Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games

Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games

To ikoner og deres venner drar til London for å kjempe om ære, berømmelse og klistremerker. Vi har satt karakter på Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Spillets absolutte høydepunkt inntreffer allerede i åpningsvideoen. I raske klipp får jeg se mange ansikter fra Mario og Sonics respektive univers der de kjemper mot hverandre i en rekke actionfylte grener. Grafikken er skarp og fargerik, tempoet er høyt og jeg blir revet med. Stemningen blir satt umiddelbart, og jeg begynner å håpe at dette vil bli mye bedre enn det skuffende Mario & Sonic at the Olympic Winter Games fra et par år tilbake. Samtidig husker jeg at også Winter Games åpnet med en videosnutt som hevet forventningene mine til et nivå spillet ikke kunne levere.

En samling med minispill hvor selve minispillene må låses opp er en merkelig sykdom som har rammet mange spill de siste årene. Denne metoden for å forlenge spillopplevelsen er like dum som den er vanlig. I Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games kan man velge fritt mellom grenene allerede fra start. Dette burde vært en selvfølge, men jeg blir likevel takknemlig.

Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games

Foruten å velge mellom enkeltstående grener, finnes også spillmodusen London Party. Det er en skremmende ukonvensjonell tolkning av de olympiske lekene. Fire spillere løper rundt i Londons gater mens de konkurrerer om klistremerker for å fylle opp et kart. Når en spiller har fylt opp alle sine tomme ruter med klistremerker, er det denne spilleren som troner høyest på seierspallen. Det kan best sammenlignes med Mario Party.

Dette er en annonse:

I tillegg til de vanlige olympiske grenene, er Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games ispedd en rekke minispill som inkluderer å samle mynter, Lakitu-jakt og quiz. Personlig går jeg gjennom livet med abstinenser etter Mario Party. At et OL-spill tar et stort steg i retning den klassiske spillserien er bare positivt for meg, men det er nok ikke alle som vil være enige. Med et Mario Party-lignende konsept følger det også en god porsjon flaks på kjøpet.

Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games

Alle spill plasserer seg på en skala mellom to ytterpunkter - flaks og dyktighet. Jeg liker at sosiale familiespill inneholder en stor dose flaks. Det blir mer inkluderende selv om spillernes dyktighet ikke ligger på samme nivå. Men i London Party blir tilfeldighetene tatt til et helt nytt nivå, og selv jeg reagerer med å bli «blått skall i Mario Kart»-sint. I en lang omgang hvor en av spillerne (jeg) hadde ligget i tet hele veien, ble alt snudd opp ned på oppløpet. Det var ikke fordi en annen spiller hadde en god runde, men fordi et lite monster plutselig stjal mange av lederens (mine) klistremerker.

Minispillene og grenene er av ulik kvalitet. Jeg finner flere grener som fungerer veldig bra, hvor kontrollene er presise og konkurranseinstinktet hos meg og mine medspillere vokser. På sitt beste kan man ha det veldig gøy med Mario & Sonic, men på samme måte som i tidligere spill har de inkludert noen skikkelige nedturer.

Dette er en annonse:
Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games

Veldig få rendyrkede sportsspill har fenget meg gjennom årenes løp, og manglende interesse for sport generelt har sikkert bidratt. Mario har likevel vært en slags reddende engel. Sportsspill som streber etter realisme har fungert som sovemedisin for meg, men legg til noen heftige spesialangrep, noen tilfeldigheter, og en fantasifull arena så blir jeg interessert. Det forekommer faktisk fortsatt at jeg tar en runde Mario Strikers: Charged Football.

Når det kommer til OL-spill virker det ikke som om Mario klarer å få meg engasjert. Dette til tross for at alle grenene i kategorien «Dream events» beveger seg langt utenfor det som kan anses for å være OL-standarden. Jeg tror at kvaliteten blir svekket av at utviklerne skal inkludere så mange forskjellige grener. Mario Strikers: Charged Football er gøy fordi det er et helt spill fokusert på en skrudd variant av fotball.Fotball som gren i Mario & Sonic at the London 2012 Olympic Games er på langt nær like morsomt. Det fungerer og er nok til et par runder sammen med venner, men siden utviklerne tvinges til å ha så bredt fokus blir grenene kun utvannede versjoner av noe som pleiere å være mye bedre.

06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
Mange underholdende grener som er tilgjengelig fra start. Tidvis fengende og pent.
-
Perioder hvor tilfeldighetene utkonkurrer dyktighet. Frustrerende. Kvaliteten må lide på grunn av veldig mange grener.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content