Norsk
Gamereactor
artikler
Coffee Shop Tycoon

Magnaten, del to - Coffee Shop Tycoon

Tidligere i år bestemte Kristian seg for å undersøke pussige Tycoon-spill, som resulterte i karakteren "Bruno Lem." Nå er han tilbake, og det virker som kameraet er byttet ut med kaffetrakteren.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

I mars satt vi i Gamereactor oss ned med filmskaperen Bruno Lem, hvor det kom frem at han planla å slutte som filmskaper til fordel for andre jaktmarker. Denne beslutningen kom fortere enn antatt, og etter sin siste økonomiske flopp, "Ass Joke," flyttet han til Portland, Oregon. Her driver han angivelig sin egen kafé mens han forfatter sin selvbiografi, "Der jeg tenker er det alltid kølle," som vi har fått lov til å publisere et utdrag av for deres leserglede.

HQ
Coffee Shop Tycoon

Dette var en pussig overgang i livet mitt. Fra porno til kaffe. Krempaier til kremfløte. Gjærsopp til gjærbakst. En severdig vending fulgte den andre, mens jeg ble innført i lokalets
særegenheter av den tidligere eieren, som av grunner hinsides all fornuft var utkledd som Heisenberg, og omtalte seg selv som «Mr. Danger.» Man skulle ikke trodd at noe så uskyldig som å drive en kafé skulle være fast abonnement på depressive innfall, men her sto altså denne levende Breaking Bad-referansen og underviste meg på gebrokkent engelsk, samtidig som han pushet blåbærmuffins med entreprenørånden til en heroinlanger. Kanskje ikke så rart. Jeg var tross alt i de pretensiøses smertedigel, et sted så dypt i den ironiske vollgraven at de ikke så to ganger når de gikk forbi vinduet mitt og leste ordene «Café Brunøye.» Med mindre de var fra Minnesota selvsagt.

Coffee Shop TycoonCoffee Shop TycoonCoffee Shop Tycoon

At landet var delt på midten var jeg veldig klar over, men at økonomien var i så elendig forfatning var jeg ikke forberedt på. Her kunne jeg fint la prisen på en vanlig kaffekopp ligge på 800$ uten at noen blunket, mens brownies og småkaker gikk for lunkne 1300$. Det å se folk legge så enorme summer i så lite kunne gi meg små panikkanfall, men det er vel slik Japan opererer, hvor det sikkert punges ut 40.000 yen for en Snickers. Det tok lang tid før jeg kunne utvide menyen, mest fordi ethvert forsøk på å holde takten med moderniteten og ingrediensene den krever fort kunne koste meg en nyre, som om ingrediensene var fremstilt av elfenben og svarttjæreheroin. Ærlig talt, 36.000$ for å få pepperkaker på menyen? Hvor er jeg?

Dette er en annonse:

I begynnelsen gjorde jeg ingen intense forsøk på å pynte stedet, og det ble seende ut som en kebabsjappe i Oslo uten ambisjoner. Likevel strømmet kundene inn som flinke små droner i tur og orden, som fikk meg til å lure på om folk kom hit for å være ironisk. For moro skyld eksperimenterte jeg med møblementet, kastet hele inventaret ut hvis det ble for mange kunder, satt stoler på rekke langs hver sin vegg som et skoleball, skrudde av lyset, og likevel flommet de inn i mitt Brunøye. Etter en stund begynte de tomme veggene å plage meg, og siden ingen så ut til å bry seg nevneverdig om nøyaktig hva som hang på veggen, satt jeg bare det samme bildet av en hvit tiger opp i hele sjappa. Jeg ble også nektet å legge til rette for gratis internett og aircondition, i hvert fall det første året. Jeg lurer på om dette forbudet kan ha vært et tiltak fra «Mr. Danger,» som på sin sære måte må ha trodd at han var mentoren min, og at bekvemmeligheter var noe jeg måtte gjøre meg fortjent til. For en idiot.

Coffee Shop TycoonCoffee Shop TycoonCoffee Shop Tycoon

Min første ansatt var et særegent tilfelle med verdens hviteste navn. Wilbur. Fyren var rutinert som pokker, en arbeidshest uten like, som nektet å forlate sjappa og insisterte på at vi skulle ha døgnåpent, et ønske jeg etterkom, igjen, fordi han nektet å gå. Serviceinnstillingen var derimot et livløst tusenmetersblikk som ingen mengde med kursing fra min side kunne gjøre særlig med. Konfliktsky var han også. Folk stjal fra kassa vår hele tiden, rett foran trynet på både ham og allmennheten. Jeg skulle veldig gjerne visst hva slags passord som måtte til for å gjøre Wilbur om til Jason Bourne, så jeg kunne sett ham demontere kaffetrakteren med trynet til tjuvradden. Jeg lurer på hvordan det går med han i dag.

Etter flere tiår som pornograf har jeg blitt erfaren med kritikk. Oftest betraktninger om scenens troverdighet skrevet med en hånd over internett. Her var det derimot andre tilstander. Jeg vet ikke om det er en kulturell greie, men i Norge var det aldri et problem å vente fem minutter på at kaffen skulle traktes ferdig. Portland derimot, befinner seg i bane rundt et sort hull som forvrenger tidsoppfatningen, som er den eneste forklaringen jeg kan komme på hvorfor kundene øyeblikkelig snur på hælen dersom kaffen ikke er klar. De mest ubegripelige tilfellene var byens gamle penger, eldre herremenn utkledd som monopolmannen, bevæpnet med sitt eget unike skåringssystem som klarer å få 9/10 til å høres rævva ut. Minner meg om en viss ''spillkritiker'' fra gamlelandet.

Dette er en annonse:
Coffee Shop Tycoon

Det var veldig vanskelig å bli blakk, og muligheten for å tjene litt ekstra var alltid tilstede. Hvis det ikke var lovprisende pressedekning, reklame, bipolare anmeldelser eller Wilburs kaffemesterskap, kunne produksjonsselskap spørre om tillatelse til å filme tv-serier hos oss. Vi ble godt betalt for dette, men jeg så aldri et eneste kameracrew.

Etter tre år begynte sjappa å drive seg selv. Jeg ansatte en servitrise for å avlaste Wilbur, som nå hadde ansvaret for mitt arbeid - bestilling av varer og kassering av utgått materiale. Jeg åpnet to nye butikker i byen, noe jeg i senere tid angrer på. Ikke fordi jeg ikke tjente på det, men fordi det resulterte i mer kvalitetstid med Mr. Danger. Plutselig hadde vi et hovedkontor, og omvisningen ble gjort av Mr. Danger, som må ha vært et par ritalin og espressoer inn i dagen etter munndiareen å dømme. Herfra hadde jeg en egen personalavdeling, som da sto ansvarlig for kjøring av lønn. Dette foregikk allerede uten problemer, så hvordan Mr. Danger fikk det for seg at dette var nødvendig, aner jeg ikke.

Coffee Shop Tycoon

Jeg hadde også tilgang til en «smakslab,» hvor jeg kunne eksperimentere frem ulike drikkevarer, og deretter teste disse ut på tre stereotyper i en fokusgruppe, for å se hvem jeg ville at drikken skulle slå an hos. Dette var mer gjetning enn vitenskap, og noe jeg ikke hadde holdt på med hittil i karrieren. Etter et par spenstige forsøk lot jeg dette ligge. Fra mitt eget kontor gjorde Mr. Danger meg oppmerksom på at herfra kunne jeg søke om lån fra banken dersom økonomien skulle skrente. Nå hadde driften hittil nesten bare vært inntekter, så hvordan dette skulle anses å være nødvendig vet ikke jeg, men tanken begynte å slå rot.

Coffee Shop TycoonCoffee Shop TycoonCoffee Shop Tycoon

Uten særlig mye mer interessant å jobbe etter, var det ikke stort mer å gjøre bortsett fra å stikke innom butikkene og se på at andre jobbet. Når det ble kjedelig var det tilbake til kontoret for å høre klokken tikke. Alene i stirrende eksistensiell skrekk. Kjedsomheten ble for mye, og det var like før jeg ga etter for et lån slik at jeg hadde noe å jobbe etter. Et liv uten gjeld er kanskje alles ønskedrøm, men det sier jeg deg, din naive tosk. Gjeld ER livet! Det var på tide å gi seg, fant jeg ut. Stafettpinnen måtte videre, og det var bare en jeg kunne se for meg som var egnet for ansvaret, til tross for et manglende sjelsliv. Jeg cashet ut alt jeg kunne og overlot ansvaret for Brunøyet til Wilbur. Han tok nyhetene, som alt annet i livet, inkludert nyheten om farskap fra sin servitrisekollega, med grusom ro. Jeg skulle gjerne hatt mer penger å gå på, men er det noe jeg alltid har hatet så er det kjedsomhet. Dessuten var studiesøknaden innvilget, og etter endt skolegang kunne jeg forhåpentlig ta del i det mest møysommelige av sjeleknusende detaljarbeid før pensjonen. Spillutvikling.

Relaterte tekster



Loading next content