Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Last of Us

The last of us er en veldig flott historie og et spennende spill som holder interessen oppe ved bruk av tvister og overraskelser som man kjenner igjen fra tv serier. Spillet gav meg mange timer med underholdning og erstatter lett en god bok, så hvor bra var egentlig the last of us?

Grafikken
Spillet åpner flott med å flexe de grafiske musklene og man skjønner at dette er øyesnadder fra første stund. Og grafikken er virkelig flott når man manøvrerer seg gjennom spillet med flere filmatiske mellomsekvenser som er svært godt laget. Jeg synes at landskapet var variert i den forstand av hva man kan oppleve i en slik post-apokalyptisk verden, hvor man gjennom spillet besøker store byer som er forlatt, små tettsteder og natur i mange variasjoner.

Lyden
Når det kommer til lyd så er det like viktig som utseende på spillet. Grafikken kan være så bra den vil, men kommer til kort om lyden er fraværende. I the last of us brukes det mye stemningsmusikk for å sette liv og atmosfære til scenene i spillet. Man merker det spesielt i hektiske situasjoner og rolige partier i spillet. Man kan rote rundt i forlatte hjem i en forstad på leting etter ressurser å bruke mens musikken setter en rolig og avslappet sinnstemning, for så å bli mer intensiv og skremmende mens man hører de svært distinktive lydene av fiender som kommer nærmere. Surround-lyden fungerer også meget godt, selv i et Sony hmz-t1 headset så blir surroundeffekten ganske naturtro og man kan lett fortelle hvor lyder kommer fra bare ved å lytte, slikt liker jeg.

Spillmekanikken
Selve mekanikken i spillet har man sett før om man har spilt noen spill tidligere. Man styrer hovedpersonen i et tredjepersonperspektiv og kan styre kamera fritt rundt for å se på det man vil. Det brukes svært enkle midler for å ta seg fram i spillet der man enten kan snike seg rundt, løpe eller klatre opp avsatser og stiger. Man tilegner seg våpen og utstyr som man har med seg i en ryggsekk, og all bytte av utstyr som er i ryggsekken foregår i «real time», med mindre man oppgraderer ryggsekken eller beltet sitt for å holde flere våpen samtidig. Jeg synes det er en veldig snedig løsning på bruk av utstyr fordi det skaper et ekstra spenningsmoment ved å ligge i skjul og fomle etter det rette våpenet i ryggsekken til den gitte situasjonen. Det er også mulig å oppgradere ferdighetene til hovedpersonen som for eksempel bedre hørsel og stødigere sikte, men jeg syntes ikke helt at det passet i spillet og jeg hadde aldri noe særlig bruk for det.

Fiendene er smarte, og man får virkelig kjenne på kroppen at de samarbeider om å finne deg. Man kan bruke hørselen å lytte så vil man se gjennom vegger hvor fienden beveger seg, men ligger fienden stille på lur så «hører» man ingenting. Og fiendene oppfører seg ganske ulikt der noen kan snike seg rundt, mens andre stormer inn med ladde våpen og skyter i alle himmelretninger. Andre fiender igjen reagerer for eksempel kun på lyd og man kan snike seg rundt dem musestille og overfalle dem, men er man uheldig og tipper over en flaske eller noe annet skrot så får man hendene fulle.

Historien
Historien i spillet koker ned til en reise som hovedpersonen Joel må foreta seg sammen med sin noe yngre medhjelper Ellie. Det hele utspiller seg i Amerika gjennom flere årstider og mange forskjellige områder og steder. Hele verden har blitt rammet av en type sopp-sporer som sprer seg fra menneske til menneske, og de som bli infisert forvandles til rasende sinnsforstyrrede «zombier». Og jo lengre de har vært infisert jo værre blir dem, og etter hvert forandrer de også utseende. Historien til Joel og Ellie utspiller seg omlag 20 år etter de første registrerte tilfellene av infeksjonen, og Amerika har blitt et forlatt sted. De gjenlevende menneskene bor i trygge soner som er strengt bevoktet på alle mulige måter for å hindre spredning av infeksjonen.

Hva likte jeg best og minst med spillet?
Jeg likte helt klart stemningen i spillet og det at historien hele tiden gjorde meg nysgjerrig på hvordan dette ville gå og hva som kom til å hende. Jeg likte båndene som ble knyttet mellom forskjellige karakterer, og båndene som ble brutt. Alt var med på å skape en historie som er vel verdt å få med seg. Følelsen av å finne noe man virkelig trengte i et forlatt hjem var også bra, «Aha, så det var der du prøvde å gjemme den!?»

Jeg likte derimot ikke at det som noen kanskje vil omtale som gåter eller puzzles i spillet var så simple. Selv om jeg fikk gode 19 timer underholdning på første gjennomspilling så kunne det veldig enkelt blitt 2 - 3 timer til bare ved å gjøre de rasende lette gåtene litt mer utfordrende.

På en skala fra 1-10 vil jeg gi The last of us en samlet karakter på 8

Medlemsanmeldelser9
Samlet karakter: 9.2/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10