Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Far Cry 2

Skrevet av: Tyranus   2010-07-29

Etter fire år kan vi endelig snike oss rundt i Afrikas jungel i oppfølgeren til et av de mest banebrytende PC spillene i moderne spillhistorie, forventningene er derfor høye og muligheten til å feile er ekstra stor. Men klarer Far Cry 2 å fullføre jobben på rett vis, eller ender det opp som nok et vrak i veikanten?

Jeg parkerer bilen bak noen busker et par hundre meter unna målet, og mens jeg går sakte gjennom tett jungel ser jeg etter stien som leder meg opp til posisjonen jeg hadde funnet dagen før. Den tette stien leder meg opp til liten plass på et lite fjell, med perfekt utsikt mot målet. Jeg bruker kikkerten og markerer de farligste fiendene. Nesten alle bruker de samme rustne AK-47'ene, men to stykker står klare med monterte våpen bak i lasteplanet på hver sin bil, en med lett maskingevær, og en med granatkaster. Snikskyter rifla mi er klar, jeg tar den frem sikter inn på den ene fyren med granatkaster. Jeg skviser avtrekkeren, og kun noen få hundredeler senere ser jeg at en 7.62 kule borrer seg gjennom skallen hans, jeg gjør også det samme med den andre og to til. Forbasket, de så meg, jeg er avslørt. Før jeg vet ordet av det blir jeg skutt på av titalls med bad-guys, og en perfekt kastet granat blir sendt opp til meg, og en perfekt plan går rett i vasken. Nok en dag i Far Cry 2.

Spillet tar plass i et krigsherjet land i sentral-Afrika. Det er varmt mellom de to militant sidene UFLL og APR, og din jobb som leiesoldat er å fange og drepe The Jackal, en våpenforhandler som utruster begge sider med våpen og utstyr, og er en av hovedmennene som holder krigen gående. Sånn sett er hele målet med spillet ganske greit, og når du starter spillet får du velge en av totalt ni karakterer du skal spille som, der alle har ulik bakgrunnshistorie og nasjonalitet. Men ingenting at dette gjør noe forskjell i spillet gameplaymessig. Jakten på The Jackal er heller ikke lett, helt på starten av spillet får du malaria, og hele tiden blir du nødt til å ta piller for å lindre smertene, og stadig gjøre oppdrag for å få nye medisiner.

I bilturen på starten av spillet får du se mye rart, mye som indikerer at politikken i landet har gått til skeis, og selv om det er ni karakterer å velge mellom, så er det riktignok ingen som er fra landet spillet tar plass i, og dette gir en stor følelse av å være alene i et fiendtlig land. For her er det nesten ingen som kan hjelpe deg hvis du er i en knipe, og hvis du gjør noe feil vil militantene skyte på deg umiddelbart. Og det er her vennesystemet kommer inn, underveis i spillet får du nemlig noen kompiser. Disse kompisene kan hjelpe deg med å gjøre de forskjellige hovedoppdragene mye lettere, dette innebærer selvsagt å gjøre noe for dem også. Så hvis du vil at en av vennene dine skal blokkere den inngangen når du angriper den tog stasjonen, så burde du virkelig sende det flyet med dusør jegere til feil flyplass. Men hvis du faller i kamp kan også disse vennene hjelpe deg opp, og da sier det seg selv at du også burde hjelpe dem når de faller. Den Gyldne Regel spiller altså en stor rolle her.

Far Cry 2 er en stor åpen verden, du kan gå fritt hvor hen du vil, og når du vil, og alle savannene er store og åpene og for det meste fritt for irriterende usynlige vegger og den slags. Faktisk så er det noen ganger litt for stort for sitt eget beste, for jeg kan love deg at det blir mange lange kjøreturer i de fleste oppdragene, og mellom hver kilometer er det minst en kontrollpost bevoktet av en av de to militant sidene. Det er egentlig helt unødvendig å drepe de som bevokter disse postene med mindre du må, for neste gang du kommer tilbake er soldatene på plass igjen, og det hele er som du ikke var der i det hele tatt. Dette øker enormt på frustrasjons nivået. Fiendene har også et utrolig ubalansert intelligens nivå. Hvis du for eksempel er i en skuddveksling kan de ikke se deg selv om du står rett bak dem, men hvis du står to hundre meter unna vil de treffe deg med en normal SMG som om det skulle være en snikskytter rifle.

Du kan også bruke denne store friheten til å gjøre oppdragene sånn som du vil, og som jeg fortalte i starten av anmeldelsen valgte jeg å finne en fjelltopp og bruke skarpskyter rifle og ta fienden en etter en, men det finnes så utrolig mange andre måter jeg kunne tatt oppdraget på. Jeg kunne for eksempel gått inn med et maskingevær og skutt alt som rørte på seg, jeg kunne sneket meg inn bak med et lyddempet våpen og hvert så stille som en mus, eller jeg kunne rett og slett brukt den utrolig dødelige flammekasteren og omringet fienden med et stort flammehav. Mulighetene er uendelige, og du kan bruke både miljøet og fiendens utstyr til din fordel. Dette skaper veldig mye variasjon i hvordan du spiller, og du kan finne din egen spillestil sånn som i Crysis. Skytingen er også mye tregere enn for eksempel Call of Duty eller Killzone, det er intenst og har et godt tempo, men ikke på samme nivå som de jeg akkurat nevnte.

Oppdragene er også en av Far Cry 2's negative sider. Målet med dem er nesten alltid det samme; dra dit og spreng den, ta telefonen og skyt han, følg den konvoien og spreng lastebilen etc. Nesten hele den første delen av spillet går sånn som det, og det var ikke før til den siste delen at oppdragene blir mer varierte. Spill som dette trenger god atmosfære for å kunne føles som skal, og det klarte Ubisoft Montreal ganske bra å få til Når du går alene på en savanne kan du høre fuglene i trærne og en stillhet som det er i det virkelige Afrika. Grafikken hjelper også utrolig på atomsfæren, våpen detaljene og lys effektene fra solen er fantastiske, selve naturen er vakker, og flammene er noe av de beste flammene jeg har sett på en lang stund. Lyden er derimot ikke så imponerende som grafikken, som jeg sa høres naturen naturlig og fin ut, men stemmeskuespillet er ikke helt overbevisende, men det får jobben gjort.

Økonomien i landet er ikke som det er her i Norge, sedler og mynter som vi er vandt med er totalt verdiløse, for i Far Cry 2 betales det kun med diamanter. Diamantene spiller en stor rolle i spillet, og det er det eneste du får som betaling for hvert oppdrag, men du kan også finne diamanter ute mens du kjører. De ligger alltid i sølvfargede kofferter, og det blinker grønt på GPSen når du er i nærheten av dem. Diamantene kan brukes til å kjøpe og oppgradere våpen. Men det var ikke før lenger ut i spillet at jeg fant ut hvor viktig nye våpen og oppgraderinger er, for vanligvis plukket jeg bare opp fiendens våpen når mine ble ødelagt, men det endte alltid opp med at disse enten kilte fast kuler for hvert femte skudd jeg tok, eller så sprengte de rett i ansiktet mitt etter kun noen får magasin. Selve våpenutvalget er stort, du finner det vanlige som automatrifler, skarpskyterifler, pistoler, granatkastere og hagler, men det er også flammekastere, mortar og utrolig nok signalpistoler.

Som 90 % av dagens skyespill har også Far Cry 2 en online modus. Det består av det vanlige som Deathmatch, Team Deathmatch og Capture the Diamand, som egentlig er det samme som Capture the Flag, bare med diamanter. Og til slutt Uprising, der det er kontrollposter spredt ut på banen, og bare kapteinen på laget kan ta dem. Klasser er også inkludert, det er stort sett det samme som vi har sett før, som Sniper, Assault, Heavy osv. Alt i alt er ikke Far Cry 2's flerspillerdel den nye Halo eller Call of Duty, men den er allikevel god. Men det som gjør den så spesiell er den fantastiske Map Editoren, der spillere bokstavelig talt kan lage sine egne baner. Så nå slipper du å spille de samme kjedelige banene om og om igjen.

Alt i alt er Far Cry 2 et fantastisk spill på mange måter, det tilbyr god action og et godt utvalg av våpen. Det gir spilleren muligheten til å finne sine egne måter å spille på ved å blande både strategi og miljøer man kan bruke til sin fordel, og alle som liker å en verden der de kan gå fritt vil like seg i Ubisofts store jungel. Spillet er dessverre ikke for alle som liker skytespill, det blir garantert en del kjøring, og skytingen er ikke like intens som mange av konkurrentene. Men Far Cry 2 tilbyr allikevel en spillopplevelse der spillere er med på å løse en nasjonal konflikt i et fiendtlig land de helst skulle holdt seg unna, noe som er en sjanse de fleste utviklere i dag ikke tørr å gi.

Pluss:

Endeløse muligheter å fullføre en hver situasjon på, nydelig grafikk, vennesystemet virker som det skal, map editor

Minus:

En del kjøring, ubalansert intelligens på fiender, målet med oppdragene går nesten alltid ut på det samme

Beste øyeblikk:

Når en nøye planlagt plan går som den skal

Verste øyeblikk:

Når det stikk motsatte skjer

Grafikk - 9
Gameplay - 8
Lyd 7
Holdbarhet - 8

Spillet er testet på PlayStation 3 og Xbox 360

Medlemsanmeldelser24
Samlet karakter: 7.6/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10