Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Elder Scrolls IV: Oblivion

Da Bethesda fikk oppgaven å lage et nytt kapittel i The Elder Scrolls-serien, var det ingen enkel jobb de hadde påtatt seg. Da de i tillegg eksprimenterte med nestegenerasjonsteknologi gjorde de flere skeptiske enn målløse. Ble spillet en flopp eller et mesterverk? Etter maange timers spilling satt jeg meg ned for å sette karakteren!

Jeg går bortover landeveien. Plutselig får jeg en følelse, følelsen av å bli iaktatt. Jeg stopper opp et øyeblikk. Ser meg rundt. Alt jeg hører er elva et steinkast unna. Der! Jeg skimter noe i buskaset. Noe svært og brunlig. Plutselig hopper blader og kvister til alle sider idet en svær brunbjørn stormer frem. Jeg får så vidt fått fram buen og blokkert før den denger til med labben. Fortumlet legger jeg en pil på strengen og prøver febrilsk å sikte idet den hever labben til slag igjen. Før labben treffer målet sitt har bjørnen fått en pil mellom øynene. Jeg puster lettet ut og trekker ut pilen. Vel, hva er en vanlig dag i Cyrodil uten bakhold?

Hvordan kan man anmelde et slikt spill som dette? Jeg mener, hvordan kan man sette karakter på noe som alltid forbløffer, mens det like fullt har åpenbare mangler? Jeg kan ikke huske alle gangene jeg har sittet meg ned for å trekke inn magien fra landet Cyrodil. Gang på gang har jeg blitt forhekset og trollbundet. Jeg klarer simpelt hen ikke fatte at dette er fra 2006! Selv i disse dager har mange spill mye å lære fra Bethesdas fabelaktige verk.

I The Elder Scrolls: Oblivion styrer man nemlig en person med vilje til å gjøre hva han/hun vil. Om man vil være en kraftig kriger, en slu leiemorder eller en mektig trollmann er valget helt opp til deg. Man kan også velge helt fritt hva man vil gjøre. Om man vil være med i trollmanns-lauget, gå på jakt etter edelt metall i gamle ruiner eller fordype seg i hovedhistorien, du har valget!

Spillet begynner med at jeg får velge rase og justere diverse egenskaper. Så våkner jeg opp i en fengselscelle, men du får ikke vite hvorfor. Deretter følger et opplæringsstadie der jeg får vite hvordan jeg spiller mens jeg hjelper keiseren og hans livvakter å flykte gjennom en hemmelig gang i kloakken under hovedstaden. Det hele ender med at keiseren blir myrdet og jeg får oppdraget med å finne arvingen og å redde verden fra Oblivion, et slags helvete. Jeg vil ikke røpe resten av historien, jeg vil bare si at den er en av de beste jeg har opplevd i spill!

Da jeg så kommer ut av kloakken får jeg et mildt sagt sjokk over verdenen man nå har tilgang til! Den utrolig flotte grafikken gjør at jeg nesten ikke kan fatte at det er fra 2006, og at det egentlig bare er ettall og nuller. Grafikken er absolutt helt forut sin tid i Oblivion. For ikke å snakke om fysikken, tenk Half-Life 2 sin fysikk, bare bedre. Det er bare så utrolig at for eksempel sverdet jeg støttet opp mot veggen falt ned og veltet en stabel med bøker som alle ble spredt rundt på golvet i soverommet mitt. Eller at når en fiende hopper mot deg, du feller han med sverdslag og han tumler ned bakken dere sloss i. Alt realistisk.

Lyden er stort sett veldig bra. Spesielt musikken er strålende. Den endrer seg etter situasjonen og om en fiende nærmer seg er den med og bygger opp stemningen. Det hender ennå den dag i dag at jeg nynner på musikken som jeg hørte første gang for lenge siden. Stemmene til personene i Oblivion er for det meste bra og. Gamle damer snakker som man forventer og sleipe kjøpmenn har som alltid den ekle aksenten. Men de er ikke særlig varierende og etter et par timers spilling har man hørt alle stemmene i spillet mer enn nok av ganger.

I motsetning til andre lignende spill er Oblivion rensket for ferdighetspoeng og andre tall som f.eks. viser hvor mange helsepoeng man tok av fienden med slaget. I Oblivion kommer skaden man gjør utifra hvor godt man traff og våpenets tilstand. Dette må jeg bare si er helt genialt, for det er mer logisk enn når man hele tiden har tall å gå ut i fra. De nevnte ferdighetspoengene finnes ikke i Oblivion. Her blir man alltid bedre i det man holder mye på med, så hvis du bruker mye pil og bue så vil man etter hvert bli ganske god i nettopp pil og bue. Man går opp i level ettersom man øker ferdighetene sine, og ikke etter hvor mange ferdighetspoeng man fikk fra den drepte fienden. På Oblivion kan man faktisk gå opp level bare ved å stå å lage miksturer eller å være kjøpmann. Denne typen gameplay burde alle RPG-spill lære av, for den funker så ufattelig mye bedre enn f.eks. World of Warcraft sin måte, det man alltid samler ferdighetspoeng ved å drepe fiender o.s.v.

Det er ikke lett for meg å finne negative sider med dette spillet, men en av de største gledesdreperne i spillet er intelligensen på de mange venner og fiender man støter på. Venner du har med deg i kamp vil gjerne hoppe foran sverdet ditt. Fiendene gjør aldri noe annet enn å storme mot deg, og ingen av bueskytterne jeg møtte på gjorde noe forsøk på å gjemme seg for pilene mine. Et større irritasjonsmoment er at Bethesda lokker med at innbyggerne i byene skal ha "virkelige liv", som at de spiser og sover og vandrer rundt og snakker med hverandre. I virkeligheten får de en rute å gå som de gjentar hver bidigste dag. Samtalene deres er også preget av gjentakelser, og etter få timers spilling vil du merke at de står på "replay".

Et annet skår i gleden er at Oblivion har en tendens til å bli et "save" og "load"-spill. Om du ikke skjønte mente jeg at man ofte vil bli nødt til å loade en tidligere save fordi man gjorde en dum feil. Du får ikke en ny sjanse i Oblivion, og prøv og feil-gameplayet er vanligvis i stor favør her og.

Da det negative er sagt må jeg bare den fantastiske levetiden til spillet! Totalt har jeg spilt dette så mange timer at jeg har mista tellinga, men jeg har bare så vidt komt kanskje halvveis i det spillet har og by på. Det finnes hundrevis av quester, dungeons og andre ting som vil holde deg fanget i Cyrodils magi. Jeg har for eksempel ennå til gode å bli sjef i Trollmanns-guilden, eller å utforske de mange hulene spredt rundt i Bethesdas flotte skaperverk. Oblivion har en utrolig lang holdbarhet, og det er sjeldent det blir kjedelig i spillet.

Vel, da er jeg kommet til konklusjonen min. Tro meg, jeg har ufattelig mye mer å si om dette fantastiske spillet, men da ville du bli sittende til sommerferien og lese lovprisningen min. Alt i alt er The Elder Scrolls: Oblivion et av de beste spillene jeg noen gang har spilt. Si hva du vil, men når alt kommer til alt kan (nesten) ingenting slå det på sitt beste. Grafikken, lyden, gameplayet og holdbarheten er ufattelig og jeg anbefaler alle som elsker et godt RPG-spill å skaffe seg dette, for dette er et must!

Grafikk: 9/10 Forbløffende!
Lyd: 9/10 Forbausende!
Gameplay: 10/10 Uforbedelig!
Holdbarhet: 10/10 Uffatelig!

+ Ufattelig mye å gjøre, nesten ulovlig bra spillbarhet!
- Enkelte bugs, AIen...

Beste øyeblikk: Når man blir skikkelig god i noe, og skjønner frynsegodene man nå får

Verste øyeblikk: Når du ved en feiltakelse slakter medsoldaten din fordi han slengte seg foran sverdet...


Testet versjon: PS3 og PC

Bildet er hentet fra IGN sin nettside.

Medlemsanmeldelser40
Samlet karakter: 9.8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10