Inside

Det eneste som kan bryte den øredøvende stillheten av sommertørken er konsollekslusive indiespill, og selv om sommeren er over og gullalderen av Xbox Live Summer of Arcade er langt bak oss som en påkjørt uteligger er det likevel gøy å mimre om den gangen han traff panseret ditt for to minutter siden. Med det sagt, setter jeg meg ned med indiespillet Inside, den åndelige oppfølgeren til Limbo. En nært identisk oppfølger i alt bortsett fra utseendet, og tanken slår meg at en rød genser er det eneste som skiller dem fra hverandre. Ingenting galt i å ha en komfortsone, antar jeg, for selv har jeg ikke sluttet med brystmelk i den modne alderen av tjuefire år.

Den raskeste veien til indie-berømmelse viser seg å være med formelen; "Lite barn, stor, skummel verden." Det er effektivt, ingen tvil om det. Ta for eksempel Heart of Darkness til PSX, som var en av de første i feltet innen sjangeren og henholdsvis veldig, veldig bra. Poenget mitt er at jeg var under inntrykket at indie-sjangeren, som med mobilspill, alltid presset grensene for innovasjon og kreativitet og ikke vadet i det samme gjenbruksbadevannet som AAA-sjangeren er kjent for.

Det er ikke noe feil med å utforske en dypere mening bak hvordan et uskyldig vesen utsettes for håpløse situasjoner i en blek verden, men kanskje dette er noe indiesjangeren har utforsket ferdig, og jeg syns ikke at noe med så mye emosjonell vekt bak seg skal bli rutine. Men, av og til er ikke livet rettferdig så her sitter vi igjen med nok et veldig bra 2.5D plattform-spill. Faen.

I Inside er du en liten gutt på rømmen fra et slags regjeringsorganisert avlivingsprogram. Antageligvis fordi du var frekk nok til å ha på deg en rød genser når alle andre på forhånd var blitt enig om svart, og må dermed løpe mot høyre helt til universets krefter ber deg om å stoppe mens du på veien løser gåter ved hjelp av tankekontrollhjelmer, bendelormer og fysikk - Nei, jeg kødder ikke.

Hva Inside serverer av et plott er forebeholdt bakgrunnen, og det deltar ofte som et hinder i puslespillene du løser som gjør det involverende samtidig som det er subtilt. Hvis jeg skal si at spillet handler om noe, handler Inside om hva FRP'ere tror kommer til å skje med Norge hvis Arbeiderpartiet fortsetter sitt godhetstyranni med jernhånd. Det er som Equilibrium for snille mennesker.

Inside's sterkeste virkemiddel er den knusende stillheten som kun avbrytes av det eneste som kan gjøre en Justin Bieber konsert bedre; et geværskudd i mørket. Om ikke det, er det bjeffende hunder, knirkende maskineri eller lyden av en varebil i det fjerne. Det er ingen musikk, ingen jumpscares, bare sakte, oppbyggende ubehag. Inside er utrolig stemningsfullt, men denne mangelen på lyd gjør derimot spillet kjedelig når du omsider setter deg fast, og feilen blir min på slutten av dagen når jeg spiller i etapper fremfor alt på en gang.

Det er i puslespillene Inside ironisk nok skinner, med tanke på at jeg som oftest ikke ser en dritt av hva som foregår på skjermen. Tøffe gutter som har hår på tissen og motorsykkel vil helt sikkert si at de løste disse uten problemer, men ofte ble jeg slått i bakken av hvor grundig uforståelig ting fremsto. Det var derimot vanskelig å bli forbanna etter at jeg hadde googlet meg frem til en løsning når jeg fikk se hvor utrolig kreativt designet puslespillene var, og veldig sjeldent har spill klart å fremkalle en indre kamp mellom drittsinne og ærefrykt hos meg.

Inside er på ingen måte et langt spill. Faktisk så er alt tilstede nøyaktig der det trenger å være, men følelsen av at mange spørsmål går ubesvart hen er vanskelig å riste av seg. Dette virker for meg å være gjort med vilje, ettersom det overhengende plottet er veldig åpent for tolkning og slutten, uten at jeg skal spoile noe, føles som et antiklimaks. Visstnok er det en hemmelig slutt, men jeg har viktigere ting å fore enn å pløye gjennom en dønn stille verden når ingenting er et mysterium for meg lengre og jeg vet hvor truslene ligger.

Til syvende og sist er dette et kort spill jeg ikke kan si for mye om uten å trå inn på spoilerterritorium, men som jeg likevel kan anbefale uten skam. Gameplayet introduserer nye mekanikker og holder seg friskt jevnt over til at det ikke blir kjedelig eller ensformig. Inside er et solid, uhyggelig og kreativt stykke arbeid som fortjener din oppmerksomhet og en hundrings, for hvis du ikke har tenkt å gi den til uteliggeren i parken, kan du i det minste gi den til hardtarbeidende danske spillutviklere som ikke har fått penger fra det danske filminstituttet på flere dager.

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe for denne anmeldelsen og han gjør dette hele tiden, den dusten. Det gjør heller ingen andre tall mellom 1 og 10. Dette er ikke clickbait. Nei, du kan holde kjeft.