Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Alan Wake

Anmeldelse: Finske Remedy har en haug med gode spill på samvittigheten, inkludert serien om Max Payne. I spillet Alan Wake overgår de likevel seg selv, med fantastisk historiefortelling og atmosfære.

Alan Wake handler om suksessforfatteren Alan som har skrivesperre, og som derfor unner seg en ferie i den idylliske amerikanske småbyen Bright Springs, som bærer på en mørk hemmelighet. Alan er en kløpper med penna, og bøkene hans selger som hakka møkk, men befinner seg nå i en verbal tørkeperiode. Ting virker flotte for Alan og hans kvinne, Alice, som får leid ei hytte midt ute i et tjern. Uheldigvis går sikringen, og Alice blir kidnappet. Ei uke senere våkner Alan opp. Uten Alice, og øya har forsvunnet fra innsjøens overflate. Han finner seg ei lommelykt, og tar en nattevandring i skogen, hvor han møter på folk besatt av mørke, såkalte Taken. For å beseire disse må han lyse dem i hjel med lommelykta. Etter hvert finner han sider fra et manuskript han visstnok har skrevet, men som han ikke husker noe av. Og det han leser, det skjer. Spilleren blir her stilt et spørsmål om Alan har skrevet en fremtidsprofeti, eller om det han har diktet, kommer til liv.

Kampsystemet fungerer relativt bra. En er i første omgang nødt til å lyse vekk en takens mørke, før man i det hele tatt kan utrette noen skade på den. Disse er hendig bevæpnet med økser og andre redskaper som brukes i skogbruken. Man får, i tillegg til ei lommelykt og en revolver, tilgang på nødbluss og lignende godsaker som er svært effektive mot de lyssky spøkelsene. Men egentlig er det kun én fiende, og det er mørket. Mørket kan manipulere alt, ikke bare mennesker. Man blir fort litt mindre motivert, når man taper mot ei tønne eller en pokkers skuretresk. Det finnes også noen kråker å passe seg for. Også her er lommelykta flott. Lys generelt er alltid flott. Er man riktig så flink og klarer å unngå et innkommende angrep, får man se en animasjon i sakte film. Ingenting gir en sterkere følelse av selvtillit en å bli belønnet med en animasjon i sakte film.

Etter Alan Wake er jeg blitt mørkredd. Utviklerne har funnet en grafisk stil som fungerer utmerket. Dette er første gang jeg har vært redd gjennom nesten et helt spill. Paranoia heter det, når lommelykta flakker fra tre til tre, mens jeg prøver å skynde meg fram til neste gatelykt. Spøkelser liker ikke gatelykter, men det gjør jeg. I gatelyktas lys blir jeg sterkere, og ofte kan jeg finne batterier til lommelykta i nærheten av dem. I etterkant har jeg samlet på både Energizer og Duracell. Men aller helst litiumbatterier fra Energizer. Etter et kort opphold under lykta, tusler jeg ut igjen, bare for å bli skremt halvveis i hjel av en besatt idiot som veiver etter meg med ei saks. Jeg ser flere skygger, og må løpe. Trikset er å løpe, men Alan har så dårlig kondis at han begynner å halte, harke og pese etter bare timeter. Forfatteryrket er ikke kjent for å holde en i spesielt stor aktivitet, men det må være mulig å ha ræva i mer enn andre gir, spesielt når man har en haug med ondsinnede skygger etter seg.

Historien er vanvittig godt fortalt. Manuskriptsidene som ligger stødd rundt i terrenget fungerer som stilige frampek, og man hver gang man kjenner igjen en eksakt replikk fra manuskriptet, blir man sittende igjen enten forbløffet og gapende, eller ekstatisk og knisende. Når man leser at Wake hører lyden av ei motorsag, eller blir jaget av en flokk med fugler, bli man nervøs. Man får prestasjonsangst, og lurer på om man klarer å leve opp til boka. Spillet er bygd opp mye på samme måte som en TV-serie. Lost-fenomenet med flashbacks til tidligere opplevelser, inndeling i forskjellige episoder, avslutning av hver episode med forskjellige temasanger. For ikke å snakke om oppramsingen av historien på begynnelsen av en episode. Det nytter ikke å tro at du er en person som ikke liker å følge med på historien i et spill. Alan Wake hamrer inn handlingen, gang på gang. Kinematiske triks blir brukt, noe spillet høster saftige frukter fra.

Alan Wake føles på mange måter som en TV-serie, og dette gir det en fordel i forhold til spillets holdbarhet. Hvem sier vel at man ikke kan se andre sesong av Criminal Minds to ganger? Man kan med fordel spille Alan Wake flere ganger, og jeg vil selv anbefale dette, da man kan få med seg flere detaljer om man spiller gjennom det for andre gang. Dessuten finnes det mange samleobjekter, og noen sider til manuskriptet som ikke kan bli lokalisert før andre gjennomspilling. Dessuten finnes det mange artige populærkulturelle referanser, både til andre Remedy-spill, TV-serier og produksjonen av Alan Wake. Dessuten til andre ting i spillverdenen, om man bare er observant. Alan Wake kan nesten beskrives som en interaktiv spenningsserie med mulighet for å dykke enda dypere. Enda dypere ned i innsjøen.

Lys og skygger er nøkkelordene i Alan Wakes grafiske stil. Skrømt gjemmer seg bak trær, eller kommer bakfra og lurer meg. Dette gjør at jeg føler meg dum, men jeg har alltid sugd i gjemsel. Alt handler om lys og mørke, men aller mest om mørke. Det er befriende å komme inn i lyset, men man vet alltid at man må ut i mørket igjen, og det er i det skumle vekten er lagt. Gåsehudfaktoren er stor, og akkompagnert av en like skummel musikk. Musikksporene på Alan Wake er intet mindre en fantastiske. Det setter et ekkelt preg på spillet, men det som er virkelig utrolig er sangene til det lokale rockebandet. Ikke bare er sangene musikalsk gode, men når teksten begynner å gi mening, blåser den tankekraften ut av en. Dette er ikke den typiske spillmusikken, som kun passer for lytting under spilling, men kan faktisk høres på utenfor skjermen også. Alan er en forfatter, men han lager jammen meg søt musikk også.

Alan Wake har imponert meg med fortellerteknikken sin. Og med musikken sin. Og med atmosfæren, den grafiske stilen, historien, spillbarheten og levetiden det innehar. Man kan ikke bare spille Alan Wake. Spillet er som en god TV-serie. Man bryr seg om hovedpersonene. Men bryr seg om handlingen. Samme hvor man går, hva man holder på med, ligger gåtene i spillet og ulmer i bakhodet. Man dikter sine egne forklaringer på Bright Springs mysterier. Jeg trodde jeg hadde løst det hele, men vendepunktet overrasket meg. Alan skrev et forbaska bra vendepunkt, noe som gjør at Alan Wake har den beste historien jeg har spilt på lenge. Helhetlig også noe av det beste jeg har prøvd på en god stund.

9/10
+ Grafisk og musikalsk perle, historiemonster, tankevekker, nerdete og knalltøff hovedperson.
- Litt snåle kontroller, dårlig kondisjon.

Jeg sover med lyset på.

Medlemsanmeldelser8
Samlet karakter: 8.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10