Ori and the Blind Forest

"Ori And The Blind Forest" setter skapet akkurat der det skal stå. Med skrekkblandet fryd og vakkert landskap, samt et hærlig gameplay og velorganisert musikkstykke, slår det også spikeren så hardt på hodet at den vil blie stående der en god stund. Bli med på skogstur!

Hvem er Ori? Jo, hun er en ånd som vokter over jordens vakre enger, dype skoger, høye fjell og blåe hav. Under en storm blir hun tatt av vinden og forsvinner fra skogen Nibel. En merkelig skapning ved navn Naru tar henne til seg og blir som en stemor for Ori.
Samtidig blir en viktig del av det som holder harmonien sammen, stjålet og dumpet av den frekke uglen Kuro. Dette resulterer i at en mørk forbannelse begynner å rå over landet, og uten vokterånden Ori, får denne ondskapen bare ture frem. Skogene dør og alt det som før var vakkert, er nå blitt til et deprimerende syn.
Stemoren Naru dør av sult og Ori vet ikke hvor hun skal gjøre av seg. Ensom og utslitt segner hun om forran The Spirit Tree som hun en gang hørte til. Treet bringer henne til liv igjen og ber henne skape fred og fordragelighet i landet.

Det er forøvrig gjennom dette treet, Spirit Tree, eller åndenes tre, at historien blir fortalt. En historie som jeg ikke vil røpe mer av, men som jeg kan sverge på at vil sette seg spor i hos en hver gamer som søker etter et spill med litt dybde. Med andre ord er historien innholdsrik og også en stor pluss for spillets helhet.
Når det kommer til 2D-platformere som "Super Mario Bros." og "Mega Man", kan vel få si at de sitter igjen med en dyp historie. Det å redde en prinsesse om og om igjen, eller danke ut Blubber Man, Klubber Man og Flubber Man blir vel som en gammel oppskrift; gjerne litt opprbukt med tiden selv om vi mennesker ofte liker det vi blir vant med. Selv blir jeg heller litt trøtt på manglende historie i spill og ser ofte etter noe som kan gi litt mening, og som kan føles litt mer nyskapende.

"Ori And The Blind Forest" er akkurat slik et platformspill i 2D bør være. Det er bygget opp på en god måte slik at man lærer seg nye ting etter hvert, får åpnet nye veier til riktig tid og får beveget seg på en smidig måte. Det å kontrollere det hvite, lille vesenet er en fryd, men kan føles litt tamt i starten før man får lært seg litt kunster som vil være til stor hjelp. Et spill som dette består jo som regel av ulike hindre og platformer man må bryte eller nå, så det er klart at Ori vil ha behov for mer enn bare å kunne løpe og hoppe.
Kontrollmessig har jeg heller ikke hatt noen problemer med å styre Ori. Hva de ulike knappene gjør, sitter så godt inn i fingrene at håndkontrolleren føles mer som en forlengelse av hånden.
Starten er som en slags lærekurve som stiger i en behagelig hastighet og hvor vi da også får vite grunnprinsippene i spillet. Hva skal til for å sanke helse? Hva skal man gjøre for å samle magiske krefter? Hvordan skal man komme seg gjennom den stengte og mystiske døren? Alt dette vil man lære om fra en tidlig fase slik at man slipper å undre for mye senere. Det er nemlig litt mer å holde styr på enn Super Marios forstørrelses-sopper og ildblomster.

Det som slår meg mest er nok spillets grafiske stil i godt samarbeid med musikken. Selv om stedet er forbannet, er det et vakkert kunstverk man trer inn i her. Designet er ubeskrivelig tiltrekkende og føles ut som en osende blanding av realisme og fantsi. Det er et av de spillene som varmer ved dets utseende. Dessuten er musikken hentet fra en hylle høyt der oppe blandt mesterne innen komposisjon. Hele musikkstykket passer godt inn i hver krik og krok av spillet, og får meg raskt til å tenke på symfoniene til Vivaldi eller noe i den duren. Kort oppsummert er både grafikken og musikken av høy kvalitet, iallfall for mine øyne og ører, og en ting de fleste vil legge vekt på når de skal skryte litt av dette vakre stykket spillkunst. Ja, for det er akkurat det det er; ren og skjær spillkunst.

Det som ofte kan skje i spill som kaster på oss et stort ansvar samtidig som man befinner seg i en todimensjonal verden, er at det kan bli noe repeterende i lengden, samt falle ut fra sitt budskap. Vel, slapp av, for dette er heldigvis ikke tilfellet her. Jeg glemte aldri hva mitt oppdrag i bunn og grunn var, og jeg følte heller ikke at noen steder eller sekvenser kjedet meg. Derimot følte jeg heller at det var vanskelig å legge fra seg kontrollen for å ta en pause. Jeg ville liksom se hva som var rundt neste sving, selv om det egentlig er vanskelig å se noen svinger i en 2D-verden, men du skjønner tegningen.
Spillet byr dessuten på en litt uvanlig vri for å kunne lagre fremgangen. Du kan ikke lagre hvor som helst, da verdnene og stedene glir inn i hverandre. Du kan heller ikke lagre i pause-skjermen. Så hvor kan du lagre? Jo, du kan faktisk lagre hvor du vil, men det vil koste deg en kule fra magimeteret. Her gjelder det derfor å være taktisk. Skal man lagre eller spare litt magikrefter slik at man kan komme seg over et hinder? Når er det best å lagre og når er det like så greit å spare på kreftene til noe annet? Dette byr ikke på noen store problemer, men man bør nok være litt strategisk i forhold til lagringen. Vil du snart trenge de åndelige kreftene til noe annet enn å lagre akkurat nå?

Intet spill kommer uten noen problemer, eller ting som vi gamere gjerne skulle ønske var anderledes. Selv om de negative aspektene er vanskelig å se i dette spillet, har jeg noe smått å pirke på. Det er av slik karakter at jeg måtte lete etter noe som erget meg, og jeg har to ting som for min del ikke var helt optimalt. Først og fremst savner jeg muligheten for samarbeid med enda en spiller. Ikke fordi spillet er spesiellt vanskelig, da man også kan justere vanskelighetsgrad, men fordi det meste blir bedre om man er to. En å dele opplevelsen med, rett og slett.
Et annet negativt punkt er fiendene. De kommer i alle mulige fassonger. Alt fra planter til andre merkelige vesener, og det er bare å fyre løs mot dem med noen nokså kjedelige angrep. Fiendene føles stort sett også litt enkle og kjedelige i designet, samtidig som de til tider er litt irriterende og i veien. Jeg hater når jeg dreper fiender i et parti, forlater stedet og kommer tilbake uten noen mellomsekvens, også er fiendene tilbake igjen som om jeg allerede ikke hadde tilintetgjort dem. Dette er småpirk, men med alle disse fiendene man hele tiden må støte på, hadde nok spillet gjort seg bedre om de var litt mer interessante og spennende, samt mindre irriterende.

Når man er inne på irriterende ting; dette er ikke et superlett spill. Det har sine utfordringer i form av å overleve og å knekke koden for å komme seg videre. Jeg plagdes iallfall i enkelte partier før jeg til slutt forsto hvordan jeg skulle gå frem for å komme videre. Det kan også være greit å ha følelsen for hvor høyt og hvor langt Ori er i stand til å hoppe. Men selv om jeg da var mektig irritert over å ikke få det til, løste det seg raskt etter en god, gammeldags time-out.

Ori kan med oppsamlede magibobbler også oppgradere seg i et noe RPG-lignedne symstem på et noe lavt nivå. Hun kan enten få bedre kraft i angrepene, se skjulte gjenstander bedre eller lignende. Her gjør også nærværet av taktikken seg til kjenne. Det kan nemlig ta litt tid mellom hver gang man får mulighet til å oppgradere Oris egenskaper. Et godt tips er uansett å samle med seg alt man kommer over, samt å alltid holde utkikk etter hemmelige veier.

Vel, med dette tror jeg at "Ori And The Blind Forest" har fått akkurat det det fortjener av masse ros og litt småpirkete kritikk. Det er et spill en hver gamer med sans for 2D-platformere bør ha opplevd. Det er et spill med følelser, utfordringer, dybde og sjarm. En tittel og en opplevelse man ikke glemmer så rent tidlig.
Og selv om jeg burde gitt det full pupp på scoretabellen, føler jeg at det småpirket jeg har fremstillt, tilsammen trekker ned spillet en karakter for min del. Ja, jeg må innrømme at fiendene er nokså kjedelige, men det er igjen en smakssak på lik linje med at jeg også savner en samarbeidsfunksjon.
Likevel er 9/10 et utsøkt resultat for dette kunststykket og absolutt en verdig kandidat om du skulle lete etter et spill som vil forbløffe deg, eller bare vil bryne deg på et vakkert utpreget 2D-platformerspill.

+
Historien, grafikken, musikken, kontrollene, dybden, lærekurven, utfordringene

-
Fiendene og null mulighet for samarbeid.