Killzone: Mercenary

Killzone Mercenary markerer det andre forsøket til Guerilla Games i å ta Killzone serien over til en håndholdt konsoll. Helt siden Playsation Vita ble sluppet har konsollen manglet ett skikkelig solid førstepersons skytespill og etter Call of Duty: Declassified og Resistance: Burning Skies var det ikke mye som tydet på at vi noen gang kom til å få det vi ønsket. Er Killzone Mercenary spillet som endelig skal løfte sjangeren til nye høyder på Sonys håndholdte?

I KZ: Mercenary har Guerilla tatt ett steg tilbake fra de tidligere spillene, og istedenfor å fokusere på krigen mellom ISA og Helghast plasserer de spilleren i skoene til en «hvilken som helst» leiesoldat, ved navn Arran Danner. Spillets historie spiller seg ut parallelt med handlingene etter det første Killzone og byr for første gang i serien på ett synspunkt som ikke er farget av tilhørighet til enten ISA eller Helghast.

Historien i seg selv er underholdende nok på tross av at den snubler litt til tider og blir litt vel forutsigbar mot slutten. Stemmeskuespillerne er veldig «Hit or Miss». Alt av dialogen blir gjengitt av andre enn selve hovedpersonen, for Danner er nemlig "like stum som Gordon Freeman". I Killzone Mercenary gjør dessverre dette at jeg aldri får knyttet meg til figuren og hans motivasjoner, selv om partneren til Danner, Anders Benoit, hele tiden snakker om at de skal tjene mest mulig gryn på krigen mellom Helghast og ISA. Og det gjør han hele tiden!!

Historien er ikke særlig dyp, og har svært liten innvirkning på Killzone serien i det store og hele, men stemningen og lengden gjør opp for dette og leverer ett svært underholdende førstepersons skytespill. Ved siden av historien finnes det også ekstra oppdrag som er innbakte i historie oppdragene som gir ekstra motivasjon for å fullføre spillet to - tre ganger.

På den tekniske siden er spillet helt overlegent alt som er gitt ut på konsollen. Aldri før har ett spill sett så nydelig ut på Vita. Killzone Mercenary kjører på den samme motoren som Killzone 3 og dette gjør at de fleste som har spilt andre spill i serien kjenner seg raskt igjen i det visuelle inntrykket spillet gir. Musikken i spillet er ikke særlig fremragende men gjør sin nytte og alle våpnene føles og høres passelig realistiske ut til tross for Sci-fi settingen.

Det tekniske er ikke helt feilfritt likevel. Til tider skjer oppdateringen av nye teksturer litt for sakte og dette gjør at enkelte ting ser uferdige ut inne i spillet. Vanligvis rettes dette opp etter ett par sekunder, men det ødelegger litt for helhetsinntrykket. Regn effekten er også noe som stikker seg ut på en dårlig måte. I det spillet tar deg til ett helt nydelig designet luftskip blir opplevelsen ødelagt av at regnet ser ut som noe man kunne finne i ett dårlig Playstation 2 spill.

Noe som ofte oppleves som kronglete i spill til Playstation Vita er kontrolleren. Mange utviklere sliter med å finne en fin balanse mellom bruken av knappene og berøring-skjermene. Heldigvis har Guerilla tatt en side fra Ole Brumm's bok og sagt: «Ja takk, begge deler». Stort sett alt som man skulle ønske at man kan gjøre med knappene kan gjøres med knappene, som feks lade våpen, plukke opp ammunisjon, kaste granater, løpe, ta dekning og standard navigering. Men man kan også gjøre de fleste av dem via berøring-skjermen om man så skulle ønske det. De eneste tilfellene jeg kommer på der berøring-skjermen må brukes er når man hacker, når man sloss hånd til hånd og når man kjøper nye våpen i butikken.

Dette gir en veldig fin flyt som gjør at spillerne får velge selv hva som passer best for dem. Ellers så sitter kontrolleren som den skal i ett spill i herrens år 2013. Jeg ble overrasket over hvor mye spillet appelerte til meg nemlig fordi kontrolleren satt så godt som den gjorde. Jeg ble til tider minnet på spill som Soldier of Fortune og Unreal 2 i hvor raskt og smidig det hele føltes å spille. På mange måter vekket Killzone Mercenary en nostalgisk følelse hos meg som ikke har vært til stede siden tidlig 2000 tallet.

Flerspillerdelen i Killzone Mercenary er ett av punktene hvor spillet virkelig skinner. Her har Guerilla Games mer eller mindre klart å overføre følelsen av ett virkelig bra flerspiller førstepersons skytespill fra spill konsollen i stua over til ett håndholdt system. Overgangen er så og si helt smertefri og Killzone Mercenary leverer en av de beste flerspiller opplevelsene jeg har spilt så langt i år. Her kan man spille opptil 8 spillere i 3 forskjellige spillmoduser og over 6 forskjellige kart. Modusene er de samme som man finner i de fleste skytespill men alle med sin egen "Killzone vri".

Det eneste som trekker ned for flerspilleren er det at jeg i løpet av rundt 100 forsøk på å koble meg til ett spill kun har kommet i lobby på ca 5 av dem. Når man først er inne i en lobby kan man gjerne spille cirka en time før man mister kontakten med serveren. Her håper jeg virkelig på en patch for som sagt er flerspilleren noe av det beste med spillet.

Jeg har nevnt mye positivt og litt negativt om spillet så langt, i det store å det hele er spillet en av de største overraskelsene mine så langt i år, men det har sine feil likevel. For eksempel er det ett leveling system i spillet på lik linje med Call of Duty og Battlefield, men spillet går aldri innpå hva dette gjør, og hele greia med ett ranking hierarki i en leiesoldat verden virker litt malplassert. Det er også plassert ut samleobjekter i spillet som skaper en bredere historie rundt spillet, men de er til tider svært uinteressante og sjeldent verdt bryet.

Når alt kommer til alt mener jeg at Killzone Mercenary er ett must have spill for alle som er fans av førstepersons skytespill og i tillegg eier en Vita. Spillet er en av de få som oppfyller Sonys løfte om spill med konsollkvalitet på ett håndholdt system.