The Legend of Zelda: Twilight Princess

Vinden blafrer i håret, og kormusikk siver ut av høytalerne mine. Jeg rir på kanten av et juv. Hesten min holder stø kurs mot mørket som kryper i horisonten. Det glinser i svetteperlene i pannen min, og solnedgangen speiler seg i vanndammen. Solens varme forsvinner sakte men sikkert i horisonten. Det hele er en opplevelse jeg kjenner igjen!

Jeg er endelig tilbake i Hyrule!

På mange måter er The Legend of Zelda: Twilight Princess et av de vakreste spillene på Wii så langt, men hvordan vil det klare seg i forhold til resten av serien?
Formelen er kjent. Helt redder prinsesse fra ondskap. Det har blitt brukt om og om igjen av nesten samtlige Mario-spill, og nesten samtlige Zelda-spill, men hvor lenge kan de holde på med samme historie før det kjennes gammelt?
Vel, for det første, så er denne lille formelen blitt pusset opp til de grader! Historien får en uventet vri når Link blir dratt inn i "The Twilight Realm", en slags mellomstopp mellom lyset og mørket. Der blir han omgjort til en ulv, og blir tatt til fange. Ved hjelp av Midna, en mystisk skapning fra Twilight Realm, rømmer Link, men som takk, må han hjelpe henne med å finne bitene av en "Fused Shadow" samtidig som han må gjenopprette lyset til Hyrule.
En virkelig ambisiøs historie, med andre ord!
Spillet har den samme gamle historien du fant i "A Link to the Past" men en liten vri.

Musikken og lyden i Zelda har alltid vært revolusjonerende god. Lyden har alltid gitt et fantastisk preg over spillet, som igjen får en estetisk fornyelse av sjangeren! I dette spillet er lyden helt utrolig fantastisk, men ståpelsen lar seg vente på når spillet ikke leverer orkestrert musikk. Lyden er god, men den kunne vært enda bedre ved det lille ekstra!
Midi-filer begynner å bli utdatert i slike spill, og i den generasjonen vi lever i nå, er det nesten å forvente seg orkestermusikk.

I forgjengerne har Link hatt en eller annen form for instrument. En Ocarina for eksempel; men i Twilight Princess er det uling i ulveform det går i. Du kan kjenne igjen sanger fra Ocarina of Time, men det store minuset er at du ikke kan lære sanger og spille dem hvor som helst.
En annen ting jeg kan sette fingeren på, er at jeg begynner å lengte etter et Zelda-spill med Voice Acting! Jeg ønsker ingen stemme på Link, men de andre kunne godt ha fått en stemme.

Grafisk sett er det dog lite å sette fingeren på!
Zelda ser vakkert ut. Miljøene er rolige, skumle, intrigene, spennende og spennende ettersom man progresserer i spillet! Link har fått et litt eldre preg over seg, og det har tonen i resten av spillet også!
Spillet er mørkere og dystrere enn flere av forgjengerne, og er en fryd å spille igjennom. Nå er det da stor variasjon i fiendene man møter, men visse fiender møter en oftere enn andre, og da du har møtt samme fienden for hundrede gang, blir du litt lei av dem. Noen teksturer er firkantige og kjedelige, og noe av det jeg savner i spillet er en egen vri på grafikken. Det er realistisk grafikk, men jeg savner et særpreg som for eksempel "Wind Waker" hadde.

Spillets kontroller er vel det mest spennende på Wii. Etter å ha sett utallelige forsøk på å få den innovative kontrollen til å fungere, men fortsatt feiler, må en lure på hvordan Twilight Princess fungerer.
Vel... Jeg kunne ikke tenke meg å spille det på noen annen måte! man sikter med buen superpresist ved å peke på skjermen med Wii-moten. Man veiver den litt rundt for å slå, men det er ikke tilfeldig hvilke angrep som kommer. Hvis du vil stikke en fiende, må du gjøre en knappekombinasjon. Hvis du vil hoppe og slå, må du gjøre noe annet igjen. Man styrer med Nunchucken, og den er vidunderlig presis. Jeg kan ikke tenke på noe spill som gjør kontrollen så bra som Twilight Princess!

Sidequests er det mer enn nok av, og du kan lett gå bort fra det store oppdraget ditt, til fordel for å jakte på insekter (ja... Insekter ja..), eller hjertebiter. Er du en av dem som ikke klarte å finne alle hjertebitene i forgjengerne? Frykt ikke. I Twilight Princess kan du få en synsk dame til å spå hvor de er. Dette gjorde at jeg fikk tak i dem mye fortere. Spillet ble lettere, men nå var det da ikke så gruelig vanskelig til å begynne med heller.
For bossene er gigantiske! En fryd å slåss mot! De fleste er utrolig skumle også, men på bekostning av vanskelighetsgraden. Jeg lot en venn som aldri hadde prøvd Twilight Princess, få lov å ta bossen i himmeltempelet. Han mistet bare ett hjerte før han tok bossen.
Det vitner om at bossene er litt for enkle, men en ting er sikkert. De er virkelig moro å slåss mot!

De delene hvor man er ulv, vil man ha andre egenskaper enn den menneskelige Link. Ulven har en høyt utviklet luktesans, og det er et par episoder hvor du må følge den luktesansen for å komme deg videre.
Ulven er kapabel til kamp også, og med sine sterke kjever kan du både bite og knekke hvert ben i kroppen på dine fiender. En fryd med andre ord!
Ved hjelp av Midna, kan man gjøre noen veldig nyttige manøvrer i kamp.
For å gjøre den menneskelige Link like balansert, kan du lære sverdteknikker underveis i spillet! De er ufattelig nyttige, og du kommer til å elske hver og en av dem!
Alle Zelda-spill har vært preget med puzzles som må løses, og dette spillet er ingen unntak. Noen er vanskelige, mens andre er alt for enkle. Det er stor variasjon i dem, og det er slik det skal være! Det er ikke noe gøy å sitte fast hele tiden, og slik skal det heller ikke være. Spillet er vel balansert fra start til slutt!

Dette spillet har jeg spilt igjennom et par ganger nå, og jeg vet at det kommer til å bli et par flere! Det er ikke det beste i serien, men det er definitivt et fantastisk spill jeg vil anbefale til alle som har Wii!

Grafikk: 8
Lyd: 8
Gameplay: 10
Holdbarhet: 9

Pluss:
Spillet er utrolig gøy fra start til slutt!
Mange timers underholdning!
Interessante karakterer så vel som templer og bosser.
God fornyelse av den klassiske historien.

Minus:
Ingen orkestrert musikk
Litt antiklimaktisk når du har gått igjennom et gedigent tempel, og må sloss mot en boss som ikke er vanskelig.
Ingen Voice Acting.
Savner et instrument man kan spille på!
Småkjedelig grafikk til tross for at den er veldig pen.