Halo 3

Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Selv var ikke jeg tørr bak øra enda, men da Halo 3 kom ut var jeg alt annet enn hvor jeg ønsket å være og bokstavelig talt ikke tørr bak øra. Høsttur med skoleklassen; en tur på flere kilometer og attpåtil i regn og vind var definitivt ikke stedet jeg ville være når jeg visste at Halo 3 ville falle ned i postkassa den dagen. Herre jemeni det var godt å komme hjem.
Jeg har forgudet Halo-serien siden jeg slumpet borti å fikk Halo: Combat Evolved. Halo 2 var liksom alt det første hadde, pluss enda mer. Spranget mellom Halo 2 og Halo 3 skulle derimot bli et laaaaangt steinkast unna, men i den riktige rettningen. Det skulle etterlate seg spor ingen kunne viske ut. Halo 3 står for meg som det beste spillet i hele serien, og nå skal jeg fortelle hvorfor.

Med et brak krasjer spartanen Master Chief i Afrika hvor han blir funnet av Sersjant Johnson og den utenomjordiske Arbiter. Sammen kjemper de seg gjennom jungelen mot den utenomjordiske Covenant, gruppen som Arbiter ble kastet ut av da han ikke greide å stoppe Chief i det første spillet.
De når til slutt UNSC-basen hvor Keyes og Lord Hood planlegger et siste, tappert forsøk på å stoppe Covenant-lederen High Prophet Of Truth fra å aktivere et faretruende våpen. Dette byr på en actionfyllt ferd hvor til og med en ny Halo-ring er i ferd med å ta form og menneskeheten står i fare for å bli utslettet. Vi møter et skip fyllt med infiserte Flood som gjør livet surt for oss og vi får besøke steder som ruinene av New Mombassa, snøkledde landskap, ørken og grønne marker mens digre Scarab-er vandrer rundt, Brutene går aggresivt til verks og eksplosjonene slår i mot oss. Alt i velkjent Halo-stil.
Skal jeg gå mer i detalj av historien, vil nok intetanende spillere falle av og mye plass dessuten bli oppbrukt. Halo er en historie med mange navn og betegnelser som krever mer plass for forklaring enn hva en anmeldelse kan romme, men jeg håper du noenlunde skjønner tegninga.

Grafikkmessig er Halo 3 en fryd for øyet, og vi kan selv i dag, år 2018, la oss forbløffe over hvor godt bilde vi får på skjermen. Halo Reach og Halo 4 er selvsagt noen piksler bedre, men hva kan man forvente av et spill fra 2007? At det står seg like godt i dag synes jeg er en bragd, men man ser at dette orginalt kom til Xbox 360 og ikke den bedre optimaliserte Xbox One, men det gjør faktisk ingen verdens ting for opplevelsen. Halo 3 vil fortsatt ta seg mesterlig ut på skjermen.

Martin O'Donnell står, som i de tidligere spillene i serien, for musikken. Hva hadde Halo vært uten denne mannen på komposisjonssiden? Det er som smør og brød; passer perfekt, og dette gjelder også Halo 3. Det er få øyeblikk i spillhistorien hvor hårene reiser seg av den grunn at det hele er, unnskyld uttrykket, jævla kult! Ikke bare kult, men råkult, og det mye på grunn av det som skjer på skjermen som er godt regisert til å møte musikken i riktig timing.
Når vi droppes av fra et skip og lydspoeret starter rolig med dundrende tromming etterfulgt av nakne strukeinstrumenter kan jeg ikke motstå å kjenne følelsen på kroppen. Det er rett og slett megakult; et begrep ofte brukt utenfor sin mening, men som i Halo ofte betyr nettopp det. Også har vi det velkjente tittelsporet hvor et kor som minner om munker synger en slags religiøs melodi vi kjenner så alt for godt. Nei, Halo uten O'Donnell hadde ikke vært det samme.

Gameplayet sitter som støpt. Kontrollene er akkurat slik de skal være, og menyskjermene er brukervennelige. Master Chief er en knirkefri og god fornøyelse å lede gjennom hele spillet, og samme kan sies for de som spiller i samarbeid hvor medspilleren får geleide Arbiter. Knappene sitter der de skal og spaken føles som en forlengelse av armen. Designerne visste hvordan dette skulle sammenkjøres på best mulig måte, og det funker perfekt.

En stor høydare med Halo 3 var og er fortsatt multiplayeren som til de grader ble forbedret fra Halo 2. Her kan man bli rent så avhengig rett og slett fordi alle aspektene rundt det funker så godt sammen. Vi har mange ulike banet, store som små, og har man i tillegg kartpakkene, vil dette utvalget bli enda bedre. Man har mulighet for en rekke flere kjøretøy enn tidligere, kule våpen og ulike moduser som Team Deathmatch og Capture The Flag-varianter. Også innstillingsmulighetene for å gi dette en fin flyt er også kokts sammen til en kulinarisk suppe av ypperste klasse. Etter min mening seriens beste utvalg av kart noensinne, og man kan i tillegg forandre og skape sine egne versjoner av kartene, til en litt streng begrensning. Det mest gunstige rundt dette er at man kan plassere objekter der man vil, men å skape nye strukturer er litt for begrenset. Her kunne utvalget og mulighetene vært større.

I tillegg til alt dette finnes det et teater hvor man kan se fulle klipp fra tidligere multiplayerkamper og kapittler i historiedelen. Man kan styre kameraet hvor man vil, og også ta bilder. Dette er absolutt en fin bonus for de som blandt annet vil se sine gode seire og kule stunts. Nei, denne spillpakken ser ut til å være en god tidstyv, og når man er gått lei og ikke har noe å gjøre, kan man jo designe litt på karakteren sin.
Dette er med andre ord et spill som man lett kan bli knyttet til og stadig også komme tilbake til for å bruke noen flere timer på det. Det er noe for de fleste her, en FPS som vil stå som en legende i mine øyne til evig tid, også fordi serien sverget på å holde på split-screenen den er blitt kjent for (helt til Halo 5 dukket opp.)

Men man må jo alltids finne noe å pirke på, og dette har ikke grunnlag for å trekke spillet for noen karakter. Faktum er at jeg ønsker mer av kampanjen. Selv om historien er råbra fra første til siste adrenalinfyllte stund, føles den litt kort. Men på den annen side; hva kan man forvente? Halo 3 presset det ytterste ut av Xbox 360 og med den mengde detaljer, gode grafikk og innkluderende musikk, altså mengde av komponenter som ble brukt for å skape dette mesterverket for over ti år siden, skal man ikke klage. Det er også godt mulig at jeg ønsker en lengre kampanje-del rett og slett fordi den er så sabla bra. Kanskje er det best det er slik som det allerede er.
Men jeg savner litt mere muligheter for å være kreativ i konstruksjonsmodusen av multiplayerkartene. Igjen bunner også dette utsagnet i at det er ok som det er. Man kan ikke forvente å få i både pose og sekk når folka bak spillet har gjort sitt beste. Da har man ikke noe å klage over, men litt mer av en slik posjon god spillunderholdning hadde ikke vært av veien. Dette understreker vel bare at jeg elsket kampanjen veldig mye. Veldig, veldig mye.

Halo 3 er altså i mine øyne Bungies høydepunkt som utviklere. Spilla de laget før det var gode, Halo 3 ODST var et fint mellomspill og Halo Reach avsluttet det hele med et brak før 343 Studios tok over stafettpinnen med Halo 4. Tross alt dette så står Halo 3 som en høvding i serien for min del, og jeg tror ikke noe innen Halo kan forandre det.
Har du ikke prøvd Halo 3, men prøvd de andre spillene med god fornøyelse, må du få ut fingeren med det samme. Har du enda ikke prøvd Halo-serien kan Halo 3 være en god introduksjon selv om du selvsagt burde starte med det første spillet først og jobbe deg frem mot nummer 3. Halo 3 står nemlig som en milepæl i serien og er en slags Best-Of når det gjelder Halo, og derfor ville det vært en god introduksjon.

Halo 3 får 10/10, og det gir jeg gladelig med god samvittighet. Det er en sci-fi-opplevelse man ikke kan la gå fra seg, som man gjerne spiller om og om igjen, og det er sjelden hårene på armen min reiser seg fordi det som skjer på skjermen er råkult.

+ Grafikken, historien, multiplayeren, musikken, kulheten og de små Grunt-ene.

- Litt kort historie og lite byggemateriale i Forge