Mass Effect: Andromeda

Til tross for en meget omdiskutert slutt er det ikke tvil om at Mass Effect-trilogien er en av spillindustriens mest anerkjente serier, så Bioware la virkelig en tung last på skuldrene da de avslørte Mass Effect: Andromeda. I tillegg var dette starten på noe helt nytt, og dermed økte forventningene til et nytt, fascinerende univers og spennende mekanikker. Det er akkurat disse forventningene som nok vil bestemme hva du føler om dette nye eventyret.

Historien skal jeg selvsagt ikke skrive detaljert om siden dette er et meget viktig aspekt av de fleste Bioware-spill. Det eneste jeg skal si at er at denne historien er et nytt kvalitetsprodukt fra det talentfulle studioet, selv om det ikke måler seg helt med den originale trilogien i mine øyne. Ryder-tvillingene har en god del mer personlighet enn Shepard hadde, noe som virkelig gjør det lettere å få et forhold til dem. Mange av de andre figurene i spillet er også minneverdige, men noen av dem føles en smule endimensjonale. Markedsføringen av spillet har fremhevet at det finnes over tusen "unike figurer" i spillet, noe jeg frykter har gått på bekostning av kvalitet denne gangen. Enkelte av figurene føles som klisjeer, og da blir det vanskelig å bry seg om dem.

Heldigvis gjør Bioware en god jobb med å introdusere nye fiender, og da særlig hovedantagonisten. Personlig fikk jeg raskt tanker tilbake til The Illusive Man med at denne også byr på mye mystikk og overraskelser. Å blande disse intrigene sammen med det grunnleggende oppdraget om å utforske Andromeda, gir en god følelse av dynamikk.

Dårlig oppbygging og redigering ødelegger noe av opplevelsen. Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å oppleve hvordan det er å utforske nye plasser før fiendene blir introdusert. Å introdusere dem så tidlig gjør at mye av mystikken forsvinner, samtidig som det ødelegger for rytmen i historien. Det virker også som om Bioware har hatt det litt travelt, for enkelte dialoger kuttes altfor tidlig, og noen scener får ikke nok tid til å virkelig tydeliggjøre hvor viktige de er. Redigeringen føles som hastverksarbeid, noe jeg ikke har bemerket meg nevneverdig i et Bioware-spill før.

Når det kommer til det grunnleggende gameplayet, vet Mass Effect-fans i stor grad hva Andromeda har å by på. Her snakker vi muligheten for å delta i lange samtaler med figurer ombord på skipet ditt eller hovedbasen, ta valg som kan få store konsekvenser, skuddvekslinger, og utforskning av nye områder. Alle har de dog blitt endret i ulik grad. Særlig kampsystemet og utforskningen har fått seg et løft.

Hvor man før måtte låse seg til en bestemt klasse med særegne styrker og svakheter, står man nå fritt til å velge de ferdighetene og egenskapene man vil gjennom hele spillet. Siden man raskt vil ende opp med veldig mange forskjellige ferdigheter på denne måten får man også mulighet til å veksle mellom ulike egenskapte figurkonfigurasjoner med noen enkle knappetrykk, noe som fungerer meget godt i praksis. Å raskt kunne gå fra å bruke en nærkampfokusert konfigurasjon med mulighet for å suse inn fienden, til å gå over til å gjøre seg usynlig og raskt lege seg gjør kampene mer intense. Nå trenger man ikke nødvendigvis å være så mye i dekning, men i stedet bruke akkurat den tilnærmingsmåten man vil. Dette blir enda bedre med den nye jetpacken. Selv om områdene man kjemper i fortsatt ikke er like åpne som enkelte andre spill, er det ikke lenger snakk om ekstremt lineære områder hvor man går fra dekning til dekning. Nå er det flere steder hvor man kan fly opp til for eksempel hustak for å overraske fienden eller bare komme seg vekk fra en farlig situasjon.

Dere som har spilt forgjengerne bør dog være forberedt på et gjensyn med noen andre seriens velkjente svakheter i kampsystemet. Selv på den nest høyeste vanskelighetsgraden er det veldig lett å manipulere de til tider dumme fiendene. Send en av hjelperne dine på den andre siden av fiendene, så har du flere sekunder til å fylle fienden med kuler eller krefter på. Da glemmer de helt hva dekning og taktiske bevegelser er. Titt og ofte har jeg vunnet kamper siden fienden har stått i et helt åpent område med ryggen mot meg. Kanskje er det til en viss grad smart taktikk av meg, men det er uten tvil også på grunn av dumme fiender (og til tider hjelpere).

Jetpacken og gjenkomsten av kjøretøy gjør også utforskningen mer interessant. Mange av områdene minner om de i Dragon Age: Inquisition med at de er veldig store, og byr på flere mindre steder å utforske. Dette gjør ikke bare at man har flere sideoppdrag å bryne seg på, men også kan finne flere ting å undersøke med den nye scanneren sin. Selve sideoppdragene er som regel delt opp i flere deler hvor man må komme seg fra A til B for å drepe fiender eller scanne noe, for så å dra tilbake til A. Der kan det så hende at situasjonen utvikler seg, og man må gjøre et nytt oppdrag som kan gi mer informasjon om figurer og plasser. Noen av disse inneholder også vanskelige valg som nok vil få mange til å stoppe opp for å tenke litt. Dette, sammen med noen oppdrag som introduserer elementer jeg ikke har sett i et Bioware-spill før, gjør mange av oppdragene spennende og varierte.

Man kan også scanne ting utenfor oppdrag, og vil ofte da få forskningspoeng som kan brukes til å lage nye våpen, rustninger, og modifiseringer. Disse poengene deles inn i tre kategorier avhengig av hva de er. Å scanne ukjent teknologi vil gi deg poeng som kan brukes til å lage utstyr basert på den teknologien, mens det å scanne menneskeskapte ting vil la deg skape ting som du til en viss grad kjenner fra før. Disse aspektene hjelper selvsagt til med å gjøre utforskningen mer spennende, men fremhever også at Bioware ikke akkurat lager det som kalles "sandkassespill". For som med Dragon Age føles det hele litt begrenset og ensformig. Å kjøre rundt i de samme tomme områdene gang på gang mens fiender respawner lynraskt i områder du har vært i blir fort litt kjedelig. Når figurene du er sammen med i tillegg gjentar de samme dialogene (til og med ber deg gjøre ting du allerede har gjort om og om igjen), føles det som om Bioware har satset på kvantitet fremfor kvalitet.

Dette er utrolig synd, for enkelte av planetene har områder som er meget interessante å utforske og veldig pene å se på. Variasjonen sånn sett er meget bra. Jeg glemte aldri hvor jeg var siden hver planet føltes unik. Det samme gjelder de nye rasene. Alle har de ulike kulturer og personligheter. Er du en av dem som liker å lære om nye skapninger, har du altså nok av opplevelser og lesestoff foran deg.

Utenom utforskningen av planeter har du også nok av ting å finne på. Du kan utvikle nye våpen med forskningspoengene dine, lese veldig dyptgående fakta om alt som finnes i Mass Effect-universet, flørte og kose med andre figurer, sende Strike Teams ut på oppdrag, og en del andre ting. Strike Teams handler i stor grad om å tilegne seg ressurser med å enten sende datakontrollerte figurer ut på oppdrag eller prøve dem selv i flerspillerdelen. Hvert oppdrag har ulike beskrivelser og vanskelighetsgrader som det er lurt å lese før du velger hvilken gruppe du setter til oppgaven. Om en gruppe lykkes i å fullføre et oppdrag vil de nemlig kunne tilegne seg en ferdighet som vil øke sannsynligheten for å lykkes i andre typer oppdrag. Om du for eksempel ønsker å ta et oppdrag hvor gruppen vil utsettes for radioaktivitet lønner det seg å velge en gruppe som tåler slikt bedre. Velger du en gruppe som ikke gjør det vil sjansen for å mislykkes øke betraktelig. Lykkes du vil du derimot kunne få både penger, ressurser, og lootbokser. Det lønner seg derfor å ta de vanskeligste oppdragene selv.

Kampsystemet kommer nemlig virkelig til rette i spillets flerspillerdel. Som i Mass Effect 3 er det her snakk om å drepe bølger av fiender, men det nye fokuset på variasjon og bevegelighet tar det hele til et nytt nivå. De nye kartene gir større rom for å utfolde seg på ulike måter, og det faller derfor ikke i den samme fellen som forrige gang hvor man ofte bare var tett samlet, og brukte de samme kreftene. Liker du "Horde"-moduser vil nok denne underholde deg en god del timer. Her slipper du også en god del av spillets største svakheter.

For som mange av dere sikkert har sett lider spillet av en god del tekniske svakheter og problemer. Foruten de overnevnte kuttingene av dialoger, sliter spillet også med dårlige animasjoner, bildeoppdatering, bildeoppløsning, og ødeleggende teksturinnlastninger. La meg starte med førstnevnte. Jeg har alltid ment at animasjonene aldri har vært gode i Mass Effect, så tolererte du trilogien vil du tåle dette også. Her snakker vi om livløse figurer som ikke har øyekontakt, merkelige ansiktsreaksjoner, stive kroppsbevegelser, og andre ting vi har sett i de fleste Bioware-spill. Det samme kan sies om mine erfaringer med de andre elementene. Om du kjører inn i et nytt område med Nomaden eller går foran en dør vil du ofte merke av spillet nærmest fryses mens det laster inn det nye området. Slik ødelegges selvsagt en god del av innlevelsen og flyten i spillet, noe som bare forsterkes av en ujevn bildeoppdatering og bildeoppløsning. Playstation 4-utgaven jeg spiller lider av en bildeoppdatering som med jevne mellomrom synker ned til tjuetallet, og en bildeoppløsning som helt klart justerer seg etter hva som skjer på skjermen. Det virker dessverre som om Biowares ønske om å skape et enormt univers har fått konsekvenser for det tekniske aspektet.

Mass Effect: Andromeda er det første Mass Effect-spillet i en ny serie på godt og vondt. Historien og figurene byr på noen minneverdige øyeblikk, men virker mer som en forsmak enn et komplett eventyr. Bioware skal ha skryt for å blande de rollespillbaserte kampene fra Mass Effect med etterfølgernes mer spenningsbaserte utgaver, for her ligger virkelig en stor del av spillets mest overraskende styrker. Å kunne tilpasse figuren sin akkurat slik man vil føles befriende, og gjør til en viss grad opp for at omgivelsene man kjemper i til tider er likt oppbygd. Samtidig skal de ha skryt for å atter en gang introdusere oss for et fascinerende univers med unike planeter og personligheter. Første gang man møter på noe nytt vil nok nysgjerrigheten vekkes, og gleden med nye oppdagelser og bekjentskaper komme tilbake.

Da er det bare så synd at disse opplevelsen etter hvert vil hemmes på grunn av dårlige designvalg og tekniske problemer. Bioware har nok hatt for store ambisjoner, og har gått for kvantitet fremfor kvalitet. Tekniske problemer som dårlige animasjoner, bildeoppdateringer og lignende bryter med innlevelsen. Ønsket om å bygge noe stort har gått for langt. Mange planeter består i hovedsak av uinteressante og repeterende omgivelser som føles som kunstig fyll. Jeg var villig til å overse slikt for ti år siden, men med dagens konkurrenter begynner det å virke som om Bioware henger etter. Ikke misforstå, Mass Effect: Andromeda er en spennende start på noe nytt, og jeg håper de får fortsette å bygge videre på det. Problemet er bare at det virker som om de har startet med helt blanke ark, uten å ha tatt til seg absolutt alle tilbakemeldingene fra fansen. Du vil nok like Andromeda hvis du forventer du mer et klassisk Mass Effect-spill. Om du derimot forventer forbedringer på alle områder bør du kanskje prøve demoen eller se litt mer av spillet først.