Denne nyeste Spyro-trilogien er så endeløst alvorlig og episk at den i bunn og grunn bare blir en teit klisjé. Det er ingen ting ved den som minner om den originale Spyro; minimalt til helt fravikende sjarm, sjel eller karakter, humor, og varierende oppgaver.
Videre; hver gang Sparx åpner kjeften har jeg lyst til å krøste ham! Og hva Spyro angår, så ligner han mer en lilla mutantgris.
Likevel.. underholdende på sitt vis
Største pluss: Flyvingen i #3 (Dawn of the Dragon)
Største minus: De antiklimtiske konklusjonen/slutten