Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Until Dawn

Årets skrekkspill?


Skrekkslagent, psykologisk nervepirrende og deilig skrekkfølelse er tre stikkord som jeg mener oppsummerer det kritikerkoste skrekkspillet, Until Dawn. Selve historien er basert på en gjeng «voksne» ungdommer, som har en gjenforeningsfest hos hytten (ser mer ut som en villa spør du meg) til et av medlemmene i vennegjengen, nemlig Josh. Man skulle tru at et gjenforeningsfest i vinteren skulle by på kjærlighet, lek, og gode gamle minner... I stedet møter disse personene en uforglemmelig skremmende tid sammen.

Until Dawn er et spill som byr på svært skremmende opplevelser, der jeg som spiller er med på å gjøre spillets historie dynamisk endrende, ut i fra mine valg jeg tar forhold til underveis. Spillets realistiske grafikk og historie, fikk meg til å få skremmende gåsehud et par ganger, og jeg gikk et par ganger gjennom og tenkte på om dette er kun et spill eller hva? Det hendte svært ofte gjennom spillet at jeg par ganger hoppet av stolen eller at jeg så meg rundt for å se om det faktisk var noen rundt meg, eller at jeg rett og slett måte ta en liten pause inn i blant (trenger ikke å si mer...). Det sier vel litt om hvor skremmende dette spillet egentlig var, enn det jeg hadde i tanken fra begynnelsen. Jeg har ikke særlig lyst til å røpe noe særlig fra historiedelen, men kan si at jeg som spiller ble flere ganger overrasket over ulike sekvenser og resultater som oppstod underveis i spilletiden min. Det er dog vel og merke at de som forhåndsbestilte Until Dawn, fikk med seg en spesial «bonus oppdrag», som inneholdt en liten «ekstra» historie mellom to av spillets karakterer, Emily og Matt. Dette spesialoppdraget har jeg ikke tatt med i denne spillanmeldelsen, fordi jeg selv ikke hadde den, og at den egentlig ikke spiller en særlig stor effekt av historiens helhetlige del.

Spillets mekanisme er ikke ukjent for de som kjenner til andre spill som f.eks. Heavy Rain eller Beyond Two Souls, som inneholdt såkalte «trykk-sekvenser». Mye fra Until Dawn er i likhet med f.eks. Heavy Rain, der hvert eneste valg man tar avgjør hvilke framtid man fikk se. Man kan f.eks. velge å la det ene overleve, og la det andre dø eller å la hele vennegjengen overleve gjennom denne helveteområdet. Valget om å la dem alle få overleve er også mulig, men dette er helt opptil deg som spiller å avgjøre.

For å gå litt dypere innpå spillets mekanismer, særlig hvordan man styrer karakterene på, så bruker man det vanlige PS4 dualshock-kontrollen til å styre dem på, men det interessante er at spillutviklerne SuperMassiveGames, har klart å utnytte PS4 egenskapene på ulike måter, som f.eks. avhengig av hvordan du holder spillkontrollen kan enhver spill karakter se til side, på en naturlig måte og er det noe som man kan plukke opp eller se og dette byr på en god spillopplevelse ettersom det finnes en god del samleobjekter i spillet så er det viktig å kunne lete grundig rundt i området man befinner seg hen i.

Jeg har hittil snakket om hvor interessant historiedelen er og hvor realistisk og god grafikken er, men hva med spillets musikk? Jeg vil nok påstå at mange er enige med meg når jeg sier at musikk i et spill spiller en svært viktig rolle om endrede følelser hos en spiller. Som sagt er dette er skrekkspill, så her er det fantasien som er viktig med å danne en skrekkelig musikk. Jason Graves er navnet på komponisten bak spillets musikk. Navnet hørtes kanskje kjent ut for en del skrekkfans, og det er nok fordi at Graves har også komponert sangen i bl.a. remastered versjon av Tomb Raider spillet til PS4 og også i det kjente Dead Space serien. Musikken i spillet ga meg en skrekkelig følelse av at nå skal det skje noe, ettersom for hvert skritt jeg tok så økte enten musikkens lydnivå og tempo eller at den minket, avhengig av i hvilke situasjon jeg befant meg hen i spillet.

Spørsmålet de fleste nok er mest interessert i, er nok hvor lenge spillet varer? For meg tok det rundt 10-15 timer, første gangen jeg spilte spillet og skulle nyte den ordentlig, så sant som at jeg studerte den vakre utsikten (ikke like vakker bestandig, hehehe...) og i tillegg til å se om jeg fant nye og interessante samle-objekter underveis. De resterende gangene brukte jeg kanskje 6-7 timer, der rekorden min er på hele 6 timer, på spillet. Nå skal jeg innrømme at jeg har spilt gjennom spillet hele 5 ganger før jeg skrev denne anmeldelsen her og jeg er ganske sikker på hva jeg skriver ned her om da, enn og kun å spille den 1 gang og tru at jeg vet alt, når man egentlig har kun skjønt en brøkdel av det totale makro- og mikronivået av spillets verk.

Jeg vil oppsummere til slutt med å si at dette er et utrolig interessant spill som inneholder en god del ting, som får en spiller til å ta en runde til av spillet og ikke gjøre som en god del andre spill, som da altså vil si å spille dem en gang og ikke ha noe særlig ekstra i tillegg. Som en ung skrekk-elsker så likte jeg Until Dawn svært godt, som bydde på en god del intense sekvenser som fikk meg til å svette et par ganger og hoppe av stolen til tider. Selv om spillet hadde en del «bugs» i lanseringstiden har jeg ikke lagt særlig stor vekt på det, ettersom det raskt kom ut en oppdatering fra spillutvikleren, som da har rettet spillet så å si helt klinkende fint. Har du enda ikke rukket å handle julegavene dine eller vil ha et spill som skikkelig skrekkopplevelse, så vil jeg si at du burde virkelig investere dette spillet. Selvfølgelig så inneholder dette spillet noen små irriterende deler, som f.eks. at personene ikke beveger seg like riktig (bestandig) som jeg prøver å få dem til å gjøre og at noen ganger kan dialogene ikke høres så «realistiske ute», men allikevel mener jeg at disse små tingene ikke skader selve spillet fra å oppnå en god karakter.


Helhetlig karakter: 10/10

Samlet karakter: 10/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10