The Legend of Zelda: Skyward Sword

Det som gjør at Zelda-serien overlever så godt er nok mest av alt dens kreative måte å hele tiden forandre seg på, samtidig som den bevarer det kjente og kjære. "Skyward Sword" ble intet unntak da det kom ut for noen (eller mange) år siden. Tittelen dro oss vekk fra bakkeflaten og rett opp i skyene i for å introduserte oss for Skyloft.

Skyloft er en landsby som ligger på en øygruppe som henger over det tette skylaget. Den er full av liv. Det er mennesker i alle mulige former og fassonger, og hver med sin helt egen personlighet. Her bor også Link og Zelda, to ungdommer som lever sine enkle liv uten helt å forstå at det hele snart skal forandre seg.

Spillet skal hittil være den første historien om Link og Zelda i serien, og Zelda har enda ikke blitt prinsesse. Likevel skjer det en stor katastrofe som resulterer i at Zelda blir kastet ned i avgrunnen under skyene hvor de fleste mener det ikke finnes noe som helst. Link drar derfor ut for å redde henne. Han finner tidlig ut at den mystiske demonherskeren Lord Girahim har en finger med i spillet.
Jeg vil helst prøve å ikke røpe alt for mye av historien for de av dere som enda ikke har fått oppleve denne perlen av et spill. Historiemessig er nemlig dette Zelda-eventyret veldig engasjerende og spennende.

For å kunne bevege seg vekk fra Skyloft må Link fly med sin røde fuglelignende skapning; Loftwing. Han må finne en måte å komme seg under skydekket. Der nede eksisterer det nemlig en variert verden de fleste i hjembyen bare kunne drømme om. En verden fullt av figurer og monstre, samt en haug hemmelige gåter som bare venter på å bli løst.

Grafikkmessig er spillet ikke så mye å skryte av. Det er ikke noe HD-bombe, men det trenger det så absolutt ikke å være heller. "Skyward Sword" beviser nemlig at et spilleventyr slettes ikke trenger fotorealtistisk grafikk for å kunne være en god opplevelse. Stilmessig kan det hele minne om en salig blanding av "The Wind Waker" og "Twilight Princess". Figurene du møter, uavhengig av rasetype, er godt portrettert, og du vil sent kunne glemme dem.
Stedene Link besøker er så varierte og vakre. Man kan ikke raskt gå lei noe som er en fryd for øynene. Enten det gjelder den koslige byen Skyloft, den grønne skogen, rødsprengte vulkanen, endeløse ørkenen, eller noen av stedene i mellom. Alt er bare så vakkert, og man blir lett dratt inn i dette universet.

Musikken er for første gang spilt av et storstolt orkester. Melodiene runger ut av høytalerne, og det er ikke ulyder som treffer ørene. Tvert i mot er det en mengde med unike, og for det meste nye toner som fenger og setter stemningen akkurat der den bør være. Jeg har tatt meg selv i å besøke visse steder kun for å høre lydsporet. Enten er det kult og fremragent, noen ganger episk og storslagent, før det plutselig også kan være beroliggende og nydelig. Det er like variert som den levende verdenen Link befinner seg i.

Da jeg først fikk spillet hadde jeg enda ikke prøvd "Twilight Princess" på Wii. Jeg fryktet derfor at de bevegelsesfølsomme kontrollene ville bli vriene å sette seg inn i. Du spiller nemlig med Wii Motion Plus og Nunchuck-kontrollerne. Ved første sekund satt derimot kontrollene som en naturlig del av mine hender. Det gikk prikkfritt. Nå kan det ha noe med at jeg har spillt ulike Zelda-spill helt siden jeg gikk på barneskolen, men jeg har også introdusert venner som aldri har rørt spillserien før for dette spillet, og de lærte også svært raskt å styre Link ut på sin ferd.
Jeg har dog opplevd at kontrollene har hengt seg litt opp en sjelden gang. Pluss-knappen som kan trykkes ned fikser som regel dette problemet på et sekund, så det er egentlig ingen hake.

Haken ved spillet er i mine øyne gimmicken. Jo, for det er selve flyvedelen av spillet som jeg finner traurig og kjedelig. Der hvor "The Wind Waker" hadde dekket havet med spennende småsteder, finner vi her kun noen få steder som ikke er så veldig interessante heller. Her kunne nok skaperne lagt ned litt mer kreativitet. Ikke at det er nødvendig, for all del, det er mer enn nok steder å dra til, men når spillet bygger på øygrupper over skyene, burde de gjort litt mer ut av dette. I stedet har de bare plettet inn svevende steiner, vindsykluser og kjedelige fiender i ulike tomrom. Det gjør desverre flyvedelen mellom hovedstedene alt for kjedelig etter min mening.

En liten hake kan derimot ikke bryte ned et så storslått og godt sammensatt spill som "Skyward Sword" er. Det er en historie som man lett oppslukes av. Et spill man blir avhengig av, og ikke kan legge fra seg før man har fullført det, og vel så det.
Den kjente Zelda-følelsen skinner gjennom selv om spillserien aldri har tatt oss med over skyene før. Her finner du karakteristiske personer som bor i sine forskjellige hus. Det er noe ved serien jeg setter stor pris på. Jeg elsker å utforske landsbyene og stedene i Zelda-spillene for å se høre hva de unike skapningene sier og hva de eventuelt trenger hjelp til.
Dette spillet sparer heller ikke på kruttet her, men jeg synes nok likevel at Skyloft gjerne kunne hatt litt flere av disse småhistoriene. Rett og slett av den grunn at alle personene som bor der virkelig har sitt eget spesielle særpreg over seg, hver og en. Det er likevel godt nok det vi får av oppdrag ved siden av den store, heltemodige hovedhistorien.

Hva er vel ikke et Zelda-spill uten gåtefulle templer? Dette spillet byr på både store og små templer, samt en del gåtefulle steder som utspiller seg på andre hold enn i tempel, dog med samme atmosfære. Det gir det hele en god variasjon. Det er godt å måtte bruke de små grå. Gåtene kan tidvis være enkle å forstå, men jeg har også suttet fast ganske mange steder, ja, selv om jeg har spilt de fleste tidligere Zelda-titler og er godt kjent med gåteoppsettet. Spillet byr på mange nye gjenstander som må brukes i ulike sammenhenger. Dessuten er noen av gåtene ganske finurlig oppsatt.
Klassisje gjenstander som spretterten, hook-shoot-en og pil-og buen er selvsagt med. Link finner i tillegg en flyvende bille som han kan styre for en viss periode. Det blir selvsagt også introdusert nye gjenstander, og de fleste kan også oppgraderes etter hvert.

Bossene er store, mektige og like tøffe som de pleier å være. Noen er simple mens andre er rett så utfordrende. Det er enkelte av dem som setter seg på netthinnen. De fleste, nei, alle. Templene leder tradisjonelt opp mot episke bosskamper hvor hjertet mitt banker som en trommevirvel og jeg skriker ut i en frodig blanding av spenning og nervøsitet. Adrenalinet slår inn, og i og med at man styrer med egne bevegelser føles det hele så mye virkeligere. Jeg blir dratt inn i skjermen. Det er JEG som kjemper, ikke Link. Link er bare meg selv i en annen versjon ikledd grønt kostyme. Det er en herlig følelse, og jeg har blitt lettet for hver en boss jeg har beseiret.

I reisen blir Link hjulpet av den åndelige karakteren Fi. Hun er slik som Navi var i den kjente Nintendo 64-kolossen "Ocarina Of Time", bare ti ganger så plagsom. Det er fint å ha henne til hjelp når man står fast, men for det meste dukker hun automatisk opp på svært unødvendige steder for å opplyse om helt enkle ting. Å innformere oss om at temperaturen har steget når vi står inne i kjernen på en vulkan er vel bare latterlig. Dette ødelegger desverre litt for hele spillopplevelsen.

Alt i alt er "Skyward Sword" et renspikket Zelda-spill som ble en ypperlig dedikert utgivelse for å feire seriens 25års-jubileum i 2011. Jeg velger å gi det en toppkarakter tross punktene jeg mener trekker ned. Med slik en gigant av et spill kan man nemlig lett se gjennom fingrene på slike bagateller. Spillet er en fryd for både øyne og ører, og hustorien er engasjerende i et mektig univers man bare blir dratt inn i.
Er du Zelda-blodfan burde du allerede pløyd deg gjennom dette spillet, og du sitter forhåpentligvis med en god følelse i kroppen. Har du aldri latt deg få oppleve denne magien før, kan dette spillet gjerne være porten inn.

God fornøyelse!