Killzone 2

Killzone 2 er spillet som virkelig skulle vise at playstation 3 også kunne lage 1.persons skytespill som det luktet krutt av. Frem til nå har xbox 360 vært 1.valget for alle som elsker slike spill. Playstation 3 har riktignok fått to gode skytespill i resistance spillene, og også fått inn bioshock som jeg personlig mener er et av de aller beste skytespillene på markedet. Desverre ble killzone 2 for meg årets største skuffelse. (Jeg vil her bare ta for meg campain og ikke nettspilling)

Vi ble lovet en grafikk som skulle blåse alle andre spill av banen. Dette er en enorm overdrivelse! For det første er jeg ikke så sikker på om grafikken i det hele tatt er noe bedre enn det vi har sett i spill som gears of war, resident evil m.m. For det andre er teksturene i vegger og rom kopiert over og over igjen, slik at man føler man går i de samme grå gangene hele tiden. Alt for lite variasjon. Men grafikken er veldig god for all del. Men bare ikke helt der oppe som vi var lovet kanskje.

Det er også et fåtall fiendetyper i spillet, slik at man føler man må gjøre det samme hele tiden. De vanlige soldatene løper og gjemmer seg og skyter fra dekning. Man har noen store soldater en må skyte i hodet slik at de snur seg, for så skyte de i en gasstank på ryggen. Så har man noen kommandant lignende typer som har et kraftig gevær og en kniv. Også er der noen flylignende robotskapninger. Det er heller ingen boss-fighter å snakke noe særlig om. Man har vel 2 plasser en kan prate om å møte en boss.

Spillet i seg selv er også ekstremt kort. Det er kortere enn resistance spillene, gow spillene og til og med halo spillene. Man føler heller ikke at man får noe særlig kontakt med figurene i spillet (som i hovedsak ligner veldig på de figurene man finner i gow). Historien og figurene blir i all hovedsak veldig overfladisk, og minner om en blanding mellom 2.verdenskrig og fremtiden.

Menysystemet og andre elementer er og ekstremt likt resistance spillene. Man skal blant annet plukke opp "intel" rundt om på brettene akkurat som på resistance. Men problemet er at spillet er så lineært og trykkende at en aldri føler en får tid til å utforske. Man føler man hele tiden blir presset til å fortsette videre.

Noe jeg likte godt i spillet er derimot våpnene og lyden. Spillet utnytter godt surroundlyden om du har et slikt anlegg, noe som gjør at en føler seg litt mer med enn mange andre spill. Våpnene føles også ganske tunge og gode, og har en naturlig og "kraftig" lyd som bidrar til å øke følelsen av å være med i krigen. Desverre er det ikke så veldig mange våpen med i spillet, og noen våpen føles veldig like ut. Siktesystemet er meget bra, og de fleste våpnene har ikke kikkertsikte, men bruker skur og korn. Dette bidrar til å øke realismefølelsen av å skyte.

Det er også et par artige sekvenser i spillet hvor en skal styre tankser og andre "kjøretøy." Spesielt en del av spillet hvor en skal styre en slags skjelett-robot sak er for min del kanskje det artigste brettet i spillet.

Spillet lagrer seg selv, og lagrer heldigvis på mange plasser. Disse plassene er godt plassert, slik at man aldri må begynne så langt tilbake om noe skulle skje.

Noe som er veldig viktig i spill idag er den kunstige intelligensen til både medspillere og fiendene. Her har Guerilla games gjort en helt brukbar jobb. Det er ikke det beste vi har sett, men lagt ifra det værste. Dine medsoldater kan ofte ta dumme valg slik at de blir drep. Da må du levne de opp igjen ved bruk av en strømlignende pistol. Men som oftest tar dine medsoldater godt skjul og bidrar mye i kampene. Men som sagt hender det at de plutselig løper ut fra skjulet, og blir skutt og drept midt på åpne plasser. Så den kunstige intelligensen til medspillerene dine er ikke alltid helt på topp.
Fiendene derimot har en riktig så god kunstig intelligens. De er flinke til å løpe i skjul, og til og med ofte prøve lure deg. De løper bak en vegg og skyter fra dekning, for så krype til den andre enden og skyte derifra. De er også rimlig gode til å skyte. Og i motsetning fra mange andre spill skyter de ikke bare på deg, men også på dine medsoldater. Riktignok opplevde jeg et par ganger små glipper hvor mine medsoldater og en fiende bare stod side om side og så på hverandre uten å skyte. Men så fort jeg kom i nærheten så ble det full "krig" igjen. Men dette så jeg bare skje 2 ganger.

Kontrollene på spillet var også noe merkelig satt opp i forhold til andre skytespill, og kan derfor være litt uvant i starten. Men disse kontrollene kan en skifte på selv. Spillet har også dekningsmuligheter som er blitt standard i nyere action spill. Dette gjør man ved å holde nede L2. Dersom du trykker L2 når du ikke står ved en vegg eller lignende går du ned på knær som øker treffsikkerheten din. Av og til når jeg ville gå ned på knær for å få bedre treffsikkerhet gikk heller spilleren i dekning bak en vegg som var noe til siden. Dette kunne tidvis være litt irriterende. Men i all hovedsak fungererte denne funksjonen veldig godt.

Noe jeg virkelig savnet i spillet var muligheten til å spille coop med mine venner. Dette har de av en eller annen grunn valgt å ikke ha med i spillet. Dette til tross for at jeg føler spillet hadde passet godt til dette. Du er nemlig aldri alene i løpet av hele felttoget.

Alt i alt er Killzone 2 et meget godt spill. Men desverre er det litt for likt spill vi har sett tidligere, og mangler den variasjonen og "wow" faktoren et spill må ha for å nå helt opp. Mangel på coop og en veldig kort campain mode hjelper heller ikke på. Å finne alle "intel" bitene gjør riktignok at en kanskje vil spille spillet en gang til for å få trophy'ene for dette. Men for alle som er ute etter et nytt 1.person skytespill til playstation 3 er dette et spill som garantert vil gi mye glede.