Mass Effect

Se for deg et spill som gir deg muligheten til å reise ut i verdensrommet og utforske ukjente planeter på egenhånd, og som samtidig har en hovedstory på linje med det beste av de mest minneverdige sci-fi filmer. Spillet du visualiserer er Mass Effect.

Langt, langt fremme i tid kommer menneskene over noen rester av en tapt sivilisasjon på Mars. Med disse oppdagelsene gjør vår teknologi et kvantesprang av dimensjoner, som til syvende og sist fører frem til at vi finner annet intelligent liv i universet, og får plass i et slags intergalaktisk FN. The Alliance er vårt militære, og det vil også være arbeidsplassen til vår hovedperson; Commander Shepard.

Du skulpterer din egen versjon av Commander Shepard, fra utseende til egenskaper, og forhistorie. Alt virker til en viss grad inn på hvordan man møtes av de personene man treffer på underveis i spillet.
Man kastes umiddelbart ut i det som synes å være et rutineoppdrag, angivelig for å teste ut det nyeste romskipet i alliansens flåte. At noe skurrer blir man raskt klar over. Under besøket til en menneskestyrt gruvekoloni blir man stilt ovenfor mord og mysterium som setter i gang en fantastisk historie, som man selv spiller hovedrollen i.

Som tidligere nevnt så er historien av de bedre. Like ambisiøs og episk som den er gjennomarbeidet og til fingertuppene utført. Det er denne typen gjennomarbeidede historier som løfter debatter om hvorvidt spillmediet stiller på linje med andre kunstformer, over enhver tvil. Grunnen til dette er ikke bare at historien er upåklagelig gjennomført. Men det er også at eksempelvis en filmversjon ikke ville kunne romme like mye som det spillet gjør.

Her er det heller ikke snakk om tre timer med skyting og etterfølgende rulletekst. Selv om man haster seg gjennom spillet og ikke fordyper seg i de mange samtalene eller den endeløse informasjonen om de andre sivilisasjonene, rasene, våpnene, skipene og galaksene, så vil man fremdeles måtte sitte en god stund for å komme seg gjennom storyen. Og om man tar seg tid så er det mye å utforske. Man kan lande et utall planeter med et særs fleksibelt kjøretøy kalt Mako, og på disse planetene kan man finne spor av tapte sivilisasjoner, glemt teknologi eller sågar utvide sitt eget våpenskap. Makoen fortjener noen ord. Å kjøre den er tidvis en fryd. Man raver opp fjellsider, stuper ned på andre siden og det er nærmest ikke noen spenstige bevegelser dette kjøretøyet ikke vil foreta seg.

Som seg hør og bør, så stilles man ovenfor flere valg som ikke bare former karakteren man spiller, men som også kan minske størrelsen på mannskapet man reiser med. Noen ganger blir disse valgene vel tydelige, men i vellykkede stunder så leder ikke alltid avgjørelser til god (blå) eller ond (rød). Når man nå har kommet så langt som man har hva gjelder gameplay, grafikk og historier i denne typen spill, så skulle det også bare mangle at ikke karakterene og deres skjebner er mer innfløkte og kompliserte enn pluss eller minus. Her når ikke Mass Effect helt opp, men det aner meg at spill som gjør det ligger en god del år fremme i tid. Å skulle fremstille mennesket og dets endeløst varierte sjeleliv i spillform er kan hende en umulighet. Men å delvis hviske ut den naive forståelsen av godt og ondt er en god begynnelse.

De fremmede rasene er interessante nok, men det kunne også vært spennende om noen sci-fi forfattere noengang tillot seg å hinte til at menneskerasen også kan eksistere på andre planeter, eller i andre galakser. Dersom man ser på teorien om at mennesket kom til jorden utenfra, så er ikke dette riv ruskende utenkelig. Dette har man i Mass Effect tatt noe høyde for, og kudos for det. Det må ikke nødvendigvis være slik at romvesener må se ut som forvokste padder eller menneskeliknende dinosaurer. Selv om eg likevel velger å se sistnevnte som en liten homage til Stephen Baxters "Evolution".

Mass Effect er et strålende spill, og vel verdt pengene. Man får ta del i en av de mest omfattende og episke sci-fi historier noensinne. Spillets holdbarhet er likevel så som så. At det om ti år fremdeles vil bli husket tviler eg ikke på. Mye på grunn av historien og hvor gjennomført den er. Men det spørs om man orker å spille gjennom det mer enn tre ganger, før man begynner å ane gjentakelsene. Å kunne utforske planeter også utenfor storyen er spennende, men det blir etterhvert noe veldig gjentakende over å lete etter fremmede mineraler, å finne spor av en tapt sivilisasjon eller å lete gjennom romvrak. Men dette er ikke i utgangspunktet spillets feil, det skyldes enkelt og greit at vi i vår tid begynner å bli så bortskjemt på unike og oppslukende spillopplevelser at bare fantasien setter grenser for hva vi tillater oss å forvente.