LUNA The Shadow Dust

Ikke alle fortellinger behøver mange tusen ord for å bli fortalt. Noen ganger kan de beste historiene bli formidlet gjennom så lite verbal kommunikasjon som mulig. Se bare på filmer som Wall-E, en film der nesten halve filmen foregår uten bruk av ord, eller hvor mye følelser R2-D2 kan formidle i Star Wars til tross for at ingen av oss snakker droide.

Bruken av non-verbal kommunikasjon og fortelling har også blitt benyttet i spill ved flere anledninger. I nyere tid har indie-spill som Journey, GRIS og Fe vært vakre og til tider banebrytende eksempler på hvordan man kan formidle historie, stemning og følelser ved hjelp av et tydelig visuelt uttrykk og gjennomtenkt bruk av lyd, musikk og bilde. Dette er spill som også virker å være klare inspirasjonskilder for LUNA The Shadow Dust, et Kickstarter-finansert spill fra Lantern Studios hvor bruken av lys og skygge spiller en viktig rolle.

Allerede fra åpningsmenyen er det tydelig at dette er et spill hvor du ikke kan vente deg noe tekst. Med unntak av spilltittelen er selv menyene blottet for skrevne ord, noe som tidlig setter lista for hva du kan forvente, og dermed må du tolke symboler for å justere på innstillinger eller lignende (ikke at det er så mange innstillinger å justere på, vel å merke). Selve fortellingen er orientert rundt klassiske elementer som lys og skygge, og handler i stor grad om en gutt med en hvit lue som faller ned fra himmelen og må komme seg oppover i et tårn for å finne ut hvem han er og hvordan han har havnet der. Underveis møter han en rund og brunsvart katteskapning, og sammen må de to løse hindringene de møter på for å komme videre. Det er ingen revolusjonerende historie eller fortellerteknikk vi møter her, og når sant skal sies er historien noe svak sammenlignet med spill som GRIS, men den tjener i det minste som et helt greit bakteppe for spillet.

Det som særpreger LUNA The Shadow Dust i forhold til lignende spill er den visuelle stilen. Her har utviklerne tatt utgangspunkt i illustrasjonene man finner i gamle eventyrbøker, en stil som også gir visse assosiasjoner til den klassiske animasjonskortfilmen Snømannen fra 1982. Alt er håndanimert med en animasjonsfrekvens på 12 bilder per sekund og 3 lag per enkeltbilde, noe som gir spillet en distinkt og vakker stil. At alt arbeidet er gjennomført av et lite team på fire personer gjør ikke spillet mindre imponerende. Sentralt for animasjonsstilen er begrepet chiaroscuro, en stil kjennetegnet av sterk kontrast mellom lys og skygge. Dette er en effekt brukt av kunstere som Giovanni Baglione, Rembrant og Caravaggio, men også filmer som Stalker og Barry Lyndon.

Samspillet mellom lys og skygge gjenspeiles også i spillmekanikken, hvor det å tenne et lys også innebærer å kaste en skygge og er noe man av og til må gjøre for å komme videre. Den kattelignende kompanjongen din kan nemlig hoppe inn i skygger og vandre på steder man ikke kan vandre i lysets verden, og ved hjelp av nye lys og dermed nye skygger kan man få adgang til steder man ellers ikke ville nådd. Ved hjelp av å skifte mellom gutten og katten kan man dermed hjelpe hverandre til å løse utfordringene som venter i tårnet, blant annet ved hjelp av lys og skygge. Denne effekten er spennende, men brukes dessverre litt for lite i spillet, og de mest kreative øyeblikkene uteblir dermed fra spillet.

For etter hvert som dette spillet utfolder seg, blir det tydeligere at det ikke føles særlig nyskapende på andre områder enn den visuelle stilen. Gåtene varierer fra altfor enkle til merkelig kompliserte (hvor man gjerne savner en hintfunksjon i de sistnevnte tilfellene), men det er få som sitter igjen etter spillet som spesielt nevneverdige eller revolusjonerende. Bruken av to rollefigurer er ikke alltid like godt gjennomført, og i enkelte av tårnets mange rom føles den ene rollefiguren mer som en statist enn som en faktisk hovedrollefigur. Bakgrunnsmusikken er fin nok når den utmerker seg, men for det meste blir den anonym, fraværende og lite minneverdig.

LUNA The Shadow Dust er likevel en fin fortelling med noen kreative krumspring som fortjener å oppleves, om ikke annet bare fordi den visuelle stilen er vakker og stemningsskapende. Det meste spillet har å by på har vi riktignok sett før, men til gjengjeld fungerer det godt. Dessuten har spillet en av de kuleste kattelignende skapningene jeg har sett i et spill på en stund, og den slags er aldri feil.