Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Star Wars: Knights of the Old Republic II: The Sith Lords

Skrevet av: HHH   2008-08-31

Denne gangen har HHH tatt turen innom det fabelaktige Star Wars-universet, og kikket på Star Wars: Knight of the Old Republic II: The Sith Lords, oppfølgeren til en klassiker som mange mener er tidenes beste rollespill. Er KOTOR II en verdig oppfølger?

Du våkner opp, liggende på gulvet i et sterilt rom. Du vet ikke hvor du er, hvordan du kom dit, eller en gang hva du heter. Du er kledd i noen simple filler, og det er lik på alle kanter. Du reiser deg opp, og begynner sakte men sikkert å bevege deg fremover.

Dette høres kanskje ut som en standard innledning, og for å være helt ærlig, er det nettopp det det er. Men det varer ikke lenge før den klaustrofobiske følelsen, den dystre settingen og den pirrende nysgjerrigheten oppsluker deg totalt. Obisidian, som tok over utviklingen for dette spillet, ettersom BioWare allerede jobbet med Jade Empire, har absolutt gjort jobben sin når det gjelder å skape stemning. Man føler seg konstant forlatt, og spillet oser av en slags trykkende stemning som skriker fare.

Det første levende mennesket du treffer på er den gamle, mystiske Jediridderen Kreia. Hun er også tydeligvis blitt plassert på Peragus mot sin vilje. Etter noen basketak med et par ondsinnede droider, møter du også på Atton Rand, en Han Solo-aktig røver. Han liker seg ikke så godt på Peragus, han heller, og både han og Kreia går med på å hjelpe deg med å finne veien ut. Ikke at det er så mye hjelp i dem, akkurat. Du må nemlig gjøre alt grovarbeidet selv, og helst lete etter overlevende mens du er i gang.

KOTOR II er et mørkt og dystert spill. Det første KOTOR-spillet blir som solskinnsopplevelse i forhold til oppfølgeren. I det første KOTOR-spillet, hadde du full støtte fra hundrevis av Jediriddere, og fra galaksen generelt, mens i KOTOR II er du helt, mutters alene, i kamp mot både Sith og diverse Jedi-hatere rundt i galaksen.

Du leste riktig: Jedi-hatere. De fleste Jediene er nemlig utryddet siden forrige spill, og de få som er igjen, har et veldig dårlig rykte, og lever enten i eksil eller i skjul. Politikerne og borgerne mente at all elendigheten i galaksen skyldtes den evige voldeligheten mellom Jediene og Sithene, og derfor har folk flest et skeptisk syn på alle Force-brukere, både Jedier og Sither.

Man har to målere som man må ta hensyn til i kampsituasjoner: Helsemåleren, og måleren for Force-Points. Helsemåleren viser naturlig nok hvor mye skade man tåler før man kreperer, og Force-Points-måleren indikerer hvor mange Force-powers som kan brukes før man må vente til den fylles opp igjen. Et enkelt og lettfattelig (dog litt standarisert) system.

Kampsystemet er turbasert, men dette er vanskelig å legge merke til i kampens hete. Man har en rekke forskjellige angrep til rådighet, fra raske angrep som tillater tre angrep pr. tur, til omhyggelig plasserte utfall som tar betydelig mer skade. Om man velger å føre krig på avstand, har man granater, landminer, Force-powers og selvsagt laserpistoler til rådighet. Det er også lett å helbrede seg selv under en kamp, enten ved hjelp av The Force, eller vanlige med-packs. Kampene er både underholdende og krevende, og er et fornøyelig skue, spesielt under de heftigste lyssabel-duellene. Kontrollene er ikke spesielt innfløkte. Faktisk litt for lite innfløkte. Kampsystemet baserer seg på bare én knapp, og man må egentlig bare trykke et par ganger på samme knapp, og se på at duellen utfolder seg. Man skulle ønske det krevde litt mer manøvrering, men den gang ei. Kampene kreves faktisk mer strategi og intelligens enn ferdigheter med en håndkontroll. Bare man forbereder seg skikkelig før en kamp (med energiskjold, oppgraderte våpen, og defensive Force-powers), er saken biff. Dessverre er kampsystemet elsk/hat, og mange spillere vil finne det kjedelig og uengasjerende. Jeg for min del synes det er strålende, men det passer absolutt ikke for alle.

Man kan, som i forgjengeren, spille som enten god eller ond. Valgene du tar i løpet av spillet, påvirker en måler som viser hvor ond/god du er. Det gjelder å velge sin stil med omhu. Om man er god, blir det mye billigere å bruke de defensive Force-angrepene, og om man velger The Dark Side, koster det mindre å bruke de offensive kreftene (som Force Lightning, Force Choke osv). En god Jedi kan selvsagt bruke de mørke kreftene og vice versa, men dette krever betydelig flere Force-Points. Dette er et finurlig system, og fungerer like godt her som i originalspillet. Selv har jeg spilt gjennom spillet både som Jedi og Sith, og selv om variasjonen ikke var gigantisk, var den stor nok til å få meg til å revurdere kamp-strategiene mine.

Tilbake til storyen: Når man etter mye om og men kommer seg vekk fra den urovekkende Peragus, innser man at for å komme noen vei i historien, må man avdekke så mye som mulig av hovedpersonens historie. Gamle video-opptak viser at hovedpersonen ble sendt i eksil, og utstøtt fra Jedienes rekker. Grunnen er uviss. For å finne ut mer, og samtidig renske galaksen for så mange Sither som mulig, må man oppsøke de gjenværende Jedi-mesterene og konsultere dem. Basert på om man vil spille som god eller ond, kan man enten hjelpe dem (de er som oftest i dårlig forfatning) eller drepe dem. Personlig mener jeg at det var mye mer tilfredstillende å ta livet av dem, da de ikke har spesielt mye til overs for den stakkars hovedpersonen.

Det er selvsagt ikke bare å gå fra hus til hus og spørre etter Jedi-mestrene. Man må som regel utføre en mengde forskjellige oppdrag på hver planet, og disse oppdragene er både underholdende, varierte og spennende. På by-planeten Nar Shaddaa må man blant annet redde en hel flyktningleir fra slaveri og utryddelse, på planeten Dantooine (som tidligere huset Jedi-rådet) må man rydde en hule for kjempeinsekter og slå tilbake et storslått angrep utført av topptrente leiesoldater, mens på Naboo-look-a-like'n Onderon må man velge side i et militærkupp. Som sagt: Galaksen er på randen av sammenbrudd, og man er fanget i kryssilden. Det er først etter at man har gjort disse gode skråstrek onde handligene, at Jedi-mestrene åpenbarer seg. Man er også hele tiden på flukt fra de fryktelige Sith-lordene Darth Nihilus og Darth Sion, som er både creepy og kule på hver sin særegne måte.

Darth Sion og Darth Nihilus er langt i fra de enste bossene man finner i spillet. Om man spiller som ond, må man ofte hanskes med mugne Jedimestre, og andre småbosser ligger strødd rundt om i spillet. Disse kan variere fra gigantiske tank-droider til elitesoldater og Sither. Felles for disse kampene er at de er temmelig krevende, og man må ofte finne seg i å trykke ofte på "Retry".

Mellom hver planet besøker man heltens eget romskip, Ebon Hawk. Derfra velger man hvilken planet man vil besøke, men det er både givende og morsomt å slå av en prat med de forskjellige karakterene ombord på skipet, før man reiser av gårde. Alle har en historie å fortelle, og man må bruke list om man vil få dem til å fortelle den. Disse dialogene blir aldri kjedelige, og tilfører spillet mye historisk dybde.

En av spillets absolutte styrker (ved siden av den mørke, interessante historien) er det fabelaktige stemmeskuespillet. Alt fra tidligere nevnte Kreia til morderroboten HK-47 har fantastiske stemmeskuespillere, som gir liv til ellers uinteressante karakterer. Spillet har også et genialt "Influence"-system, som gjør at diverse kompanjonger liker deg bedre eller dårligere, basert på dine valg gjennom spillets gang. Derfor er det også lurt å velge sine to lag-medlemmer med omhu: Om man f. Eks spillet som ond, er det lite smart å velge to godhjertede assistenter. Om man mister "Influence", beveger de respektive kompanjongene seg mot den andre enden av den god/slem-måleren. Og om man får tilstrekkelig med Influende, forteller vennene dine om bakgrunnshistorien, og enkelte non-Jedi-medhjelpere kan trenes til å bli Jedier. Tøft. AI'en til både fiender og kompanjonger er... standard. Teamet ditt angriper når de får beskjed om det, forsvarer et gitt område når de får beskjed om det, og lignende. Fiender med sverd løper selvsagt mot deg for å angripe, mens fiender med laserpistoler serverer skade fra en viss avstand.

KOTOR II er langt. Veldig langt. Og det har en meget god gjennspillingsverdi. Det tar nesten 15 timer før man faktisk får tak i sin første lyssabel, og da har man ikke kommet halvveis i spillet engang! (NB! Forutsatt at du spiller gjennom de fleste sideoppdragene. Om man ikke gjør det, blir spillet en god del kortere). Planeter skal utforskes, Sither skal nedkjempes, plottet skal vris og vendes på, og det hele tar ca. 35 timer, fra start til slutt. Det refereres hele tiden til forgjengeren, da spesielt til det interessante forholdet mellom Sith-lordene Revan og Malak. Dette gjør at fans av det tidligere spillet lettere kan kjenne seg igjen i historien. Dette har dessverre en motsatt effekt, også, og nye spillere vil kanskje finne det forvirrende med alt det Revan-Malak-snakket.

Spillet er egentlig et veldig tradisjonelt rollespill på enkelte punkter. Du får experience av å drepe fiender og å gjøre oppdrag, du kommer opp i level, kjøper deg nye Force-Powers og såkalte "feats" (som for eksempel økt skade når man bruker et våpen i hver hånd). Det er også diverse skills som må oppgraderes, som evnen til å plante og desarmere landminer, til å dirke opp låser, oppgradere våpen og helbrede skader. Man ha klart for seg hvilken spillestil man vil ha, for det er ikke alle som kan benytte seg av alle ferdighetene. Igjen kommer det taktiske aspektet til syne. Eksempel: Om man ikke har nok poeng til å desarmere forstyrrende landminer, kan det være smart å ta med seg en som kan nettopp dette.

Dessverre klarer ikke spillet å overbevise når det kommer til teknikken. Omgivelsene er varierte, men lite detaljerte, ansiktene er dårlig animerte, og spillet halter ved flere anledninger. Fysikk er ikke-eksisterende, dødsanimasjonene er dårlige, og grafikken er enkelt og greit kjedelig og middelmådig. Det finnes ingen lyseffekter, vanneffekter, eller noen annen form for eye-candy. Heldigvis veier den nydelige Star Wars-musikken opp for det meste. Musikken i spillet er både episk, personlig, stemningsfull og lyrisk på en gang. Fra små, rolige trudelutter til storslagne kamp-symfonier, i sann John Williams-stil. Det er vanskelig å ikke få frysninger på ryggen.

Dialogsystemet er strålende. Man får et knippe setninger slengt i fanget, og må selv velge hvilke av disse som passer best til situasjonen og spillerens hensikter. Det er også mulig å bruke Mind Trick for å overtale NPC'er, eller man kan ta i bruk den ene skillen kalt Persuade, for å oppnå ønsket resultat. Man kan unngå kamper totalt på dette viset, og det er hele tiden lurt å oppgradere diverse konversasjons-ferdigheter.

Jeg elsker Knights of the Old Republic II: The Sith Lords. Stemningen, den dystre historien, de forskjellige karakterene, musikken. Spillet er en opplevelse, for både rollespillsentusiaster og Star Wars-tilhengere. Gameplayet kan virke tørt og kjedelig for de mer actionglade, men for meg er det perfekt. Spillet har dessverre litt for mange feil til å karre seg til en toppkarakter. Grafikken er kjedelig, bugs er et vanlig syn, og spillet passer absolutt ikke for alle. Dessuten er laserpistolene så godt som ubrukelige i kamp. Men ellers tilbyr spillet noen suverene spilløyeblikk, som definitivt er verdt å oppleve. Selv mener jeg at dette spillet er bedre enn forgjengeren, og er suverent i forhold til de fleste andre SW-spill på markedet. Om du er ute etter et adrenalinkick og et heftig, actionfylt og eksplosivt spill med HD-grafikk, styr unna. Om du vil ha noe stemningsfylt, intelligent, krevende og interessant, kan jeg anbefale dette på det varmeste. KOTOR II er utvilsomt et ypperlig sci-fi-RPG!

Pluss: Den mørke storyen, stemningen, strategiske og krevende kamper, stemmeskuespillet og Influence-systemet.

Minus: Svak teknisk side, merkelig kontrolloppsett, til tider litt stillestående kampsystem.

Grafikk: 6
Gameplay: 9
Lyd: 10
Holdbarhet: 9

9/10

Samlet karakter: 9/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10