Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Left 4 Dead

Skrevet av: ZubiMar   2009-04-15

Hva Valve foretok seg da de planla utviklingen av Left 4 Dead er uvisst, men at det innebar mengder med kaffe og utallige repriser av Shaun of the Dead hersker det liten tvil om. At spillet ikke har en dypere historie enn at tre menn og en kvinne slakter et hav av zombier har faktisk veldig lite å si, for det funker. Og det noe så inni gamperæva.

Åpningsscenen i Left 4 Dead viser våre fire helter på vei gjennom forlatte bygater. Du har Bill, den kjederøykende krigsveteranen med mellomnavnet "Badass", Francis, en tatovert motorsyklist som sannsynligvis ble så tøff som han fremstår gjennom slåsskamper i ungdomstida. Louis er en IT-analytiker, men ikke en vanlig IT-analytiker. Vi prater en IT-analytiker kledd i skjorte og slips, som blåser hoder av zombier med hagle og et smil rundt munnen. Og sist har vi Zoey. Bortsett fra at hun er heit får vi ikke vite så mye om Zoey, og ikke er det lett å gjette seg til noe heller.

Vel vitende om at Left 4 Dead først og fremst er en flerspiller valgte jeg å kjøre gjennom spillet alene først, rett og slett fordi jeg hater å drite meg ut offentlig. Etter å ha satt meg godt til rette i sofaen, med god drikke, snacks, bekmørke og surrounden på fullt var jeg klar til å sparke zombieræv. Og sparke zombieræv gjorde jeg definitivt. Om dette skyldes mine eminente ferdigheter i førstepersons skytespill eller det geniale gameplayet forblir uvisst.

I Left 4 Dead handler det om å komme seg fra A til B (Eller Safehouse som det heter i spillet), og drepe så mange zombier som mulig på veien dit. Før mitt første oppdrag (passende nok kalt "No Mercy") får jeg anledning til å plukke opp et medisinskrin, noen smertestillende tabletter (som gir bedre helse i en kortere periode), samt et våpen fra et våpenarsenal som spenner fra hendige uzi'er til hagler og rifler. Du har også med deg en pistol med uendelig antall skudd til enhver tid.

Mens de fleste zombiespill byr på treige, hjernedøde zombier kan Left 4 Dead invitere til dans med et langt sprekere zombiegalleri. Herav de såkalte Special Infected, eller Zombies 2.0 om du vil. Den første typen går under navnet Hunter, og er en rask jævel som hopper på deg og biter seg fast helt til en av lagkameratene dine får ham unna, eller du dør i forsøket. Den andre typen kalles Smoker, og er en zombie med en ti meter lang tunge. Selv kommer jeg på en rekke kule ting å gjøre med en så lang tunge, men hjernedød som han er kommer ikke Smoker på noe mer fornuftig enn å ta tak i deg, og dra deg over halve brettet. Som med Hunteren er du avhengig av en lagkamerat for å komme deg unna. Tredjemann på spesiallista er den såkalte Boomeren, en feit klump av en zombie som har som mål i livet å kaste opp på deg, og med det påkalle oppmerksomheten til alle zombier i en mils omkrets. Videre har du heksene, som egentlig ikke er farlige før du plutselig støter på dem. Heksene kan tømme livet ditt i et par strakser, og er gjenkjennelige på at de alltid hulker (Så et lite tips: Hører du hulking mens du spiller Left 4 Dead, trø varsomt!). Helt til slutt i den lange listen av spesialinfiserte finner vi Tanken, sjefen over alle sjefer i zombieland. Dette marerittet er tilnærmet umulig å felle alene, og kan, som heksa, drepe deg fortere enn du får sukk for deg. Enten med nevene eller ved å kaste biler etter deg. All hail the Tank.

Special Infected til tross: Det tok ikke lang tid før det begynte å bli ensformig å spille alene. Å spille Left 4 Dead alene kan sammenlignes litt med å dunke hodet gjentatte ganger i veggen: Det føles deilig når du stopper.

Det var derfor jeg bestemte meg for å kaste meg inn i flerspilleren straks jeg hadde kommet meg gjennom "No Mercy", og det første moduset jeg prøvde ut var Versus. I Versus er du enten en av heltene eller en av spesialzombiene, og prøver etter beste evne å drepe motparten. Dette moduset var skikkelig artig, og definivt en av mine bedre spillopplevelser på nett, noensinne. Eller, med tanke på at jeg ble regelrett eid var det kanskje ikke så veldig moro, men at det kan bli moro når man får følelsen med det er det ingen tvil om!

Etter å ha fått hodet blåst av flere ganger bestemte jeg meg for å gi meg i kast med kampanjeflerspilleren. Og la det være sagt med en gang: Å spille Left 4 Dead alene kan ikke sammenlignes med å spille Left 4 Dead med andre personer. I motsetning til da jeg spilte alene ble det aldri repeterende å redde en medspiller fra tungen til en Smoker, eller skyte hodet av noen med haglen. Og det er nettopp her sjarmen til Left 4 Dead ligger. Følelsen man får av å kjempe seg gjennom horder av zombier sammen med andre, levende mennesker er fenomenal.

Left 4 Dead feiler ikke når det kommer til presentasjonen heller. Spillet kjører på Valves egen motor, og da gjør det lite at spillet kun kommer med 20 små brett, ettersom alle er optimalt utviklet for en fantastisk spillopplevelse. Stort sett alle brettene finner sted om natta, og her gjør lommelykten en god jobb i å skape god stemning. Zombiene både ser- og beveger seg som zombier, mens hodeskudd eksploderer tilfredsstillende. Du kan også skyte av dem armene. Det er de små gledene i livet som teller, tross alt.

Lyden i Left 4 Dead står ikke tilbake for noe annet i spillet. Musikken er timet til fingerspissene, zombiene grynter på sedvanlig zombievis, og alle våpnene høres ut som om de mener alvor.

Helt avslutningsvis kom jeg på en liten detalj: Alle loadingskjermer fremstilles som filmplakater, hvor teksten på den ene var: "HELL CAME TO EARTH. THESE FOUR ARE GONNA SEND IT BACK". Jupp, det er definitivt på tide å spille mer Left 4 Dead!

Grafikk: 8/10
Gameplay: 9/10
Lyd: 8/10
Holdbarhet: 9/10

Pluss: Suverent gameplay, zombier, enorm holdbarhet.
Minus: Kjedelig alene, kunne godt vært flere baner med spillet.

Medlemsanmeldelser14
Samlet karakter: 8.3/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10