på lenge.