Dark Souls

I Dark Souls Tolkien-inspirerte fantasiverden har jeg fektet, hogd og sendt piler i alle retninger for å bekjempe vandøde, men aller mest har jeg dødd. Gang etter gang, dødsfall etter dødsfall.

Før jeg starter å gå noe dypt inn på spillet har jeg en tilståelse å komme med: Jeg har ikke spilt gjennom Dark Souls fra start til slutt. Og det har ingenting med at jeg er en dårlig gamer å gjøre, å spille er jeg faktisk ganske flink til, problemet er bare det at Dark Souls er så sinnsykt vanskelig at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Etter et par timer med spillet hadde jeg null tro på at jeg i det hele tatt kom til å få utrettet noe som helst. Jeg spilte videre og fant etter å ha slått et par bosser, noe jeg brukte flerfoldige dager på å gjøre, fant jeg rett og slett spillet for vanskelig og la det på hylla en periode. Det var da jeg etter å ha latt spille hvile ei stund at jeg plukket det opp igjen og fant en nyvunnet glede i å løpe rundt og dø mens jeg sakte gjorde svært små, men akk så synlige framskritt i spillet.

Så fort man har forlatt tutorialen i spillet er verden helt åpen og det er fritt fram for deg å utforske alle krinkler og kroker i den. Det som er svært spesielt er at man ikke blir tildelt ulike oppdrag og man får ikke noen som helst innføring i historien bortsett fra en nokså vag introduksjonsvideo. Utover den er det du som må finne ut av historien ved å utforske den nokså omfattende spillmytologien. Du er dermed nødt til å engasjere deg for å skjønne stort, men med et så fantastisk stort og velutviklet Tolkien-inspirert univers føles det belønnende å sette seg litt ekstra inn i spillverdenen.

Dark Souls er nok et av de mest seriøse fantasyrollespillene på lenge, i hvert fall med tanke på slåssemekanikken. Man kan bruke et bredt utvalg av sverd, spyd og økser eller friske opp arsenalet med litt god, gammeldags magi. Samme hva du velger vil du ha et ganske avansert gameplay å sette deg inn i, også med tanke på angrepsmønstrene til monstrene du møter på. Timing av pareringer og slag er av ytterste viktighet. De ordinære fiendene kan være vanskelige nok og er nesten likemenn til din karakter. Når du så er uheldig og snubler borti en bosskamp med en gruelig demon eller noe lignende er det en ekstremt stressende opplevelse og en rimelig hard utfordring. Likevel er det lite som kan sies å være så tilfredsstillende som å vinne mot en boss på Dark Souls. Mestringsfølelsen er usammenlignbar.

Grafikken er det også heller lite å utsette på.
Gjennom spillets gang vil du gå gjennom mange ulike miljø, alt fra middelalder byer til mørke sumplandskap som får deg til å lure på om du noen gang vil få se den virtuelle sola igjen. Spillet er bildeskjønt hele veien gjennom, i hvertfall så langt på vei jeg kom. Det eneste jeg har å klage på er fysikken på bekjempede fiender. De livløse kroppene har det nemlig med å hekte seg på føttene dine når du løper, noe som ser skammelig korny ut.

Lyddesignet i Dark Souls er til å applaudere. Musikken er grei nok og stemmeskuespillet er fint nok i seg selv, men det er bruken av lydeffekter som virkelig gir meg bakoversveis. Et sverd som trekkes fra slira av en fiende som med ett dukker opp bak deg er med på å skape panikkfølelsen. Lyden av en drages kraftige vingeslag og mektige brøl er kanskje enda mer panikkfremmende, mens lyden av dryppende rør i kloakken skaper en distinktiv paranoid atmosfære. Denne bruken av lydeffekter er så utrolig godt gjennomtenkt og enda bedre gjennomført.

Ikke forvent å bli ferdig med Dark Souls med det første. Spillet i seg selv er kanskje ikke så langt, rent innholdsmessig, men takket være den nådeløst utilgivelig og urimelige vanskelighetsgraden er dette et spill du vil kose deg med, eventuelt frustrere deg over, lenge. Du kommer til å dø så mange ganger at selv et vidunderbarn med svakhet for algebra vil ha vanskeligheter med å holde tellinga.

Dark Souls er ikke et spill for den gjennomsnittlige gameren. Det er ikke et spill du spiller for å bli underholdt, det er et spill du spiller for å få en knallhard utfordring og fylle dødtid med noe som føles betydningsfullt. Ofte føles spillet som en ren arbeidsoppgave og det er ikke før du slår av maskina at du innser hvor ufattelig gøy det egentlig er, men igjen bare om du virkelig vil la deg slave og ikke har noe i mot å bli demotivert, deprimert og rådløs.

8/10
+Supert lyddesign, innovativt gameplay, nådeløst
- Litt merkelig fysikk, nådeløst