Gears of War 2

Høytalerne er klare for å brøle ut eksplosjoner av en heftig dimensjon, mens mine øyne venter på action fra øverste hylle. Ingen kan levere det like episkt og hårreisende som Marcus Fenix og gjengen i Delta Squad.

Jeg bare venter på å få sage fiendene tvers over med motorsag-geværet. Ventetiden blir kort. Jeg velger å lære opp et nytt medlem på teamet; Carmine. Jeg drar også med meg Dom, en person som vil bety mye for historien.
Historien er i seg selv litt laber, men det trengs ikke stort mer for å få min oppmerksomhet nå. En filmsekvens som gjør at hårene på armen min reiser seg, viser at vi nå skal innvadere fiendene Locust sitt tilholdssted. De kommer som kjent opp fra jordskorpen, og hjemmet deres; det ligger langt der nede som om det skulle være et eget lite helvete.

Jeg og teamet kommer flygende inn for så og havne på en brutal doning vi skal kunne brøyte oss frem i landskapet med. Reavers angriper oss, Locust-horder overtar våre medsoldaters kjøretøy og digre beist jager oss med store kanoner på sin rygg. Det blir heftige angrep og beintøff action som skifter mål raskere enn jeg kan forvente, og det hele føles bare veldig, veldig kult å få være en del av. Det er som å stå midt i den råeste actionfilmen og føle salven av krutt passere hodet ditt mens du tappert kjemper i mot.

Gears 2 er også vakkert. Det bevises allerede fra starten. Det er en slags følelse av at høsten er her gjennom hele spillet, både når det gjelder naturlandskap og andre omgivelser. Det er som en polert versjon av forgjengerens noe grumsete grafikk. Likevel er både grafikken og selve spillet et stort steg fremover i forhold til Gears 1. Det hele føles både større og mer kompakt.

Ved å drille oss gjennom bakken, skal vi angripe Locust-monstrene sitt hjemsted. De er under kommando av en såkallt dronning som holder til i et palass. Marcus Fenix er besatt på å utrydde denne gale dronningen, mens Dom er mest på jakt etter å finne kona si. Hun er forsvunnet og mest sannsynelig tatt til fange av Locust.
Locust-monstrene oppererer i varierte former, og hver type har sitt eget navn. De kommer i alle størrelser og fassonger. De skiller seg ut fra hverandre og gjør ikke det faktum at de kommer i bøttevis noe spesielt kjedelig eller langdrygt. Hvert angrep går jeg inn i med motet på topp, men vet også å passe meg, ja, for jeg er ikke uovervinnelig, selv ikke på enkleste modus. Fiendene er smarte, men det samme kan jeg ikke bestandig si om mine medsoldater.
Teamet vil etter hvert bestå av fire-fem personer som labber rundt sammen. Når jeg blir angrepet så mye at Fenix kollapser, trenger jeg hjelp for å komme meg på bena igjen. Jeg må hjelpes innen en viss tid om jeg ikke skal dø. Her glimrer AI-en med sitt fravær, bokstavelig talt. Ofte gikk de rett forbi meg uten å bry seg om å hjelpe meg opp. Heldigvis spillte jeg CO-OP med en ekte spiller som reddet meg. Det var også ved andre anledninger at de datastyrte medsoldatene oppførte seg som tufser. Det gjorde meg flau over å være COG-soldat, men jeg bet tenna sammen og ga blaffen selv om det var svært irriterende å ikke bestandig få hjelp når de løp like ved.

Karakterene har likevel hver sin personlighet som kommer tydelig frem i de mange filmsekvensene. Marcus Fenix er en slags blanding av Rambo og Arnold Schwartzenegger. Han er bitter og alltid klar for å skyte hodet av en Locust. Dom er den med de største følelsene, og savnet etter kona vises godt på væremåten hans. Carmine er nybegynneren som stadig kan være dumdristig. Cole er en selvgod og humoristisk skapning som ikke liker å bruke inne-stemme. Braid er noe mer stille og mystisk. Dette gjør gruppen til en enestående bukett med varierte karakterer man lett kan like.

Gameplay er suverrent utført i likhet med kontrollene som sitter som støypet fast i fingrene. Og det trengs når man skal utrydde hundrevis av Locust. Ikke nok med det, man må til og med beseire monstre store som fjell, og det er da man virkelig føler at skriptingen av actionsekvensene er gjort på eksemplarisk vis. Jeg kan nevne et øyeblikk hvor jeg og Dom skulle stjele en liten båt. Det endte opp med at brygga ble delt og vi brukte den som båt mens vi tappert beskyttet oss mot Locust i større båter. Plutselig dukker en kjempe av en fisk opp og går til angrep.
Jeg må også få si at dette er noe av det mest makabre jeg har spillt. Man sager riktig nok fiender i to, men jeg kan enda kjenne kvalmen i kjeften da vi ble spist av en kjempestor orm og måtte kutte årene som gikk til hjertet. Det var faktisk tre hjerter inne i skapningen og vi sto til nakken i blod som regnet... nei, fosset ut. Vi sagde oss ut i et blodbad fra ormen. Vi kastet opp blod, blod som ikke var vårt eget og kommentarene gikk i fleng fra gjengen.

Historien er i mine øyne ikke for kort, samt ikke for lang. Noen partier kan virke lengre grunnet noe like omgivelser, særlig når man befinner seg under jordflaten, men alt er delt opp i deler med gode tidsrom og gir en fin flyt til spillet.
Dessuten følger det med en helt grei multiplayer som også er en bonus vil du vil ta opp kampen mot venner på slagmarken i en rekke baner. Nå har jeg lagt mest fokus på kampanjen her, og jeg tørr påstå at den også gjør seg godt med en annen spiller ved din side.

Nå har jeg rost spillet opp i skyene, og ikke uten grunn. I mine øyne er det nok dette spillet fra serien som jeg liker best. Dels fordi du har mye av det samme fra forgjengeren, og dels fordi det tar serien ikke bare ett, men mange flere hakk lenger når det kommer til omfanget og actionpartiene.
Likevel har jeg noe småpirk. Småpirk som ikke hindrer meg fra å gi spillet topp-karakter, men som også bør nevnes. Nå har jeg allerede nevnt den noe svake AI-en fra lagkameratenes side. Jeg vil også si at jeg ble litt irritert på våpenet Longshot, eller sniper-rifflen om du vil. Den, i likhet med motorsag-geværet ble mest brukt for min del. Desverre må man ladde Longshot-rifflen for hvert skudd. Det tar lang tid, men gjør samtidig slik at du føler du virkelig må konsentrere deg om å treffe fienden og ikke bomme. Likevel irriterte jeg meg grønn på dette.
Også må jeg nevne at når vi fløy på de raske Reavers var det veldig vanskelig å treffe målene da dette gikk alt for raskt til at man fikk siktet seg inn godt nok.
Hva var det jeg sa? Småpirk.

Med dette vil jeg hevde at Gears Of War 2 har alt en actionsugen gamer måtte være på jakt etter. Og måtte du hate å spille i tredje-persons perspektiv, skal du vite at jeg hater det selv. Jeg foretrekker første-person, men vet du hva? I denne serien gjør det meg ingenting.

Ladd geværet og dra ut for å bekjempe Locust. Tusenvis av skudd venter deg, hundrevis av liter blod og drøssevis av eksplosjoner som river i kroppen. Dette er Gears Of War på sitt beste!