Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Assassin's Creed: Revelations

UNdo the CHApteRs:

Det byzantiske riket har falt. I ruinene av den korrupsjonen og ydmykelsen som førte til rikets forfall har et nytt rike vokst opp i askene. Det ottomanske riket har nettopp oppdaget sin skjebne og skal påvirke verdenshistorien i fem hundre år fremover. I sentrum av disse begivenhetene finner vi en av historiens viktigste byer. Istanbul, eller Konstatinopel som historien vil kalle det. Hvilket sted å putte det neste kapittelet i denne historiske serien i. For byen er ikke bare en kulturell landemerke, den er et eksempel på det positive som kan komme av kulturelle forskjeller. Historiens viktigste hendelser har skjedd og blitt bevart i denne byen. Jeg står på toppen av Galata tårnet og og ser utover Bospurus stredet. Asia møter meg og jeg venter på Europa rett bak meg. To ulike kontinenter med to forskjellige histrorier som finner sammen for en bedre framtid. Som Denne byen kunne ikke symbolisere spillets handling bedre.

Il capiTolo finalE.

Ezio er blitt en gammel mann. Han har bygget opp et snikmorderlaug som står sterkere enn noensinne i Europe, og strekker seg mot alle verdens hjørner. Nå er det ingenting mer han vil enn å slappe av ved de toskanske vinrankene og nyte alderdommen i fred. Men skjebnen har andre planer for han. Nedi det dypeste hvelvet ved Snikmorderens arnested ligger en hemmelighet, en hemmlighet bevart av forfedrene og som kun Ezio kan avsløre. Rolig må han ta tak i sin siste oppgave og fullføre sin skjebne. Ikke bare for han selv, men også for menneskeheten. Herfra begynner det siste og mest stjernespekkede eventyret for Ezio de Auditore, og for et eventyr det er.

Historien settes i gang i et riktig dramatisk tempo. I et bakholdsangrep fra tempelridderene settes du inn i kontrollene og eventyret er i gang. I første halvtimen av spillet spiller du rett og slett Uncharted med en bedre historie, hvor du må hoppe i fallskjerm, spille Destruction derby med hestevogner og tilslutt finne en av Masyars fem nøkler. Når det er gjort tar sporet deg videre til det ottomanske riket sin hovedstad. Her har nemlig Marco Polo sine far og onkel gjemt de resterende fire nøkkelene, og det er opp til Ezio å få tak i dem. I løpet av de tjuefem timene spillene kan strekkes ut til vil du oppleve mange opplevelser som både kan måle seg med og sette Uncharted i skammekroken. Du vil ikke bare spille som Ezio, men også som hans forgjenger Altair, og hvordan livet hans uttonet seg etter hendelsene i det første spillet. I motsetning til Ezio er disse fem kapittelene svært linært strukturert og gir deg en gledelig avblikk fra den åpne verden som Ezio sin historie tilbyr. Mange av disse sidehistoriene er korte men intense øyeblikk som definerte både Altair og snikmorderlauget, og på en subtil men god måte får man et sterke inntrykk av de hendelsene som har gjort det nødvendig for Ezio å ta turen til Konstatinopel.

Det er et fantastisk eventyr som venter oss! Som nevnt i tidligere anmeldelser mener jeg vi setter for lite pris på utviklere som faktisk tar seg tid til å skape et realistisk historisk bakgrunnscenario, men Assassins Creed bærer denne byrden alene og blander inn den ene historiske skikkelsen etter den andre. Du møter Suleiman, som senere skal bli en av de største lederne i rennesansehistorie. Du møter Piri Reis som senere skriver seg inn i historien som den beste kartografen i verden, og ikke minst så vil du gå i legenden Ishak Pasha sine fotspor og forsvare hans ettermæle. I tillegg har du hele tiden tilgjengelig en proppfull database med detaljert kunnskap om menneskene, bygningene og hendelsene som du møter og besøker gjenom løpet av historien. I løpet av et kapittel vil historien føre deg til en underjordisk by hvor byzantinerene har trukket seg tilbake, ventende på å få tilbake byen som de regner som sin. Det er mange forrædere å drepe og mange venner å beskytte fra Ezio og settingene det foregår i varierer jevnlig i en herlig kontrast til det monotome.

Likevel må vi ikke glemme seriens egentlige hovedperson, Desmond Miles. Etter den intense cliffhangerslutten i forrige kapittel har Desmond blitt trukket inn i sitt eget minne. For å bevare sitt sinne har han blitt koblet til den mest elementære delen av Animusprogrammet, det såkalte "Black room." For å komme seg ut av den kunstige komaet må Desmond synkronisere seg mot Ezio såpass grundig at hjernen klarer å skille de to livene fra hverandre. Her møter han også en tidligere nevnt person som hjelper han gjenom de siste hindringene. I tillegg til å kunne kjempe seg gjenom Ezio utfordringer kan Desmond løse opp sine egne minner i et førstepersons digitalt Mirrors Edge klone. Ærlig talt så gikk jeg ikke så mye gjenom disse delene av spillet. Mest fordi jeg ikke liker at man når som helst kan bryte av og forsvinne tilbake i "The black room." Assassins Creed er en serie som man ikke bør gi frihet i mellomsekvenser, Frekvensen og spenningen blir da svært oppskaket og man føler at man må ta en tur tilbake når man helst har lyst til å fortsette eventyret til Ezio og drepe noen byzantinere.

ambienDe Storico:

Så hva er nytt i denne siste delen av trilogien om Ezio. For det første så ser man en progresjon om hvor utviklerene vil etter hvert spill i serien de utgir. De stratetigske elementene tar mer og mer plass av spillmekanismen, og det er ikke en negativ faktor, hvis vi ser bort fra en en ting. I tillegg til å samle, trene og sende snikmordere på oppdrag har det kommet en Tower Defence klone du kan spille. Heldigvis er du bare obligatorisk nødt til å spille det engang, men det kan være nok. Kort fortalt handler det om å plassere snikmordere på takene og hindre bølger av fiender i å ta hovedkvarteret ditt. Her mistenker jeg at Ubisoft har prøvd seg på litt brainstorm når det gjelder mini-games, men kom fram til en løsning som ikke var det beste for spillets helhet. Jeg skal ikke fortelle så mye mer, dere som har spilt Mass Effect 2 og brukt til på skanne planeter etter mineraler skjønner hva jeg mener. Jeg vil oppfordre alle som har dette spillet om å unngå dette minigames hvis dere har mulighet. Ikke kun fordi jeg mener at det er dårlig, men også fordi det bryter opp rytmen og konteksten i spillet. Enough Said.

Så hva annet er nytt? Jo, for det første så mistet Ezio en av sine to armblad i første del av spillet. Så du kan bare glemme de obligatoriske dobbeltmordene som man var så glad i, og som var dødsårsak nr 1 i Italia. Men som erstatning har Ezio fått et krokblad. Det er en liten fin gadget som gir deg større rekkevidde, gimulighet til å bruke de mane tauene som henger rundt byen og ikke minst gir det deg mange nye kule manøvre man kan bruke i kampen mot tempelridderene.

Kampene flyter veldig mye bedre nå. Ezio har fått et reportar i nærkamp som får Steven Seagal til å se ut som skolejente, og du vil like det oppgraderte kombosystemet. Jeg vil faktisk tørre å påstå at det har mange likheter med Arkham City. Fiendene prøver å nå utnytte at du står med ryggen til og flere ganger opplevde jeg å få et sverd i ryggen mens jeg knakk nakken på soldaten foran meg, men dette er egentlig et velkommen strategisk element som gjør kampene og vanskelighetsgraden litt mer variert. Flere fiender har kommet også. De fryktede janitsjarkrigerene er en pest og en plage og må tre kontringer til før du lar dem vandre til Allah. I tillegg har du de irriterende lansesoldatene. De er vanlige fotsoldater til tempelridderene, men de har en lanse som våpen. Det gjør at du ikke har mulighet til å angripe med sverd eller kniv siden du er utenfor rekkevidde, og de er imune mot kontringsdrap med sverd. Men som et svar til dette har Ubisoft gjort noen endringer. De har løslatt Ørnebliket fra trekantknappen, noe som gir deg flere muligheter i kamp. I tillegg til vanlig kontring har du nå mulighet til å stjele ting fra fienden når de angriper, og et nærkampkontring som lar deg slå ned fienden uten å drepe dem. Noe som egentlig er bortkastet siden spillet ikke gjør forskjell på drap og slå noen bevisstløs.

Man kan trygt si at serien har forbedret seg på mange områder. Som et strategisk element har man plassert to forskjellige fraksjoner rundt om i byen. Du har de Ottomanske soldatene som hater alle og de byzantinske tempelridderene som hater deg. I flere anledninger kan du få mulighetene til å sette disse opp mot hverandre og skaffe deg strategiske fordeler i henhold til oppgavene du får.

La musica moerte:

Jesper Kyd er blitt nevnt så mange ganger i disse anmeldelsene at jeg snart blir betraktet som en stalker, men han fortsetter sitt musikalske lydbilde i samme spor som han har holdt på med i forrige kapitteler. Den rustike fremtidigsvisjonen han prøver å formidle føles går litt inn autopilot nå. I mange av sporene som spilles er det nemlig gregorianske toner som blandes med en moderne elektronisk bakgrunn. Det fungerte ekstremt bra i Assassins Creed 2 og Brotherhood, men nå føles det faktisk litt utbrent. Jeg kan mistenke at det skyldes at den generelle mystikken i henhold til religion preget de to foregående kapittelene mye mer enn hva det gjør i Revelations. Ikke bare i henhold til lydbildet men også for den genrelle stemningen som spillene prøvde å formidle. Likevel er det noen gode høydepunkt innad i spillet. Musikken som kommer når man er på flukt fra vaktene slår inn i hodet ditt som en jernskrue med ekspressfart. Det er også umulig å gå innom musikken til spillet uten å nevne sangen som ble en hit etter å ha blitt spilt med annonseringstraileren til Revelation. Woodkit med sangen Iron. Jeg måtte faktisk høre den flere ganger for å få en mening om jeg likte den eller ikke. På den ene siden var den monotom og kjedelig, på den andre siden er den intens og symboliserer stemningen på en fantastisk måte. Jeg lar dere gjøre opp en mening selv.

De grafiske endringene er det heller ikke mye nytt å påpeke av. Grafikkmotoren er nøyaktig den samme som i Brotherhood, men noe annet er ikke å forvente med så korte intervaller mellom hver utgivelse i serien. Likevel er bakgrunnsgrafikken ganske endret, men noe annet er ikke overraskende med tanke på at det kulturelle perspektivet er flyttet lenger øst. Likevel er det vakkert å studere de mange rustningene og detaljene som utviklerne har tatt seg tid til. Ubisoft har klart å fange en følelse av østlig mystikk i spillet.

En siste ting jeg vil trekke inn her er at siden Brotherhood har alle Assassins Creed spillene blitt tekstet på flytende norsk. Faktisk så har mitt AC 2 også blitt tekstet, selv om jeg vet at jeg ikke hadde denne muligheten når jeg først spilte det. Jeg vet rett og slett ikke om jeg liker denne nye trenden. Det er greit når jeg er i Norge, men i andre land kan det faktisk bli slik at jeg ikke kan kjøpe spill fordi jeg vil bare få lokal oversettelse.

Umbeno Ceri KorEreD.

Ubisoft har funnet en formel som er nær perfeksjon. Jeg har klødd meg litt i hodet på hvordan Uncharted kan få en kollektiv samling av anmeldere til å trille sekserene mens dette spillet kun får lunkne eller middels karakterer med merkelapper som forutsigbart og ingenting nytt. Den kulturelle verdien og læringspotenisiale er vanvittig stort. Spillet er en perle og jeg nøt hele strukturen og mulighetene nesten hele veien. Med utenom det forferdelige tower defence spillet så er det ingenting jeg kan klage på. Noen ting har gått på auto-repeat, men i motsetning til visse andre franchiser tar man seg tid til å endre på det som ikke funker og lar det gode bli.

Likevel får det ikke høyeste karakter pga de nevnte negative trekk i spillet.

Medlemsanmeldelser8
Samlet karakter: 7.4/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10