Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Alien: Isolation

Med høye scores og gode anmeldelser over mesteparten av fjøla må jeg si jeg hadde store forhåpninger til Alien: Isolation. Riktignok et spill som har noen år bak seg, men som i 2014 var blant de mest skremmende spillene på markedet. Likevel burde det holde en viss standard med så god omtale bak seg, men er romvesenspillet virkelig så godt fremført som folk vil ha det til? Funker det nå i 2018? Her er min dom.

For å gjøre en klassisk historie så kort som mulig så strander vi på en romstasjon ved navn  Sevastopol ute i verdensrommet i det herrens år 2137. Helt alene etter å ha mistet resten av lagets romkamerater, begynner vi å utforske stasjonen gjennom øynene til en dame ved navn Amanda som i hovedsak dro dit for å finne den forsvunnede moren sin. Stasjonen ser imidlertid ut til å ha vært offer for et angrep, og vi forstår etter hvert at det er snakk om et farlig, utenomjordisk vesen fra helvete. Det blir en kamp for å overleve.
Sånn, da var vi ferdige med det grunnleggende. La oss bryte oss løs på det viktige som i all hovedsak er tilværelsen på en øde romstasjon langt pokkers ute i verdensrommet.

Først og fremst ble det for min del en kamp for å overleve irritasjonen. Joda, spillet oser av fine filmsekvenser og grafikken i selve spillet er godt fremført med realistisk design hvilket får den stort sett døde romstasjonen til å komme til live. Men det hakker seg ofte. Jeg spiller dette på Xbox One med disk til en forandring, og det er mulig årsaken, men slik skal det uansett ikke være. Vi snakker enkel hakking av bildet og til og med fullstendig slow-motion som tvinget meg til å gjøre en omstart et par ganger.
Tidlig i spillet får man dessuten se hvordan lip-sync IKKE skal gjøres, og det forfølger oss gjennom hele spillet. Filmsekvensene og karakterene viser dette meget tydelig, og det er skammelig til å være 2014 når til og med erfarne skuespillere leverer et godt skuespillertalent i form av dialogen. Desverre blir dette bare latterlig når leppene ikke stemmer med ordene i det hele tatt og det hele faller på utviklernes skuldre. Skamme seg!

Et annet irritasjonsmoment er lagringsstedene som består av ulike Emergency-stopper, altså lagringspunkter man må oppsøke for å kunne lagre sin fremgang i spillet. Noen av disse er meget dårlig plassert, og i første møte med romvesenet får vi et godt eksempel på dette. Oppdraget består av å få tilkalt en slags heis som tar uhorvelig lang tid før annkommer og da er det helt random om romvesenet vil dukke opp i dette tidsløpet. I så fall er man død på stedet. Lagringspunktet man da blir tatt tilbake til er så langt tilbake at det er latterlig. Man blir nesten straffet for en død man ikke kan gjøre noe for å unngå om romvesenet kommer, hvilket da er en 50/50-sjanse for at vil skje. Veien fra lagringspunktet og til stedet hvor man må vente på heisen innebærer en spassertur med en hjelper, åpne en dør, løpe fra fiender og bevitne en filmsekvens. Det eneste positive her er at man kan skippe filmsekvensen. Takk og lov.
Det er mulig jeg har oversett et lagringspunkt for her burde det absolutt vært det, men jeg slår fast at å lete vegg etter vegg x-anntall ganger uten å finne det betyr at det mest sannsynelig eksisterer. Dette er litt småpirk, men irriterte meg nok til å nevne det.
Jeg er nemlig av den typen som synes det er ufattelig meningsløst å måtte gå gjennom de samme partiene om og om igjen, samt dø utallige ganger i et skrekkspill. Skrekkfaktoren synker betraktelig når man forutser noe på grunn av at man har vært gjennom det samme stedet mange ganger før.

Jeg vil også få benytte anledningen til å påklage selve AI-en i spillet. Ikke fiendene som består av andre mennesker på romstasjonen eller selve monsteret som har tatt tilholdssted der, men hjelperne. Vi møter tidlig Axel, og jeg skulle ønske han hadde blitt drept mye tidligere enn han ble. Sorry, om jeg spolerer noe nå, men alle vil forstå at denne personen vil bli drept før eller senere, og det var jammen ikke for tidlig. Snakk om å være til mer irritasjon enn hjelp.
Vi skulle gjemme oss bak et gelender, hvilket i seg selv er et tåpelig gjemmested da vi syntes veldig godt, men Axel vinket meg dit og andre steder når jeg allerede sto å ventet på han på de stedene. Dessuten stoppet han opp ofte når han heller burde løpe, og ble i det hele tatt mer i veien enn en mere realistisk hjelpende person ville vært. Det var en fryd å bevitne hans dødsfall. Fred være med hans grusomme minne.

Greit, da er jeg nesten ferdig med å klage. Alt føles faktisk teit og irriterende i det første partiet, og jeg er nesten i ferd med å gi opp å snike meg frem gjennom en mengde voktende mennesker med våpen i hånd etter å ha dødd femten ganger, samtidig som jeg forhater måten dama beveger seg på, hvilket føles tregt og teit. Hun kan kikke rundt hjørner og det er en fin ting, men de trege bevegelsene hennes jobber mot meg. Jeg greier finurlig å slå ned en vakt slik at han mister pistolen, men Amanda er enda ikke klok nok til at hun kan ta pistolen med seg. Den hadde vært til god nytte. Desverre fikk man ikke den fordelen.

Det er ikke før jeg møter romvesenet for andre gang at spillet tar en helvending mot det positive. Ja, følg med nå, for nå får vi lønn for strevet! Det er nå spillet blir alt annet enn et makkverk og jeg lar den innledende og sørgelige starten bli historie. Det er nå det blir kult!
Man er i ferd med å se livet i revy når monsteret kommer ned fra ventilen. Heldigvis har ikke skapningen noe syn så Amanda gjemmer seg bak en disk. Halen til monsteret vaier rundt henne og vi kan kjenne frykten på kroppen. Romvesenet er det ikke noe å klage over, det er skummelt om ikke mer enn i de velkjente filmene.
Like etter blir man også kjent med robotaktige androider som ikke bærer våpen, men som gjerne vil bruke rå muskelmakt om man trosser dems sikkerhetsrutiner. Disse skapningene er en tøff innvending i spillet, men det er selvsagt det forskrekkelige romvesenet som er i mitt søkelys. Hvor er det? Er det i ventilasjonsannlegget over meg igjen, bak en lukket dør eller rundt neste sving? Frykten er den at man vet det går fritt rundt på romstasjonen og kan dukke opp når som helst og hvor som helst.

Noen artige teknologi-finurligheter blir man etter hvert introdusert for, som hacking-terminalen som man bruker på en rekke dører. Her er det et knappe ulike metoder man må bruke for å få dørene åpnet. Noen ganger må man finne de riktige symbolene i et virvall av symboler innen tiden er ute, andre ganger må man treffe blink på et spesielt punkt mens en graf svinger fra side til side. Man må prøve det for å forstå det, men jeg likte iallfall denne tilsettningen som lot kjedsomheten utebli fra å åpne låste dører. Hacking ble plutselig gøy!
Man finner også en radar som vil gi lyd fra seg om andre bevegelige organismer og mennesker befinner seg i nærheten. Selvsagt piper den også om romvesenet er i nærheten. Det er en falsk trygghet som man gjerne lytter konsentrert til om man sniker seg rundt i korridorene hvor man vet man er alene, men samtidig vet at ensomheten raskt kan ta en fatal vending. Den gjør det hele mye mer grøsselig.

Atmosfæren er til å ta å føle på. Jeg hater det. Hater å bevege meg rundt på romstasjonen når jeg vet jeg aldri er sikker på om jeg er trygg. Jeg måtte sette spillet i pause noen ganger fordi det ble litt tøft for nervene. Alt virker så faretruende ensomt, samtidig som røyklagte og mørke korridorer truer med å understreke at man faktisk befinner seg mutters alene mot et faretruende beist som faktisk er utstyrt med en god AI-hjerne. Ja, monsteret er faktisk smart og man må prøve å overgå dets tankegang om man skal berge livet. Man finner mange steder å søke tilflukt og man kan gjerne gjemme seg i skap, men det tar ikke vekk den iskalde følelsen som får hårene til å reise seg. Dette er fantastisk grøss gjort på beste måte og det skal utviklerne ha all ære for. Ikke alle skrekkspill er skumle, men dette er av den ekkle og grøssende typen, slik iallfall jeg liker den.

Musikken og lydeffektene er også en fin sammensetting som lar kniven holde seg mot vår strupe slik at adrenalinet alltid er kokende hett og hjertet ofte hamrer løs i brystkassen. Her et det ikke noe å klage på, så fyr opp volumet om du har nerver til det, da blir opplevelsen enda bedre. Man hører stadig skraping i korridorene rabalder i ventilene, og det er sjeldent helt stille. Dette er en osende trussel som igjen forteller oss; nei, du er fortsatt ikke helt alene, og du er iallfall ikke trygg.

Desverre må jeg si at menysystemer og det faktum at man må knote seg litt frem for å lage et medidinsett eller lignende ved å samle skrot og andre materialer blir litt i veien. Det er overkommelig, men på lik linje med en absurd start i spillet og en noe treg og urealistisk kroppsbevegelse fra Amandas side vil også dette trekke ned spillet fra å få en topp-score fra min side. Til tider ønsket jeg at man hadde sluppet å faktisk lage ting selv. Hvem har tid til dette i et intenst skrekkspill?
Alt annet er spillkvalitet fra øverste hylle, så det er synd at små detaljer som dette skal komme i veien, men det ødelegger altså litt i mitt syn. Det er vel en smakssak, men jeg vil tro at flere kjenner på noe av det samme. Gameplayet er med andre ord ikke det som gjør spillet til en høydare.

Jeg har likevel kost meg....nei, skjelvet meg gjennom Alien: Isolation med en kronisk isolasjonsfølelse som følge av at jeg vet jeg er alene mot en romstasjon uten noen venner, samtidig som jeg vet jeg ikke er helt alene. Jeg vet ikke hva som er verst. Med et smart og fryktsomt beist av et romsvesen som lever og ånder der blir dette skrekk-og snikespillet en soleklar anbefaling til både fans av filmene og tilhengere av grøss. Er man også lysten på å prøve en mer intens overlevelsesmodus, følger også dette med som en liten bonus.
At man spiller i førstepersonsperspektiv har for min del en stor betydning som følte at spill som Dead Space ikke ble særlig skummle av å ha kameraet i trejepersonsperspektiv. Jeg vil se det fra vinkelen jeg ville sett det fra om jeg VIRKELIG VAR DER.
Jeg trekker spillet ned til 9/10 for de negative sidene jeg har ramset opp, men resten av spillet veier heldigvis opp for disse slik at man sitter igjen med et spill det er fornøyelig å spille seg gjennom...iallfall fra andre møte med vesenet og helt til slutten.

Alien: Isolation blir dermed det eneste Alien-spillet som er verdt å spille, og det er lov å håpe at noe lignende vil nå spillmarkedet igjen. For la oss slå fast en ting; romvesenet er et av tidenes mest klassiske skrekkfenomener og burde absolutt fått et spill verdig sin ytre grusomhet for lenge siden.
Så se bort fra min trang etter å klage som et resultat av ren frustrasjon i starten av denne anmeldelsen, og ta til deg det positive jeg nå også har prøvd å frembringe. Dette spillet er absolutt et godt laget skrekkspill som en hver skrekkjeger burde prøve.


+
Romvesenet, atmosfæren, musikken, lydeffektene og hjertebanken, samt et kult designet cover (bare se på bildet i anmeldelsen)

-
Starten, menyene og den fordømte Axel!

Samlet karakter: 9/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10