Pokémon Gold/Silver

Pokemon Gold Version - Pokemon. Pokemon never changes.

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe for denne anmeldelsen og han gjør dette hele tiden, den dusten. Det gjør heller ingen andre tall mellom 1 og 10. Dette er ikke clickbait. Nei, du kan holde kjeft.

Hei folkens, la oss late som om det er 2001! La oss ta frem Pokemonkort, Dracoheads og pogs og prøve å glemme at vi snart skal ut i 2016, enda en dag nærmere universets uungåelige hetedød. Er vi heldig klarer vi gjemme oss fra Star Wars-prequelsene og glemme den gangen du tissa på du fordi du trodde Mars Attacks var en skrekkfilm!Haha, det er gøy å være 9 år og å ha konsentrasjonsevnen til en chihuahua genspleiset med en kokainpåvirket b-kjendis!

Året er snart omme og vi drukner i flere open-world stortitler enn nødvendig, som skal fraråde den unge generasjonen i å komme seg ut i frisk luft og faktisk mene noe om verden. Å skrive noe om et vesen som Pokemon er noe du kun trenger å gjøre èn eneste gang her i livet, siden gjengen hos Gamefreak ikke bare har funnet en nisje i det koselige lille hullet de gravde seg ned i for tjue år siden, de er fast bestemte på å bli der til sola kommer nært nok til å utslette alt liv på jordens overflate og vi er nødt å bo i undergrundshvelv mens vi suger på tårekanaler og våtservietter for ernæring.

Jeg tror på tradisjoner, hvilket er nøyaktig hvorfor jeg fant den gamle Pokemon Fire Red anmeldelsen jeg skrev her for mange år tilbake da jeg var litt yngre og bestemte meg for å puste nytt liv i hva enn jeg mener om serien. Heldigvis er den unge mannen kun en saga blott, i det han blir skutt bak et kjemikalieskur og dumpet i en massegrav sammen med de andre dissidentene. Det er dette folk vil ha, ikke sant? Dere vil ikke høre meg mase om The Witcher 3 eller noe sånt? Nei, vi skal runde av med årets siste anmeldelse med selveste Pokemon: Gold Version!

Det må virkelig være en givende jobb, hvor du får bruke brorparten av to tiår på tegne en hund feil og aldri så passiv aggressivt få folk til å sløse pengene sine på en Nintendo DS når det like gjerne er greiere å investe-- laste ned en emulator. Dere kan kalle dette å "ta snarveien" eller å "være billig" og kanskje til og med "ulovlig," men jeg kaller det å være effektiv.

Pokemon Gold er nærmest en karbonkopi av Blue og Red, og du gjør i nesten hver eneste bokstavelige sammenheng det samme som før. Et lag maling, ny region og nye Pokemon er mer eller mindre det eneste du får, og neimen om det faktisk ikke funker.

Jeg husker enda hvor godt det føltes å spille dette for første gang - Ikke bare fordi man var en liten pjokk uten kritisk tankegang vedrørende penis og vepsebol, men fordi det var enda mer av det som fenget meg i utgangspunktet, før serien kjørte seg fast og nektet å røre på seg i fire hundre år.

Denne generasjonen Pokemon er lette å forstå seg på ved første øyekast og er ikke for skarpt designet, verden føles mer levende med natt og dag-syklusen som påvirker hva slags vesen du treffer og det hjelper at man får en telefon som NPC'er kan ringe på for å utfordre deg til omkamp. Noen ganger når jeg kom tilbake for en rematch oppdaga jeg at deres Pokemon hadde utviklet seg, og det setter en ekstra spiss på det hele for innlevelsens skyld. Det føles som om progresjon skjer for andre også fremfor bare deg, selv om de har stått på den samme plassen i snart fjorten år uten å eldes.

Hva spillet scorer på er innhold, og da snakker vi ikke bare de hundre og noe nye Pokemon, men når du er ferdig med spillet som tok sin skjønne lange tid, er det faen meg et helt nytt ett vegg i vegg, hvor du kan dra tilbake til regionen fra det første spillet, slåss med alle gymlederne og til sist mot karakteren fra det første spillet. Korriger meg hvis jeg bommer helt nå, men DET er hvordan du lager en oppfølger verdt sitt bordsalt.

Hva Pokemon ikke slipper unna med derimot, er at spillet er forbausende lett og det har det vel alltid vært. Så fort du har en etnisk divers gruppe Pokemon i hvert sitt rette element er det egentlig ikke en kjeft som kan gjøre nevneverdig skade. Dette er litt av problemet som jeg med et skudd i mørket bare antar fortsatt finnes i de nyeste utgivelsene , og det er at det bare finnes en eneste strategi - Bruk hva fienden er svak mot. Jeg husker at dersom du valgte Charmander i Red/Blue var det en vanskelig oppgave å få trent ham opp, ettersom de første gymlederne ikke var skreddersydd for en sømløs opplevelse og du måtte ha mer enn bare han på laget ditt hvis du hadde noen planer om å bli Pokemon-mester før Keith Richards overlever deg av naturlige årsaker. Poenget er at det var en slags læringskurve som oppmuntret til videre utforskning, noe jeg savner litt denne gangen i det jeg etterlater hver eneste rute og by som en utbrent ruin snytt ut av en bok om Finnmark under andre verdenskrig. I Gold Version er det rett og slett utrolig lett å stige i rekkene, og det blir fort kjedelig å være best.

Men så innser jeg jo omsider at ingenting er annerledes. Formelen er alltid den samme, med noen små tillegg her og der men ingenting som legger til gameplayet på noen måte. Det er bare surring rundt for surringens skyld.

For å oppsummere, dette er en spillserie for gærninger og la det ikke herske noen tvil om det. Samlemaniske perfeksjonistgærninger med tvangstanker om 100% synkroniseringsrate i Assassins Creed og å finne alle gåtene til Riddler i Arkham-serien. Men dette spillet var en høydare som aldri gjentok seg i tiden som gikk, og i den sammenheng ønsker jeg at vi har ett minutts stillhet for tapt uskyld, anatomisk ukorrekte katter og universets hetedød.

Pokemon: Gold Version får: Hawkwind - Hall of the mountain grill/10.