Amnesia: The Dark Descent

Endelig kom dagen jeg hadde ventet på. Dagen da PC-spillet Amnesia: The Dark Descent ble sluppet til Xbox One med en samleutgave hvor både tilleggspakkene Justine og A Machine For Pigs fulgte med. Spillet som er blitt godt motatt og populært, også med god PR fra Youtubere med PewDiePie i spissen. En skrekk-klassiker jeg lenge har lengtet etter å teste ut. Jeg vil først og fremst forholde meg til hovedspillet i denne anmeldelsen, The Dark Descent fra Amnesia Collection til Xbox One. Den finnes forøvrig også på PC og PS4.
Jeg er spent og full av nerver allerede før startskuddet går. Holder det mål i 2018 med et skrekkspill fra en svunnen tid?

Svunnen tid er vel å ta litt hardt i. Amnesia ble nemlig utgitt i 2010 av svenske Frictional Games, skaperne bak populære Penumbra. Vi har fått mange skrekkspill mellom det tidsløpet mellom Amnesias slipp og til nå, hvor jeg kan trekke frem Layers Of Fear som et spill med mange likhetstrekk med Dark Descent. Amnesia er likevel noe for seg selv.
På engelsk betyr amnesia hukommelsestap, og det er det spillet spiller på i historien. Vi trer inn i skone til Daniel i det herrens år 1839. Han er en mann fra London som på et eller annet vis har havnet i Brennenburg Castle, et mystisk slott vi blir godt kjent med på godt og vondt. Aller mest vondt.
Daniel har mistet hukommelsen, men kan huske at han bor i Mayfair og at han blir forfulgt av et grusomt vesen. Ganske raskt finner vi ut at vi må komme oss til slottets indre hjerte for å nå vesenets herre; en baron ved navn Alexander.
Med tiden finner vi selvsagt ut mer om hva som foregår, hvem baronen er, og detaljert fortalte utsagn gjennom hendelser som har skjedd, og via bøker og gamle notater gir oss et bedre perspektiv på hvem vi selv er. Vi finner selvsagt også ut hva det er som jakter på oss i slottets mørke ganger. Det er dessuten en mere detaljert historie rundt det hele som jeg ikke har tid til å komme mer inn på nå.

Amnesia er virkelig et mørkt førstepersonsspill i ordets rette betydning. Jeg har spilt mange skrekkspill, men sjelden har det vært like mørke steder å vandre i som i Brennenburg Castle. Det blir litt for lite lys etter min smak, men man kan justere lysstyrken selv om noen mener det vil ødelegge stemningen. Jeg må innrømme at jeg justerte det to hakk lysere etter å ha myset lenge nok for å finne ut hvilken vei jeg skulle. Det er greit at de vil slukke lyset helt for oss, men over tid blir det bare til irritasjon og man føler man overser en rekke ting om man ikke har et snev av lys til hjelp. Likevel må jeg også si at mørket gjør tilværelsen mye skumlere hvilket er et pluss for et skrekkspill, så jeg justerte også ofte lysstyrken tilbake til standard flere ganger for å ikke være en pingle.
Man får også tilgang til en parafinlampe men den trenger selvsagt olje for å fungere, og oljen kan, som du sikkert allerede har forutsett, selvsagt brukes opp. Derfor gjelder det å være god til å orientere seg i rommene selv om det er helt mørkt, slik at man kan være sparsommelig med oljen. Dessuten er mørket ingen fordel for Daniel, da han mister besinnelsen ved å være for lenge uten lys.

Grafikkmessig er spillet vakkert etter min mening. Jeg må si etter min mening fordi jeg liker spill med en litt mer retro stil. Spill som Layers Of Fear og Resident Evil 8 har en mye mer realistisk grafikk, men jeg føler at Amnesia har en fin sjarm ene og alene ved å ha denne noe utdaterte grafikken. Om man har pløyd seg gjennom Morrowind vil man finne likhetstrekk på det stilmessige i slottet, og jeg synes absolutt ikke slike spill er noe negativt å bli sammenlignet med. Det har en fin stil over seg og gjør ikke opplevelsen mindre skummel enn om den nesten skulle vært fotorealistisk. Men jeg må som sagt tilføye at det hele ble litt for mørklagt gjennom hele spillet, og trangen etter litt flere lyskilder var ofte å møte selv om man har mulighet til å tenne fakkler på veggene og stearinlys, hvilket også innebærer at man må ha noe å tenne på med. Det er en smal sak å finne det man trenger om man tar seg tid til å lete, og det er jo positivt. Husk; det er lettere å lete om man har godt letelys.

Det er spennende å utforske slottet, og man føler en melankolsk middelalderstemning som også blir fremtonet mye av Mikko Tarmias musikalske komposisjoner. Musikken er herlig kost og passer spillets mystiske stil perfekt. Man legger godt merke til den, og den blir ikke glemt fordi det var musikkspor som bare surret i bakgrunnen. Det er musikk av god kvalitet. Et stort pluss som gjør atmosfæren enda mer forferdelig enn den allerede er. Her er forresten ordet forferdelig positivt ment.

Knappenes funksjoner er enkle og sitter der de skal. Man kan flytte på mange gjenstander i spillet, samt kaste dem fra seg, hvilket ikke er noe problem med det fine kontrollsystemet som finnes her. Det å åpne dører, skap og skuffer er også en enkel affære når man bruker sideknappen samt styreknottene.
Alt av menyer over dagboksider, utstyrsliste og lignende er lett laget så man slipper å lete for å finne det man er ute etter. Dette er ikke et spesielt avansert spill, så det hadde forundret meg om det faktisk var et rotete system å finne her, men mange spill har også greid å lage slike soddsupper så det er fint Amnesia ikke fremstår slik.
Det å styre Daniel rundt i slottet, være det seg gående, løpende eller krypende, er ingen heksekunst. Det går i fint og jevnt tempo som ikke er for tregt og man kan smidig snu seg til alle sider. Jeg savner å kunne se føttene mine. Det er noe jeg raskt ser etter i alle førstepersons-spill, og her var det ikke å skimte noen føtter. Jeg hater følelsen av at jeg bare er et hode som svever i løse luften uten å kunne se hverken mage eller føtter når jeg titter ned. Småpirk, men et manglende element jeg savnet.

Kan jeg konkludere rundt spørsmålet om dette skrekkspillet er skummelt eller ikke? Mitt svar er et klart ja. Med grafikken tatt til betraktning og at jeg anmelder det i 2018 så har jeg flere spill som er skumlere enn dette når det kommer til designet. Men når mye foregår i slikt mørke som Amnesia gjør, får det frem en ekkel og grøssende opplevelse. Jeg anbefaler dessuten å ha høyt volum på om man vil forsterke denne skrekkfaktoren da det er mye lyder i slottet hele tiden, samt at musikken ikke er noe beroliggende for de som måtte være lettskremte. Og skremmes skal man, gjerne når ting skjer helt ut av det blå og med brå bevegelser. En dør kan fint finne på å fly opp med et smell. Skvetter man ikke da så er man jaggu hardhudet.
Første gangen jeg oppdaget en fiende var når jeg plukket opp en flaske helbredelseseleksir en halvtimes tid ut i spillet. Da kjente jeg hårene reise seg. En annen kul ting som gjør Daniel troverdig er at man hele tiden kan følge med på hvordan både kroppen og hodet hans fysiskt og psykiskt har det. Om man gjemmer seg i smug og stirrer på en fiende i enden av korridoren vil man til slutt miste besinnelsen, få svekket syn og famle med hodet. Da vil også fienden legge merke til hvor du er. Og det er ikke bare en fiende i slottet, det er flere av dem.
Selv om konseptet og hele spillet ikke er like virkelighetstroende som enkelte andre mer jorenære skrekkspill, får man grøssninger av hele opplevelsen. Jeg gikk ikke inn i et eneste rom uten å ha følelsen av at noen er bak meg eller inne i rommet. Jeg følte meg aldri trygg i Brennenburg. Ikke ett sekund! Ikke faen!

Samtidig som dette er et skrekkspill, finner man også en rekke puzzles å løse for å oppnå fremdrift i spillet. Disse er stort sett enkle å løse, mens noen få kan være litt mer vriene. Kunsten er egentlig å lete i alle rom, granske kriker og kroker og gå gjennom alle skap og skuffer. Løsningene er som oftest logiske og man får hele tiden god hjelp i form av tips under spillets gang. Likevel kan man komme ut for å måtte bruke de små grå også. Spillet har en fin flyt på denne delen selv om det i det store og hele er litt vel enkle gåter.

Nå har jeg stort sett skrytt Amnesia opp i skyene for det det er verdt, men hva kan man finne av negativitet å kritisere spillet for? Jeg må ærlig innrømme at det er et spill som for mange kan virke utdatert nå i 2018. De som foretrekker realisme i både handling og grafikk, altså spill med nyere grafikk som Resident 8, vil nok bli litt skuffet. Likevel synes jeg det blir som om man skulle bli skuffet over klassikere som Super Mario 64 fordi det var en milepæl på 90-tallet og har lite å stille opp med mot dagens teknologi i henhold til grafikk. Hvis man ikke tar seg så nær av at Amnesia faktisk grøsset sin vei ut på markedet i 2010, vil jeg tro alle og en hver skrekkfanatiker vil finne ut at det er et spill verdt å spille selv i 2018.
Det eneste jeg faktisk vil trekke frem som spillets store svakhet er at alle gode ting ikke varer evig. Spillet varer i rundt ti timer, og det går raskt med mye tid på leting, så det hadde ikke skadd med litt mer lengde på historien. Å pøse ut tilleggspakker er ingen unnskyldning for dette heller.

Alt i alt har jeg pint meg gjennom Amnesias skrekkbombe og vil aldri glemme det. Aldri. Så lenge jeg ikke mister hukommelsen, da...