Far Cry Primal

Før jeg setter i gang med denne anmeldelsen føler jeg at det er på sin plass å kjapt oppsummere mitt forhold til Far Cry-serien. Jeg elsker den. Helt fra spill nummer en via den litt alternative toeren og frem til det ferske Far Cry Primal. Jeg er fullstendig klar over mye av kritikken som har blitt rettet mot serien og dens noe manglende evne til å fornye seg selv, men jeg klarer ikke å bry meg om det. Ikke fiks det som ikke er ødelagt.

Far Cry Primal gjør et ganske så vesentlig hopp fra de tidligere spillene hva settingen angår. Klokken skrus hele tolv tusen år tilbake og vi befinner oss et sted i Sentral-Europa under steinalderen. Et vågalt valg, og aldri har vel et spill tatt for seg denne settingen like grundig som Ubisoft gjør her. Historien i Far Cry-serien har i mine øyne aldri vært noe mer enn et påskudd for å løpe rundt og gjøre det du vil. Du inntar rollen som Takkar, en jeger fra Wenja-stammen som er sendt til det myteomspunnede landet Oros sammen med en liten gruppe andre for å lete etter en del av stammen din som migrerte hit tidligere. Gruppen din blir drept og du ender opp alene og må bygge opp en ny stamme med folk du møter på veien samtidig som du kjemper mot et par andre stammer og den slags mumbo jumbo. Kort fortalt; om du leter en en god og engasjerende historie bør du lete videre.

En åpenbar konsekvens av denne nye settingen er at alt som kan avfyre kuler og granater er en saga blott. I utgangspunktet var jeg skeptisk til hvordan et spill som i stor grad baserer seg på bruken av skytevåpen skulle overleve ved å fjerne et så sentralt element fra oppskriften. Det syns jeg Ubisoft klarer direkte mesterlig. I utgangspunktet har du tre typer våpen tilgjengelig; klubbe, bue og spyd. Ikke rare greiene tenkte jeg. Men spillet gir deg straks flere muligheter ved at alle klubber og spyd kan oppgraderes flere ganger og de får også nytt utseende for hvert steg. Ikke et viktig poeng, men det er kult å se at at spydet ditt utvikler seg fra en pinne med en krokete stein på tuppen til en litt finere pinne med en tilspisset stein på tuppen etc.

Klubbene kommer dessuten i to versjoner, enhånds- og tohånds-klubber. Her gjelder de vanlige reglene, altså enhåndsversjonen er raskere og svakere mens den andre er treg og kraftig. Men hva er bedre enn å slå folk med klubben din? Jo, å kaste den på folk. Både klubber og spyd kan kastes noe som gjør de langt mer anvendelige. Personlig vil jeg tørre å påstå at spydene i dette spillet er høyt oppe på lista over de beste fps-våpnene noensinne. Det føles bare så utrolig deilig å bruke de. Med litt trening kan du jakte på mammuter stående på en fjelltopp. For å øke mulighetene dine ytterligere kan både klubber, spyd og piler antennes enten ved hjelp av dyrefett som du sanker fra dine jakt-trofeer eller ved hjelp av allerede eksisterende flammekilder.

Repertoaret ditt utvides forøvrig også med et knippe andre gadgets. Du har bomber fulle av illsinte bier, skarpe steiner som fungerer som kastekniver og et par andre kjekke ting. I de fleste tilfeller er det gjerne bare snakk om det samme utstyret vi kjenner fra tidligere spill i serien, men med steinalderdrakt. Selve spillbarheten og mekanikken som ligger bak er også mer eller mindre identisk med Far Cry 4. Her kommer dog mitt opprinnelige poeng inn, det fungerer veldig bra, stick with it. Det skal dog nevnes at på grunn av dette er ikke selve nærkampene så gode som man kunne ha håpet. De ender gjerne med at man løper frem til fienden og slår til en av dere faller om. Men jeg vil også på det inderligste be folk om å ikke spille på den måten. I mine øyne har Far Cry-serien egnet seg best som snikespill helt siden spill nummer 2. Dette gjelder fortsatt. Og om ting går skeis så løp inn med spydet hevet og kast rundt deg.

Et annet viktig element er jakten på og temmingen av ville dyr. Oros er en enorm verden, på størrelse med Kyrat fra spill nummer 4, og den føles enda større når du ikke har motoriserte kjøretøy til å frakte deg rundt. Det er også en litt spesiell følelse med en så stor og åpen spillverden så og si uten en eneste vei eller sti. Denne verdenen er også stappfull av ville dyr du må jakte på for å skaffe deg ressurser til våpen, utstyr og din gryende landsby. Ikke alle, men en god del av disse dyrene kan du også lære deg å temme. Når et villdyr har godtatt deg som sin overmann står du fritt til å kommandere dem rundt og de som er egnet til det kan også brukes som ridedyr. Jeg har tatt meg selv flere ganger i å ønske at andre spillutviklere kan ta lærdom fra Ubisoft når det kommer til ridedyr i et fps-spill. Det fungerer rett og slett utmerket og man har like god kontroll på ryggen av en sabeltann-tiger som på sine egne bein. Selvsagt kan nevnte tiger filleriste folk med sine sylskarpe tenner mens du sitter trygt på ryggen og kaster ut spyd. De ulike dyrene har også forskjellige styrker og svakheter, eksempelvis er kattedyrene raske og snikete, mens en bjørn er kraftig og lett å få øye på. De kan også ha andre egenskaper som å varsle om farer i nærheten eller å sanke inn ressurser du passerer.

Det grafiske holder også et høyt nivå, i tråd med det vi har lært oss å forvente fra denne serien. Oros er enorm, men også veldig variert og detaljert. Kalde vinterlandskap i nord, dype frodige skoger, utallige huler i alle størrelser og massevis av små og store ting å oppdage underveis. De aller fleste animasjonene sitter også som regel som et skudd, men jeg har opplevd enkelte abnormaliteter her og der, men med spillets svært korte lastetider så kan jeg lære meg å leve med litt småplukk.

Far Cry Primal tar en stor sjanse med sitt utradisjonelle valg av setting, men det løser oppgaven på fortreffelig vis. Gi det en sjanse, men ta det for det det er; nemlig et knakende godt actionspill som har funnet sin formel og holder seg til den.