Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Mount & Blade: Warband

Mount and Blade: Warband - Tilskuer i en orgie; Veldig morsomt.

Jeg husker jeg gløtta over coveret på dette spillet på en Gamestop forretning for noen år tilbake. Spill. Med cover, hahahaha. OG CD-PLATER! Det var tider det. Jeg ble hvertfall øyeblikkelig fengslet over hva spillet lovte meg. "Kommander din egen hærskare og led dem til kamp i tredjeperson" skrek det, fra trappa utenfor samvirkelaget hvor jeg og Kari Bremnes ofte tok en kaffe og diskuterte hekling og veving. Sannheten er at jeg ble faktisk veldig overrasket.

La oss få en ting ut av veien. Spillet ser litt ræva ut. Kameravinkelen i forhold til din karakter, er også ganske ræva, og hver eneste skikkelse du møter er utrolig endimensjonelle. Men det er... bra rævva, skjønner du? Det er et prakteksemplar på at god grafikk ikke betyr et bedre spill, og at visse essensielle ting kan stinke noe utrolig før du faktisk gir avkall på hele greia. Storyen er... jeg vet ikke. Storyen er helt opp til deg å definere ut i fra de få valgmulighetene du får i det du skaper karakteren din. Dette kan være en av to ting, og det er latskap fra utviklerens side uten sidestykke, eller en mulighet for deg å projisere dine usikkerheter, et eventyr og plot over på et spill. Det kommer helt an på hvordan du ser på ølglasset; Halvfullt eller på tide med en ny en.

Men det er helt utrolig hvor avhengighetsskapende dette spillet er. Det er samme greia som... heroin, eller Candy Crush for de som styrer unna sånt. Jeg har spilt dette av og på i bortimot fem år, og har egentlig aldri gått høyere enn Warband, da dette har mange utvidelser, og prinsippet er nøyaktig det samme uansett. Pluss minus ett århundre og andre våpen.

Mount and Blade er et Open world strategi/krigsspill og et slags visuelt teksteventyr. Jeg vet egentlig ikke hva det betyr. Du kan si det samme om Final Fantasy VII når jeg tenker meg om. Det er vel også kanskje det nærmeste man kommer en plyndre-voldtekstsimulator uten å fornærme noen slik Hatred gjorde. Stemmeskuespill finnes ikke, bortsett fra noen helt bestialske skrik og stønn som kommer frem i kampsituasjoner. Det er også utrolig gjennomsiktig hvor amatørmessig mye av dette er, og jeg syns oppriktig det er en del av sjarmen. Skrifttypen som brukes i hele spillet er hentet rett fra Cooltext.com, det er jeg bombesikker på.

Det er mye logikk her jeg ikke helt klarer å begripe. Når jeg er i ferd med å erobre en borg eller en by, er jeg enten nødt å bygge en trapp eller et tårn for å kunne komme opp muren, men det er så latterlig hvordan en borg med hundrevis av bueskyttere har latt meg komme nær nok til å sette stigen der, og enda mer latterlig er at den ikke er blitt sparket bort, noe som sier meg at alle mine fiender er deprimerte og vil dø. Det, og fienden trener ikke opp soldater i det hele tatt, bare en drøss med jævla passiv aggressive bønder. De tøffeste soldatene derimot, finner du i hærskaren til kongen, khanen eller sultanen til rivaliserende land.

Det kan bli veldig lett til tider, når du finner ut hva slags kombinasjon av soldater gjør best nytte for seg i kamp. Selv hadde jeg flere snes av Swadian Knights som er tungt bevæpnede og godt utrustede riddere som krever en iherdig innsats for å drepe, etterfulgt av Nord Huscarls som bare driter inni hjertet ditt. Avsluttet av en herlig blanding av nye landsmenn som Rhodok Sharpshooters og Khergit Horse Archers. Jeg er uovervinnelig. Jeg trenger knapt å delta i noen slåsskamper, men heller stå på haugen og kikke ned på alle bøndene får trynet kraftig ommøblert av ei øks. Jeg er tilskuer i en orgie, og det er utrolig morsomt.

En annen ting, og dette oppdaget jeg vet et uhell da jeg prøvde å finne ut av hotkeys for å bedre kommandere troppene mine på slagmarken(løgn), er at juksekoder er helt utrolig lette å finne ut av. Ctrl + H og du har fullt liv igjen. Bare du. Igjen, irrelevant og et uhell, men vær på vakt. Det er også en multiplayer-funksjon som er langt mer brutal og vanskeligere enn spillet i seg selv. Du vet du er patetisk når du har fått rundjuling for hundrede gang og prøver å bruke juksekoden du definitivt oppdaget ved et uhell for å oppnå seier og gi mennene dine et håp om at de kommer hjem til familiene sine en dag, i stedet for ende opp i en krukke over peishylla. Noen ganger vil jeg også vinne.

Igjen, storyen er helt hva du selv vil at den skal være. Enten kan du sverge ed til en av de fem-seks faksjonene og slåss for dem, eller du kan minimere dine overlevelsessjanser gjennom overtro fordi psykologen sa at du var spesiell og unik, og danne ditt eget rike på egenhånd, som for øvrig, er jævlig vanskelig å håndtere. Det er faktisk noe helt annet når du stasjonerer soldatene dine i en borg, og etterlater dem der enn når de er med deg i kamp. For eksempel, jeg møtte på noen desertører(pussies), tre-fire stykker, og jeg bestemte meg for at dette trenger ikke jeg blande meg opp i og valgte å sende soldatene mine inn for å ta seg av dem, og hva endte jeg opp med? Joda, de kukskallene drepte ikke mindre enn ti av ridderne mine, og når du har opparbeidet deg et helvetes bra renome og et skikkelig følge av beinharde birkebeiner-wannabees, da er det jævlig fornedrende å få halvparten av gjengen din likvidert av noen ryggløse mammadalter. Samme kan det være, jeg raida landsbyen deres og drepte hele familien deres(angivelig) for å gjøre bot på det, noe en av mine følgesvenner fant problemer med fra et moralsk og etisk ståsted. "Det er bare en måte å håndtere dette på!" sa jeg, i en nokså klisjèaktig 50-talls NRK stemme. Jeg tok alle våpnene, rustningen og pengene hans og dumpet han midt i ørkenen. Fuck that guy. Det er godt å få være herre over egen skjebne for en gangs skyld.

Mount and Blade er forbausende dypt, spesielt i forhold til hvordan du skreddersyr din karakter. I ren RPG-mundur setter legger du til poeng til forskjellige styrker du har, f.eks Strength, agility, intelligence charisma, og alt dette påvirker alle poengene du har til overs for å øke dine andre evner, training, tactics og så videre. Dybden ligger ikke bare i dette, men i mengden måter du former og skaper et kongerrike på da det ikke er mangel på hvordan du skal gå frem for å gjøre dette.

Og vet du hva det beste av alt er? Det lille jeg har beskrevet er ikke en tredjedel av spillet en gang. Det er et utrolig massivt, og jeg kan sitte i dagesvis med det. Du kan utbygge landsbyer og borger for å huse mer fanger og gi et større lønnsutbytte når tiden kommer for at de bondeknølene skal betale skatt, samt gå inn i allianser med rivaliserende hertuger og høvdinger for å delta i et mer intrikat politisk spill enn det jeg noensinne i mitt liv kunne brydd meg om.

I disse dager henger jeg med noen vikinger, og er travelt opptatt med folkemord og plyndring av alle mindreverdige som ikke kan brødfø seg selv, og hele jævla kartet har bare blå skrift fordi jeg har tatt over så mange steder. Jeg har til og med en kone i spillet, til min forbauselse. Jeg visste ikke at det gikk an. Hun har jeg ikke sett på noen måneder når jeg tenker meg om. Liker ikke svigerbroren min. Maser så jævlig mye om at mora mi har hår på brøstet og jeg vil virkelig kline til fyren men da blir det jo faen meg bare klankriger og uoverenstemmelser og det siste jeg vil er å bringe skam over familien. Kanskje jeg burde prate mer med henne. Liker ikke trynet på den midtøstiske fyren som tråkker rundt i slottet mitt og er så fastlåst på å tømme kammerpotta vår.

En absolutt klassiker som du definitivt burde prøve dersom du ikke har fått puter sydd under armene av den nye generasjonen konsoller og grafiske muligheter.

Mount and Blade: Warband får.. en negativ HIV-prøve/10.

Samlet karakter: 7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10