Dishonored

Dishonored er laget av Arkane Studios og gitt ut av Bethesda. Det er et førstepersons snikespill med voksent innhold og et fokus på historie. Spillet foregår i en steampunk inspirert by kalt Dunwall. For mange var spillet en overraskelse da det kom ut ifjor, men jeg var først ikke så veldig interessert. Etter anbefalinger og gode anmeldelser måtte jeg prøve det selv. Er spillet et sårt trengt friskt pust i spillmediet blant alle oppfølgerne, eller bare et greit forsøk på noe nytt?

Du spiller som Corvo, livvakt for dronningen i Dunwall. Etter en dramatisk start på historien, blir du kastet i fengsel. I utgangspunktet har du, altså Corvo, blitt ansatt som beskytter av dronningen på grunn av dine helt egne egenskaper. Når du nå er blitt fanget må du bruke dine ferdigheter for å komme deg ut av fengselet. Samtidig fungerer flukten som en innføring for hovedmekanikkene i spillet. Du kommer deg ut til slutt. Du vil hele tiden måtte lære nye teknikker og taktikker gjennom spillet, men på starten skal du bare lære det grunnleggende. Slik føler jeg det er en god læringskurve på spillet, samtidig som at mekanikkene føles friske utover i spillet også.

Spillet er inndelt i nivåer, men innen de enkelte nivåene har man en viss frihet over hva man kan gjøre. Denne friheten er det som gjør Dishonored så bra. De magiske ferdighetene man tilegner seg gjennom å være i kontakt med "The Outsider", en person halvt demon og halvt engel, gjør at man kan tilnærme seg utfordringene i nivåene på en valgfri måte. Det liker jeg veldig godt. Blant annet tilegnet jeg meg ferdigheten å teleportere langt, å kontrollere dyr og mennesker innenfra og å få tiden til å gå sakte. Allikevel har du mange flere ferdigheter å velge mellom, og dette åpner for mye gjenspillbarhet av nivåene og hvordan du vil tilnærme deg dem. Valgfriheten kommer også til syne i hva du velger å gjøre av objektiver i hvert nivå. Dette kan påvirke historien og karakterer. I tillegg må du tenke på om du vil være en person som dreper alle på din vei, eller om du er en barmhjertig snikekspert. Dette vil påvirke hvilken ending du får til slutt. Jeg fikk den gode endingen og var veldig tilfredsstilt med det, selv om selve endingssekvensen kan føles litt brå og ikke helt ferdig.

Dishonored ligner veldig på Skyrim i hvordan det forteller en historie gjennom mye dialog med personene rundt deg. Karakterene er gode jevnt over, med noen få høydepunkt i de du snakker mest med. Det skjer en utvikling med flere av personene her, og ikke mange har en flat personlighet. Spillmekanikkene er også veldig like, så jeg er glad jeg hadde litt erfaring fra Skyrim før jeg begynte på Dishonored. Et viktig tillegg og historieverktøy i Dishonored er et hjerte du har fått av "The Outsider" som hvisker hemmeligheter om verdenen og personene rundt deg. Hjertet føles magisk og forteller deg hemmeligheter som ingen dødelige kunne ha funnet ut på egen hånd. Dette hjertet er en stor del av spillet for meg når jeg tenker tilbake på det. Selve den kvinnelige stemmen til hjertet får det til å gå frysninger nedover ryggen på meg, på en god måte altså. Stemmen er liksom tung av smerte, samtidig som den bærer på mye kunnskap og menneskelig synd. Hjertet brukte jeg ofte mitt i en snikesekvens bare for å høre litt ekstra informasjon om verdenen rundt meg. Det er et nyttig verktøy, men å ha det føles på samme tid litt umoralsk.

I motsetning til Skyrim består gameplayet i Dishonored for det meste i å snike seg fram. Noe du forsåvidt kan gjøre mye av i Skyrim også, men her blir det mer lagt opp til det. Du kan så klart gå fram på en veldig konfronterende og aggressiv måte i spillet, men jeg fikk inntrykk av at dette for det meste fikk meg drept slik at jeg måtte begynne på nytt. Det var ikke gøy. Jeg var ganske sikker på forhånd av spillet at snikespill ikke var noe for meg, men jeg tok feil. Spillet gir deg masse valgfrihet i snikingen og legger opp til at du skal føle deg som en badass assassin. Du kan se at nivåene er gjennomtenkte og at de tar hensyn til at du skal kunne gjøre ting på din måte. Så selv om spillet kanskje er litt kort, veier valgfriheten og gjenspillbarheten opp for dette. Det skal allikevel nevnes at det som følge av valgriheten kan forekomme kjedelige deler rett og slett fordi ikke utvikleren har tenkt på alle måtene du vil oppføre deg på i spillet. Så spillet er litt hva du gjør det til selv. Verdenen er din lekeplass og noen ganger har du ikke mer moro enn du lager sjæl. Sånnsett krever spillet at du er dedikert.

Noe Dishonored virkelig nailer er atmosfæren. Sangene i spillet er ofte instrumentell bakgrunnsmusikk laget for å bygge opp under situasjonen du er i. Siden spillet er ganske mørkt og tragisk, gjenspeiler musikken dette på en veldig god måte ved å være nettop mørk og dyster. Musikken føles aldri upassende. Siden spillet er såpass mørkt som det er, er det nesten litt ironisk at grafikkstilen er litt tegneserieaktig. Det er veldig positivt synes jeg at spillet har en helt egen stil. Blant alle de realistiske spillene som kom ut i fjor, er dette et spill i gråsonen mellom helt realistisk og tegneserieaktig. Det stikker seg ut og føles originalt som følge av det. Musikk og grafikk og rett og slett hele helhetsbildet av spillet passer godt sammen. Det hele virker godt gjennomført og godt gjennomtenkt.

Historien i spillet har noen tvister jeg ikke så komme, men det var også noen jeg så komme på lang avstand. Spillet har uansett en skikkelig spennende historie, med gode karakterer. Stemmeskuespillerne har for det meste gjort en eksepsjonell jobb. Det hele virket litt innviklet først, men man kommer inn i det etterhvert. Spillet har en god læringskurve, og for meg som aldri har spilt et snikespll før, føler jeg spillet var en veldig god start i sjangeren. Jeg ble mer og mer fristet til å lære mer om hva universet i Dishonored hadde å by på etterhvert som jeg spilte. Spillet vokste på meg.

+ Valgfrihet i gameplay
+ Spennende historie
- Kort

Karakter 8/10