Vi befinner oss i byen Lost Heaven i de harde 30-åra, og hovedpersonen Tommy Angelo har et møte med en som vil hjelpe han med vitnebeskyttelse om han forteller sannheten om mafiabossen Don Salieri og hans familie. Gjennom denne bekjennelsen får vi kjennskap til hvordan tilfeldighetene gjorde at han, en ærlig og redelig taxi-sjåfør, endte opp som en hardbarket gangster. Tommy utleverer viktige hendelser fra sine år i mafiaen, og første episode begynner 8 år tilbake i tid. Det er disse tilbakeblikkene vi skal spille.
Lykkelig over å ha en jobb midt i depresjonstiden, stormer en dag to medlemmer av Salieri-familien inn i taxi'n hans, og han må hjelpe dem med å riste av seg forfølgerne. Dette resulterer i at han noen dager senere blir overfalt, og får taxien og dermed også levebrødet sitt smadret. Han må søke tilflukt hos Salieri's, og de er mer enn villige til å hjelpe han. En tjeneste av denne kaliberen må selvfølgelig gjengjeldes, og siden han ikke lenger har fast arbeid, kan han likegodt gjøre noen ærend for Don. Helt i starten får han relativt harmløse oppdrag, som å være sjåfør, rappe biler eller hente beskyttelsespenger. Det tar ikke lang tid før han blir ærklært som fullverdig medlem av familien, og oppdragene hans er ikke lenger så uskyldige. Det er alt fra å følge damer hjem til døren, til å knerte horder av andre gangstere. I ett av oppdragene er målet å vinne et bilrace. Dette bilracet var et mareritt uten sidestykke og en av de tøffeste utfordringene i PC-spillet. I PS2 utgaven er den litt snillere, for du velger selv vanskelighetsgraden ved startstreken.
Tommy forteller sin historie og vi er med å utfører oppdragene. Spillet forteller historien på en usedvanlig god og filmatisk måte, og interessen for utviklingen i Tommy’s liv er helt uunngåelig. De har fått til en skikkelig 30-tallsstemning i byen med gamle biler som humper seg over trikkeskinner på brolagte gater, og tidsriktig bakgrunnsmusikk med bl.a. Django Reinhardt og The Mills Brothers. Lyd er viktig i spill, og det fungerer helt utmerket i Mafia. Bylarmen er troverdig, og dialogene er godt fremført.
I 1930 var bilene en smule annerledes enn i dag, og det merkes. De går ikke fort, er tunge i oppoverbakker og har en tendens til å velte i vågale stunts. For å unngå klammeri med lovens lange arm, bør fartsgrensen på 60 km/t holdes, noe som egentlig ikke er så vanskelig med bilene fra den tiden. Kollisjon med andre biler og påkjørsler av uskyldige fotgjengere er heller ikke spesielt populært. Hvis politiet oppdager overtredelsen, kan man stoppe for å betale en bot, eller man kan prøve å flykte. Det hender det går bra, men det kan også ende opp med arrestasjon og game over.
Mafia er et lineært spill, og man kan ikke hoppe over til et nytt oppdrag om man står fast ved et annet. Det er ofte og lang loading, og en hard oppgave som ikke lar seg utføre ved første forsøk, gir mye loadetid. For de som vil gjøre noe annet enn å bare følge oppdrag, kan spillet by på både Free Ride og Race modus. I Free Ride kjører du fritt rundt i byen uten forpliktelser og uten å bekymre deg om politiet.
Spillet kom først ut som PC spill, og grafikken er dessverre ikke helt den samme i PS2 versjonen. Det er slitsomme kameraføringer, og Tommy er vanskelig å håndtere i nærkamp. Noen ganger er det som om karakterene detter gjennom grafikken, og når han stilles i siktemodus, blafrer det fram og tilbake som om kameraet prøver å trenge seg forbi figuren. Siktingen i seg selv er også vanskelig, selv om Aim Sensitivity stilles til null i options.
Det er lett å kjefte og bli irritert hvis man først har spilt Mafia på PC, men man må ikke glemme at en PS2 ikke har samme kapasitet som en PC. Likevel virker det jo litt slapt å ikke kunne levere noe bedre en dette. Tross den ikke helt perfekte grafikken og den vanskelige kameravinklingen er dette et fornøyelig og flott spill. Det er mange timer med god mafia-action, og historien er flettet dyktig inn i spillet.