Assassin's Creed II

Assassins Creed 2 - Hva dine evner til å knuse et vindu med en Xbox-kontroll sier om deg.

I nok et desperat forsøk på komisk gull skriver jeg hva jeg i min krystallkule spår å være en lang tirade om det metafysiske spranget mellom å beundre en blomst og å salte jorda slik at ingenting kan gro der lengre. Det er mitt vage håp som grenser på syk fantasi og vrangforestillinger at noen skal betale meg for dette en dag, men enn så lenge lever man på Yum Yum-nudler og et ustoppelig hat mot NRK som for lengst burde ha endt i hjertestans og vegetativ tilstand, pleid og vasket av ufaglærte miljøarbeidere og assistenter i et slitent helseforetak.

Det er noe spesielt med denne serien som stadig vekk får meg til å tenke; "Åh, hva pokker. Vi prøver igjen" Jeg vet ikke om det er noe som kan sammenlignes med et voldelig ekteskap hvor jeg fortsetter å rasjonalisere Ubisofts stadige fyllekuler hvor de banker meg fra sans og samling og centimeter fra grensen mellom liv og død. Noe skjer med meg hver gang et Assassins Creed spill kommer ut; Jeg blir betatt av hvordan fortid og nåtid er flettet sammen så sømløst, hvordan den italienske renessansen og de amerikanske kolonitidene har formet det vi sitter med nå. Men hver gang jeg blir dratt ut av Animus'en kjenner jeg at jeg kaster opp i kjeften min, for nå er jeg igjen nødt å lide meg gjennom et drittkjedelig parti med de endimensjonelle karakterene i nåtiden.Det er kjedelige Desmond, utålelige Shaun, stereotypisk stoner Rebecca og plottfunksjonen Lucy. Det er rett og slett skjebnen til denne måten å skrive en historie på, og det er at den delen man vier mest tid til er den man uungåelig blir mest knyttet til. Jeg er uendelig mer interessert i Altaïr, Ezio og Connor enn jeg noensinne i mitt liv kommer til å være i Desmond, som for øvrig kan dra rett til helvete.

Ezio er en karakter jeg kan bry meg om, og det er en tydelig karaktervekst jeg kan sette pris på fra start til slutt, selv om jeg aldri i mitt liv kommer til å forstå hvordan en topptrent snikmorderhunk får juling av en tjukk pave. Spoiler alert, forresten, men dette spillet har vært ute lenge nå så ingenting er ødelagt. Jesus dør i slutten av bibelen, Darth Vader er faren til Han Solo og du er adoptert. Jeg har litt lyst å lære meg italiensk merker jeg, når jeg hører stemmeskuespillerens uttale. Jeg liker virkelig prestasjonen. Den er sjarmerende og jeg føler for å ta på meg noe pent og kanskje ta et par drinker med han.

Assassins Creed 2 gir oss mer av alt som burde vært tilstede i det første, noe jeg føler var en del av den slu slagplanen deres hele tiden. Det første slo relativt godt an, men tjente ikke mer enn en bronsemedalje hos meg på sitt beste. Men kontrollen klarer dere faen meg ikke å fikse på. Det er snakk om å kunne føle at man er i kontroll, ikke på bare et filosofisk og åndelig nivå, men også fysisk. Jeg har enkelt og faen meg greit ikke telling på hvor mange ganger jeg har vært nødt å smelle kontrollen i bordet, slå av det helvetes drittspillet, ta meg ganske så faens godt i sammen og så prøve på nytt igjen. "Full synchronization" meg rett i ræva. Men her igjen skjer det noe. Av grunner jeg ikke helt forstår vil jeg virkelig prøve å score 100% på alle oppdragene. Gjøre alt en ekte snikmorder gjør, men utfordringen ligger ikke i oppdragene, som sett utenfra er faktisk ganske enkle. Utfordringen ligger i å lure spillet selv til å danse med deg, når det ikke har føtter å stå på. Det er som å kaste noen ut av en rullestol. Jeg vil virkelig kunne, men jeg kan ikke.

Kontroll er nøkkelordet her. Jeg skrev nylig til Ubisoft direkte, og de har hittil unnlatt å svare meg. Sikkert fordi de er travelt opptatt med å bortforklare den gloriøse glitchfesten som er Assassins Creed: Syndicate, som jeg ikke har prøvd. Det er rett og slett ikke et poeng i å investere penger i et konsollmarked som prøver så hardt de kan å være PC når de overhodet ikke er det, for ikke å nevne det snevre spillbiblioteket, men jeg fraviker poenget. Jeg klarer enkelt og greit ikke ha kontroll på Ezio når han skal bestige de nydelige bygningene i Venezia. Hvert eneste plottpunkt jeg prøver å innleve meg i blir jeg med en gang dratt rett ut av igjen etter nakkeskinnet, og kastet rett i et glassbord hvor jeg får beskjed om at jeg ikke duger og at jeg ser penere ut blant glasskår og syngende gatemusikanter.. Hvor var jeg igjen?

Det er et veldig forvirrende forhold vi har, Ubisoft. På den ene siden gir du meg en vakker kjole, pene sko og et par vakre diamant øredobber før du tar alt det ifra meg og knuser en flaske i ansiktet mitt mens du messer noen utvannede Heath Ledgers Joker sitater. Hva faen er det du vil med meg, Ubisoft? Kan du svare meg på meldingene mine? Hvor er du? Ta telefonen! Jeg orker ikke hente deg i fyllearresten en gang til. Kan dere med ett ord beskrive kontrollene i Assassins Creed spillene? Jeg klarer det hvertfall ikke. Noen dager hater jeg spill.

Assassins Creed 2 får en regning på 600 kroner for en ny kontroll/10