Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Dragon's Dogma

Dragon's Dogma - Hold kjeft, hold kjeft, HOLD KJEFT!

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe som helst, og har ingen verdi for ham selv eller anmeldelsen i sin helhet på lik linje med alle karakterer mellom 1 til 10.

Hvis spillverdenen var en klassefest for Dungeons and Dragons fans på ungdomsskolen ville Dragon's Dogma fått mest oppmerksomhet - fordi de hadde mage til å blåse av hele fruktpunsj og mjød-budsjettet på et gnålete j-rock band til å lage stemningsmusikk. Jeg kødder ikke, det er det første du legger merke til når du starter spillet - En vanlig startskjerm, ikke uvanlig, med en pianomelodi i bakgrunnen. "Javel ja," tenker jeg og snur meg mot telefonen som mottok en tekstmelding. Fem sekunder går forbi og boom, gitarsolo, trommer og vokal. Noen prøver å nå gjennom til meg i The Matrix.

Jeg husker at det tok utrolig lang tid å begynne med Dragons Dogma da det først kom ut, mye fordi at i mai 2012 var jeg fortsatt opp til halsen i iron ingots for å levele opp blacksmithing i Skyrim, og ikke faen om noen skulle ta meg ut av det. I tillegg hadde skolen nettopp sendt brev om at jeg sto i fare for å bli kastet ut dersom jeg ikke sluttet å skrike "fireball" til den brannskadde gutten i klassen.

Dragon's Dogma minner noe om Shadow of the Colossus som jeg ikke har rørt på evigheter, og gud vet hvorfor. Jeg husker jeg koste meg enormt med det, og følte meg oppriktig bedriten når en av titanene gikk i bakken, som om jeg hadde utryddet en rase albinoneshorn. Dette spillet gir meg derimot ikke den følelsen, men jeg kan ikke fornekte at å klatre opp halsen på en hydra, knapt en time inn i spillet vel og merke, for å hakke hodet av det gir meg en kilende kjensla i pungen.

Jeg vil tro at spillet får noen plusspoeng i universet for å være politisk korrekt nok til å anerkjenne at det også finnes feite kvinnelige dvergsuperhelter, da du kan velge hva slags kroppsbygning du ønsker når du skaper din egen karakter. Dette påvirker ikke spillopplevelsen i så stor grad, men det finnes skattekister rundt omkring som kun kan nås hvis du har bygningen til en standard JRPG-tenåring. Her velger du også hva slags class du spiller, som du senere kan bygge på mer spesifikt. Hvis du velger å være en fighter type, kan du senere velge å være en mystic knight eller warrior.

Det som imidlertid skiller spillet mest ut blant andre fantasy-titler er Pawn mekanikken. Et slags digitalt halliksystem hvor du først designer din egen personlige lille følgesvenn, og deretter er privilegert nok til å ta med to andre fra det uendelige onlineuniversets arsenal. Etter hvert som jeg har blitt kjent med spillet og vet hva slags lag balanse jeg liker, vet jeg nøyaktig hva jeg ser etter. Dette oppmuntrer også til at din pawn skal være så optimal i bruk som overhodet mulig, for når du ikke spiller blir din pawn sendt ut i det sorte intet av enere og nullere for å gå på eventyr og irritere noen andre stakkarer der ute med arbitrære observasjoner som virkelig tærer på tålmodigheten.

Pawns er nemlig noen kraftidioter, og slår meg som den type mennesker som ville ringt til 1881 for å få nummeret til 113 - Men vent! De er IKKE mennesker! Neida, Drugging Dads Ma er såpass storkar og påstår at å se ut som et menneske, høres ut som et menneske og å være like seksuelt ambivalent ved å kle seg i lårhøye lærstøvler og skjørt som et menneske IKKE faller under den definisjonen, og bortforklarer hele greia med å referere til dem som en magisk rase med bla bla bla. Dette for meg virker som en unnskyldning for å ikke designe eller skrive flere karakterer og bakgrunnshistorier.

Mens vi allikevel er inne på temaet - Er det noe Dragon's Dogma virkelig ikke klarer, så er det historie, og da mener jeg ikke at det er mangel på en, eller at de har skrevet den dårlig, men det virker rett og slett som om det ikke var et forsøk. Ingen, og da mener jeg INGEN karakterer får en slags oppbygning eller kurve, de er gørr kjedelige når du begynner og du kan vedde det vakre headsettet ditt på at de er det når du er ferdig, for ikke å snakke om hvordan spillet tester skjebnens grenser ved å friste med new game plus.

Plottet kan kun beskrives som en adjektivfortelling man fikk på barneskolen, som jeg antar utviklerene tok vare på, og jeg vil tro det ser omtrent slik ut.

" Du er _________, som bor i den fredelige byen _______. Men en dag kom den fryktelige _______ og _______. Du må nå på et eventyr for å ________ og ________."

Så la meg ta meg friheten i å fylle ut tomrommene for deg.

Du er Mikkel Anti som bor i den fredelige byen Hvilkensomhelst. Men dag kom den fryktelige Dragen og Stjal Alt Syltetøyet. Du må nå på et eventyr for å Finne Det Stjålne Syltetøyet og Redde Dagen Med Rista Brødskive.

Faktisk så er dragen en ganske pragmatisk og karismatisk skikkelse, en poet av et slag, med en destruktiv agenda jeg ikke helt klarer å pakke hodet mitt rundt, og heller ikke føler meg noe særlig investert i å bry meg om. Han er derimot veldig fengslende å høre på, og det er trasig at han får så lite tid på skjermen når han faktisk er interessant i forskjell til de andre sinkene som ikke gjør annet enn å beundre den lange tråden av sikkel mellom kjeften og tutekoppen sin. Alt dragen gjør kommer du akkurat sent nok til å gjøre noe med, og spillet dingler en gulrot foran trynet ditt og får deg til å springe etter den.

Det er nok av ting som gjør spillet usmakelig, men mest av alt er kanskje dialogen, nærmere bestemt språket. Det er en fin linje mellom å være tro mot sjangeren og tidsepoken man emulerer, og å være en pretensiøs mariusgenser-kledd kaffe machiatto hipster kødd med røde chinos som plutselig bestemte seg for å opplyse deg om hvor undervurdert U2 er. Måten hver eneste karakter i spillet ordlegger seg på er rett og slett helt fremmedgjørende og pompøst, til det punktet at det ikke føles som om jeg forstår noe som helst med mindre det er lyden av et tordenklapp som treffer en kimære i lårhalsen.

Spillet sender deg på oppdrag over et enormt kontinent, som irriterende nok er tømt for fast travel muligheter, og hvis oppdraget ditt er å drepe noen på andre siden av jorda har vedkommende sikkert dødd av naturlige årsaker lenge før du kom dit. Dette hadde kanskje ikke gjort meg særlig skuffet fra et episk eventyrs perspektiv, men når jeg er nødt å dele opplevelsen med tre babblende idioter som like gjerne kunne blitt i Tangerudbakken, blir alt mye mindre tolerabelt. Denne gjengen holder bokstavelig talt aldri kjeft, og det får være grenser på hvor mange vilkårlige observasjoner du må være utsatt for før du bestemmer deg for at en skilsmisse ved sverdeggen er den eneste voksne måten å håndtere dette på.

Hva slags monster du møter på avhenger av døgnets tidspunkt og hvor på kartet du er, og det er et stort galleri av avskum og monstre å denge. Dragon's Dogma føles litt mer særpreget når den bekmørke natta kommer og du er tvunget til å bruke lykta for å se området rundt deg, og det kommer virkelig ut av skallet i hvordan slåsskampene utfolder seg. Som ved mange fantasytitler er det alltid mer spektakulært å være en trollmann. Et sverdhugg fra en komplisert vinkel kommer alltid til å bli trumfet av tordenstormer og istentakler.

Dragon's Dogma er en stødig fantasy utgivelse som heldigvis har vett nok til å styre unna alle stereotypene sjangeren ironisk nok ikke klarer å riste av seg. Hadde språket vært mindre pretensiøst, historien vært et snev engasjerende og karakterene ikke vært lovlig tilbakestående, hadde dette vært noe å ringe hjem om. Jeg vet ikke hvorfor dette fortsatt er en greie hos noen utviklere, men jeg kommer aldri til å forstå eller være i stand til å få hodet mitt rundt hvorfor jeg skal finne meg i å kun ha EN eneste save fil. Det er nok av minuspoeng her, og noen fine pluss. Men, hvis du kjenner meg og hvordan tall funker i mitt hode vet du at det ikke spiller noen rolle, når jeg uansett kommer å oppsummere spillet med noe så vakkert som:

Dragons Dogma får syfilis etter en heftig og gråtkvalt natt i armene til Bono/10.

Samlet karakter: 5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10